Innvandring

Hvor mange bjeller til må ringe nå, mon tro?

Sjokk over alle sjokk; Donald Trump er USAs nye president. De som hovedsakelig har fulgt etablerte medier - og da særlig norske - vil neppe forstå hvorfor, og hvordan skulle de det, når journalistene selv ikke vil forstå det de ser og derfor hverken har vilje eller evne til å beskrive det? Den amerikanske valgkampen har i stor grad blitt unisont beskrevet og kommentert som var den tredje del av Ringenes Herre. Sannsynligheten taler imidlertid for at Trump ikke er ondskapen selv, men at han bare er et symptom på grunnleggende problemer og den dype splittelsen den etablerte politiske, økonomiske, kulturelle eliten har påført landene sine, med nær sagt en samlet presse som lojale medspillere. Denslags går sjelden bra i lengden. Det gjenstår naturligvis å se hva Trump kan eller ikke kan få til, men ett bør være så tydelig nå at selv politikere og journalister i benektelsesfasen oppfatter beskjeden: får man ikke bukt med de underliggende problemene, har vi sett hverken vår første eller siste Trump i USA og Europa.

– Hei, redaktør, heie kan du gjøre hjemme! Hvorfor har norske redaktører og kommentatorer kastet sin politiske nøytralitet på båten i dekningen av den amerikanske valgkampen? Ikke siden flyktningestrømmen under kommunevalget 2015 har pressen opptrådt såpass manisk og selvrettferdig, skrev Anlov P. Mathiesen i en glimrende artikkel i går.

Det er så sant som det er sagt.

Men til tross for en nær sagt unison kampanjejournalistikk til fordel for Hillary Clinton – med Klassekampen som det sedvanlige, hederlige unntaket – og dermed mer av den samme politikken som har overgitt store deler av befolkningen og således gjort dem fortvilte, sinte og klare for dyptgående endringer, er Donald Trump blitt USAs neste president. Og norske journalister er antagelig like overrasket idag som de var da Trump ble nominert som republikanernes kandidat.

hege_banner_rights_special_778x150

Den gangen innrømmet opptil flere tunge navn at man hadde tatt feil. — Trump-fenomenet har kommet overraskende på de fleste, og det er ikke noe tvil om at vi har tatt feil, sa VGs Anders Giæver fortjenstfullt. Ole Moen, forfatter og professor i Nord-Amerika-studier, innrømmer at han tok grundig feil da han uttalte at Trump er en lettvekter som ikke ville overleve nominasjonsprosessen. Svært liten sjanse for at den «usannsynlige kandidaten» Trump ender som republikanernes kandidat, mente Dagbladets Vegard Kristiansen Kvaale. Det samme mente USA-kjenner og kommentator i Minerva, Jan Arild Snoen. — Trump kommer ikke til å vinne nominasjonen, skrev Aftenpostens Kristoffer Rønneberg.

Vi så altså det samme fra Dagsavisen til Aftenposten, få gjorde noen forsøk på å forklare fenomenet utover overfladiske variasjoner over roten til alt vondt og vrangt her i verden: Hvite, rasistiske og våpenglade middelaldrende menn som hat, hat, hater alt og alle rundt seg. Og det helt uten grunn, for de er jo priviligerte hvite som bor i land som lever fett på fortidens kolonialisme, liksom.

Kan det bli mer håpløst?

Rønneberg kom muligens nærmest da han etter nominasjonssjokket skrev: «Det var jo ikke bare oss journalister som bommet, men så godt som alle etablerte politikere, statsvitere og andre med dyp kunnskap om det politiske systemet. Det er noe det vil bli skrevet mange bøker om i årene som kommer.»

I så fall kommer bøkene sannsynligvis til å handle om den påfallende ensrettede gruppetenkingen i de samme institusjonene, media inkludert. Og vi trenger ikke å gå langt for å finne svaret, vi kan bare ta turen innom den avisen som mottar mest statsstøtte for å bidra til «et mangfold av meninger»: Dagsavisen. – Trump kan holde koken langt ut i 2016. Ingen forstår helt hvorfor, skrev Heidi Taksdal Skjeseth.

