Mediekritikk

Åtte norske samfunnsdebattanter om den svenske tilstanden

Nettsiden Det goda samhället har intervjuet åtte kjente samfunnsdebattanter om svenske medier og landets debattklima. Et must see.

Den glimrende svenske nettsiden Det goda samhället har opprettet en tv-kanal, hvor redaktør Patrik Engellau tar for seg aktuelle samfunnsspørsmål og problemstillinger. I nedenstående avsnitt har reporter Rasmus Dahlstedt tatt turen over Kjølen og intervjuet en rekke kjente samfunnsdebattanter om det svenske debattklimaet og medienes fremferd.

Medvirkende – i den rekkefølgen de opptrer – er:

Kristin Clemet, leder for Civita
Bjørn Stærk, forfatter og fast spaltist i Aftenposten
Ketil Raknes, høyskolelektor og SV-politiker
Asle Toje, forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt
Elin Ørjasæter, forfatter og foredragsholder
Harald Eia, tekstforfatter og skuespiller
Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS og forfatter
Bjørgulv Braanen, ansvarlig redaktør i Klassekampen

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

En del av intervjuet tar utgangspunkt i Civita, som uforvarende ramlet rett inn i det svenske debattklimaet da avisen Dagens Nyheter (DN) og den noe ubeherskede, angivelig antirasistiske forfatteren Henrik Arnstad i flere omganger angrep det grusomt rasistiske Norge som følge av Stortingsvalget i 2013. Det som fulgte ble en øyenåpner for mange av deltagerne i det offentlige norske ordskiftet.

De av oss som er kjent med norske forhold, kunne nemlig med forbauselse konstatere at DN og Arnstads groveste salver ble sendt i retning av saktmodige Sosialistisk Venstreparti og innvandringsvennlige Civita.

Det ble for drøyt for Clemet (H), Raknes (SV) og Øyvind Strømmen (MDG), som dagen etter skrev et tilsvar til Arnstad og sendte DN 15. oktober. Underveis hadde en svensk komiker stolt på Arnstads dramatiske, men ukorrekte påstander og fremført dem hos Skavlan. NRK klippet det følgelig vekk fra den norske sendingen, og sendte dermed svenske medier opp i det røde felt. DN fulgte opp med to sterkt Norges-kritiske artikler.

Men hvor ble det av Clemet et als tilsvar?

Øh, vel – det hadde den feilen at det var underskrevet av flere da, serru: – Vi er generelt skeptiska mot debattartiklar med flera undertecknare, forklarte kulturredaktøren i DN, Björn Wiman, pedagogisk.

Javisst. DNs generelle skepsis til denslags var jo åpenbar:

10. november: 3 underskrivere.
11. november: 4 underskrivere.
13. november: 3 underskrivere.
14. november: 2 underskrivere.
16. november: 8 underskrivere.
18. november: 2 underskrivere.
19. november: 2 underskrivere.

Det spørs om Wiman ikke bare hadde nordmenn mistenkt for å være elleville rasister, men også for å være ute av stand til å lese.

Men Clemet er en stayer og ga seg ikke. Etter litt frem og tilbake fant DN äntligen frem til den her ursäkten: Den var ju aldeles for lång, förstås: – Den är for lång i nuvarande skick, men ca 4000 tkn får plats, forhoppningsvis under nästa vecka, opplyste redaktør Malin Ullgren.

Mindre enn ett døgn senere fikk DN tilsendt teksten i ønsket lengde. Den hadde hele tiden vært ferdig oversatt til svensk. Datoen var blitt 25. oktober. Så hva nå, da? Jo, artikkelen skulle publiseres, man visste bare ikke riktig når. Det visste man fortsatt ikke da datoen ble 15. november, og DN allerede hadde publisert fire artikler til av den typen de visstnok var generelt skeptiske til å sette på trykk.

18. november – over en måned etter at DN publiserte Arnstads grove og feilaktige kritikk – mistet Clemet tålmodigheten og publiserte innlegget og en kommentar på hhv. Civitas nettside og egen blogg. Samme dag oppdaget hun en tweet fra Arnstad, hvor han skrev at han allerede hadde svart på det stadig upubliserte tilsvaret, og at «artiklarna är på väg in».

– Betyr dette at Henrik Arnstad har fått lese vår artikkel og svare på den før vi har fått vite når og i det hele tatt om artikkelen vår kommer på trykk?, spurte Clemet Wiman.

Æh, ja, det gjorde det. Og nå hadde DN endelig fått den ultimate unnskyldning for helt og holdent avvise tilsvaret: det var, etter en måned med snodige påskudd og manglende svar fra DNs side, blitt publisert et annet sted. Wiman unnslo seg heller ikke for å gjøre oppmerksom på at det utgjorde et brudd på felles overenskomst:

Hej Kristin,

Vi hade, som du vet, planerat att publicera er replik, därav uppmaningen att korta det första förslaget. I direkt anslutning till er replik hade vi också avsett att publicera ett kort svar av Henrik Arnstad. Därför har han läst er replik. Detta är ett helt normalt redaktionellt förfarande.
När er replik nu är publicerad i ett annat sammanhang, blir den dock följaktligen mindre intressant att ha i DN Kultur.
Vi beklagar att det tagit tid att hitta plats för replikväxlingen och att ni valde att publicera artikeln i en annan kanal, och inte som vi kommit överens om i DN.

Bästa hälsningar
Björn Wiman

Ikke bare hadde den uetterrettelige Arnstad fått lese og svare på en artikkel som aldri var blitt publisert, men han hadde også rettet opp en feil om Pål Veiden og Civita i sin opprinnelige artikkel; en feil Clemet, Raknes og Strømmen altså hadde påpekt i det uteblitte tilsvaret. Rettelsen bar imidlertid denne merknaden fra Arnstad: «I en tidigare version var citatet av Pål Veiden inexakt återgivet. Det är nu rättat, efter påpekande från uppmärksamma läsare. Jag tackar för hjälpen med detta!»

Som et ytterligere brudd på Geneve-konvensjonen oversendte Clemet e-postutvekslingen mellom seg og DN til daværende redaktør Helge Øgrim i fagbladet Journalisten.no, som offentliggjorde alt sammen. Øgrim fikk raskt svar på tiltale. – Anklagene om sensur er absurde, bjeffet Wiman.

Hvor absurde? Så absurde at da Vårt Land (VL) ringte DNs redaksjon for å få en kommentar, var det ingen som følte for å gi dem en. VL ble satt over til både nyhetsredaktør, debattredaktør, pressetalsmann og ansvarlig redaktør, men samtlige viste til hverandre og til kulturredaktør Wiman, som visstnok var på ferie. – Etter å ha tatt rundt ti telefoner med ulike personer i Dagens Nyheter, har det ikke lyktes Vårt Land å få en kommentar, kommenterte VL tørt.

DNs unektelig spesielle fremgangsmåte kom ikke som noen overraskelse på de som hadde fulgt med på naboens samfunnsklima en stund, men resten av medie-Norge satt brått igjen med et annet inntrykk av både svenske medier og det offentlige ordskiftet enn de hadde fra før. Det goda samhället tar den debatten svenske hovedstrømsmedier ikke våget å innlate seg på.