Joda, de fleste som faktisk følger med på utviklingen og ikke holder seg til bekvemt til forenklede forklaringer – inkl. ukvemsord om alt og alle man ikke liker – gjorde det.

Når journalister, etablerte politikere, statsvitere og «andre med dyp kunnskap om det politiske systemet» ikke gjorde det, bekrefter det bare problemstillingen: Vesteuropa og USA ledes og (angivelig) opplyses av en elite som ikke ser lenger enn til kanten av sin egen sandkasse. Og i stedet for å undersøke hvorfor «sjokkerende ting» skjer, velger de å avskrive det som et randfenomen og/eller idioterklære alle som mener noe annet enn dem selv.

Dessverre finner jeg ikke igjen lenken, men i sommer leste jeg en god artikkel som pekte på at journalister er flinke til å plukke opp raske endringer i samfunnet, men ikke endringer som skjer over tid. Det kan være en del av forklaringen. En annen er nok – tatt i betraktning vinklingen, meningene og samkjøringen – at pressekorpset i stor grad mener det samme som hverandre og eliten, og derfor støtter opp om en etablert politikk som tiden og utviklingen har løpt fra.

De klager først og fremst over at politikere som Trump spiller på folks følelser, men er de noe bedre selv? Alle som husker fjorårets flykningkrisekampanje og ikke minst alle dommedagsprofetiene i forbindelse med Brexit vet at de ikke er det. Etablerte, overnasjonale politikere og medier spiller som virtuoser på enhver følelse som måtte finnes i registeret. Det er greit nok, men så får man også la være å fremstille seg selv som mer objektive og rasjonelle enn meningsmotstanderne. Selv om NRK og en del aviser kan virke som om de tror det, så henvender de seg hovedsakelig ikke til barn: de fleste voksne mennesker kjenner igjen blatant hykleri når de ser det.

Den utviklingen vi ser har ikke kommet over natten; den har kommet sakte men sikkert over flere tiår. En overgitt arbeider- og middelklasse har blitt holdt for narr, latterliggjort eller ekstremistforklart når de har protestert; deres identitet blir kontinuerlig rakket ned på av institusjoner de selv finansierer og deres verdier blir regelmessig stemplet ut som dysfunksjonelle, intolerante, undertrykkende og fremmedfiendtlige. Dette til tross for at denne delen av befolkningen har vært bærebjelken i å skape, opprettholde og finansiere verdenshistoriens mest vellykkede, solidariske og åpne samfunn. Strømmen av mennesker fra alle verdensdeler går til disse landene, ikke fra.

Sa jeg forresten overgitt? Om de enda hadde blitt latt i fred hadde det kanskje ikke blitt så altfor ille, men nei da! Istedet trekkes de og deres etniske eller kulturelle tilhørighet til enhvert tid frem som grunnårsaken til all elendighet i eget og andres land fra før år 0 til idag. Som om de er evig skyldige i en slags kollektiv arvesynd. Paradoksalt nok ser vi ofte at de samme politikerne, akademikerne og redaksjonene som utviser stor forståelse for at andre folkegrupper, og da særlig muslimer, kan bli provoserte og sinte av (for mye) kritikk, åpenbart ikke begriper at dette kan gjelde flere grupper.

Hvordan det går an å bli så blinde i land som har obligatorisk skolegang og etter sigende baserer seg på rasjonalitet er en gåte.

Imidlertid er amerikanere som europeere godt sosialisert i demokratisk kultur med fredelig meningsutveksling og lovlige, åpne valgprosesser, så fakler og høygafler er selvfølgelig ikke det første de griper til hvis eller når de ønsker seg endringer. De gjør som de blir fortalt for å påvirke samfunnet i den retningen de ønsker: de skaffer seg informasjon, gir verbalt uttrykk for sin mening og stemmer sitt parti/kandidat ved valg – eller ved folkeavstemninger. Det er sånn det skal være. Men mens Vestens befolkning har blitt mer og mer mangfoldig og splittet som følge av den økonomiske, sosiale og kulturelle samfunnsutviklingen, har den etablerte politiske klassen, medier og eliter blitt mer og mer ensartet. I dag er det nesten hipp som happ om du stemmer blått, rødt eller grønt – du får det samme enten du vil det eller ei. Befolkningen ønsker seg store endringer; det de får er 15 år med endeløs debatt om småpenger i form av kontantstøtte eller to kroner og femti øre i hhv. skatteforhøyelse eller -lette.

Handlingslammede politikere og spindoktorer bruker det samme språket, så fikk du det på print, så du knapt forskjell på om det var Erna Solberg eller Audun Lysbakken som sa det. De få som stikker seg ut og faktisk adresserer folks hovedbekymringer – ja, de gjør makteliten og en maktlojal presse sitt beste for å skamme ut og skrike ned. I håp om at alt skal fortsette en den samme jevne, søvndyssende duren som er så fordelaktig for den etablerte eliten.

Problemet med det er at folk før eller siden våkner. Så forsøker de å stemme seg til endringer. Når det ikke virker, ser de seg om etter alternativer. Og da kommer personer som Geert Wilders, Marie Le Pen, Nigel Farage og Donald Trump inn i bildet.

De kan man jo mene hva man vil om, men de er bare symptomer på reelle problemer som den etablerte eliten har skapt, latt befeste seg og øke, og som folkets vaktbikkjer – mediene – enten ikke har villet eller evnet å beskrive. Blir ikke disse problemene løst, vil symptomene spre seg og bli tydeligere fordi vi allerede er inne i en ond sirkel.

Den skyldes at etablerte politikere gjennom (minst) 30 år har ført en politikk som er så usosial at det er vanskelig å fatte. Mens europeisk næringsliv – eller i USA, hvor industri og produksjon også flyttes ut – som kan flyttes ofte søker seg til steder med lavest lønninger og minst mulig skatt, tillater EUs hellige prinsipp om fri flyt av «arbeidskraft» (dvs. mennesker) det motsatte: de søker seg til land med høyere lønninger og bedre velferdsgoder.

Professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet, George Borjas, en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, forklarer hvilken effekt masseinnvandring har på den befolkningen som allerede eksisterer i mottakerlandene. Borjas er selv flyktning til USA fra Cuba, og har brukt store deler av sitt forskerliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring. Han har også skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler om temaet.

Konklusjonen hans – som så mange andre forskeres – er klar: de velstilte og høytutdannede tjener på innvandringen, de lavtutdannende eller lavlønte taper. Og det er de siste det er flest av.

Vinnerne er de som kan utnytte lavtutdannede innvandreres tjenester, spesielt fordi dette skjer til svært lave lønninger. Dette gjelder i særdeleshet servicenæringen som hotell, restauranter og taxi-bransjen fordi innvandring øker gruppen arbeidstagere de kan velge og vrake blant. Også middelklassen tjener økonomisk på innvandring fordi de til lave lønner kan ansette innvandrere til matlaging, rengjøring, barnepass og hagearbeid, slik at de selv kan bruke mer tid på sitt godt lønnede arbeid og således gjøre økonomiske fremskritt for eget vedkommende.

Men så er det alle andre, da. Og de får det dårligere. Riktignok vokser den økonomiske kaken, men fordelingen av den endres. De som først og fremst taper er “innfødte” – og dette inkluderer allerede etablerte innvandrere og deres etterkommere – som er lavt utdannet og derfor bare har tilgang til en begrenset del av arbeidsmarkedet. Som følge av innvandringen øker konkurransen om arbeidsplasser, som av forskjellige årsaker – som automatisering og næringslivets utflytting – blir stadig færre. Innvandring fører til lønnspress og det går hovedsakelig utover de som har lav lønn fra før. Innvandringen fører også til et massivt press på all offentlig infrastruktur som boliger, helsetjenester, skoletilbud osv.

I tillegg er det et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av «innfødte» arbeidstagere, og det rammer hovedsakelig de med lav kompetanse. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning.

Så vi snakker om en svært stor del av befolkningen som i årevis har protestert mot en uønsket utvikling så godt de kan, versus en fullstendig døv herskende klasse. Vi snakker om en svært stor del av befolkningen som står opp om morgenen, jobber og sliter med å få endene til å møtes, men likevel har vært sterkt delaktige i å skape de velferdsamfunnene vi tross alt fremdeles har. Samtidig får de altså stadig større problemer med å få seg jobb, bolig, betjene lån, få skoleplasser til barna eller en legetime når de faktisk er syke. I tillegg har mange blitt fullstendig fremmedgjort i sine egne nabolag eller land på grunn av en masseinnvandring som en politisk, økonomisk og kulturell elite høster alle fordeler av, mens de sitter igjen med alle ulempene.

Samtidig pågår masseinnvandringen av hovedsakelig unge menn fra Afrika og Midtøsten for fullt og ser ikke ut til å ha noen ende. De kommer til et Europa som allerede har 21 millioner arbeidsledige. I 2014 viste andre tall fra Eurostat at antallet EU-borgere i risikosonen for fattigdom hadde steget fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012. Og de som i dag ankommer er i overveiende grad unge menn uten høyere utdanning og uten kvalifikasjoner som er nødvendige på et høyteknologiske arbeidsmarked hvor det stadig blir færre lavlønte, ufaglærte stillinger. All tilgjengelig statistikk viser da også at det går særdeles trått med å få nyankomne i arbeid – i alle fall i den hvite økonomien – til tross for utallige tiltak i milliardklassen. De ender ikke sjelden på offentlig forsørgelse, som den utskjelte arbeider- og middelklassen finansierer. Det finnes ingen gratis lunsj; det som kalles gratis skole og gratis helsetjenester er ikke det, det finansieres i stor grad av folks arbeidsinntekt.

Det finnes ikke én eneste meningsmåling som viser at majoritetsbefolkningen vil ha mer innvandring og de påfølgende samfunnsproblemene. Derfor har de stemt og stemt i valg etter valg, men det skjer ingen verdens ting. I stedet sitter etablerte nasjonale politikere og avdankede ditto i Eurokratistan og tilbyr mer av det samme som det nå står særdeles klart at folk flest ikke vil ha.

Bare så det er sagt, for jeg har allerede fått spørsmålet flere ganger i dag – man kan visst ikke lenger forsøke å forklare en utvikling uten å bli beskyldt for å like eller heie på den; med mindre man er innvandringsliberal og benytter seg av ukvemsord om enten kandidaten eller vedkommendes tilhengere, selvsagt: jeg feirer ikke Trumps seier. Fanklubberi ligger ikke for meg etter at ABBA gikk av scenen i 1982, så denslags overlater jeg gladelig til de som har slike tilbøyeligheter. Men jeg tror ikke på dommedag eller at Trump er Sauron i forkledning eller Dyret i Åpenbaringen heller. Og personlig oppfatter jeg Hillary Clinton som en korrupt representant for et bestående som hverken kan eller bør bestå, et «mer av det samme» og dermed ensbetydende med flere Trumper eller kanskje noe enda verre. Jeg ser følgelig ikke hvorfor det skulle være noen fordel at hun vant valget.

Men til gjengjeld har jeg et lønnlig håp hver gang «feil» politiker eller «feil» politisk parti vinner til tross for pressen og det øvrige etablissementets unisone agitasjon for det motsatte; at det skal fungere som en alarmklokke for den politiske, økonomiske, kulturelle og mediale eliten. Man kan ikke over år pisse på store deler av eget, skattebetalende folk, deretter idiot-, rasist- og ekstremisterklære dem når de benytter sin demokratiske rett til å protestere og regne med at det går bra i lengden. For det gjør det ikke, og så er vi over i en ustabil situasjon som fort kan komme ut av kontroll. Trump er et symptom på dette, ikke årsaken; det er det de siste 30 årenes makthavere som er. Enten begynner den herskende elite å ta folks legitime uro og sinne på alvor og handler deretter – eller vi får flere ledere av Trumps kaliber.

Pressen har kanskje den enkleste jobben i dette: det er bare å begynne med undersøkende, kritisk journalistikk igjen – slik egenreklamen jo hevder at de gjør – og slutte med enøyd kampanjejournalistikk for å støtte opp om en herskende klasse hvis urealistiske vyer og politikk er årsaken til at situasjonen er blitt som den er blitt. Om ikke annet er det hjelp til selvhjelp, for så slipper de kanskje å få enda en Donald Trump i fleisen ved neste korsvei.