Mediekritikk

Hvem har mest grunn til å være bekymret, mon tro?

Etter å ha notert seg for et historisk bunnivå hva gjelder tillit, satser mediene på kampanjen #ETTMINUTT, som setter fokus på viktigheten av redaktørstyrte medier. En av de opptredende er TV2s Fredrik Græsvik, som tilsynelatende er svært bekymret for alle "usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder". Det er selvfølgelig et problem, men er det ikke hakket verre når det samme serveres av seriøse, redaktørstyrte og statsstøttede medier?

Norske medier og medieorganisasjoner stiller seg bak kampanjen #ETTMINUTT, som setter fokus på viktigheten av redaktørstyrte medier, skriver TV2, og deres egen utenriksreporter trår til:

– Jeg er skikkelig bekymret for alle de usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder. Tøv som framstilles som om det er harde fakta eller nyheter uten på noen som helst måte å være det. Det er viktig at folk forstår forskjell på journalistikk og oppspinn, sier TV 2s utenriksreporter Fredrik Græsvik i en av filmene TV 2 har produsert som del av kampanjen.

Det er nok så, men er det ikke mye større grunn til å være bekymret for den useriøse kampanjejournalistikken og til tider rene tøvet som produseres og serveres av presumtivt seriøse medier? Græsvik var selv en eksponent for slik aktivistjournalistikk da han i oktober 2016 fikk vondt i folket sitt etter å ha observert det han mente var en «stygg endring i folket, et klart stemningsskifte» i forbindelse med den massive asylinnvandringen i 2015.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

– Jeg så en stygg endring i folket, et klart stemningsskifte. Plutselig ble det ikke greit å ha flyktningene i Norge. Debatten handlet plutselig om oss, og ikke dem. Som om nordmenn hadde glemt hvor flyktningene kom fra og hva de rømte fra, sa han til VG.

Men kanskje var det nettopp det folk ikke hadde glemt? Stikk i strid med all tilgjengelig informasjon søkte Græsvik, som så mange av hans kollegaer i europeiske medier, å fremstille strømmen av asylsøkere som krigsflyktninger i umiddelbar nød. Var dette en korrekt fremstilling? Ikke veldig.

– Kanskje er ikke engang halvparten som kommer reelle flyktninger, men økonomisk motiverte innvandrere som benytter seg av asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for, sa sjefen for Dansk Røde Kors Anders Ladekarl i april 2015. I januar 2016 meldte nestformann i EU-kommisjonen, Frans Timmermans, at over halvparten av asylsøkerne som strømmet til Europa via Hellas og Italia utelukkende ankom av økonomiske årsaker. Tallene fra EUs grensebyrå Frontex viste at 60 prosent av alle asylsøkerne som ankom EU i desember 2015 ikke hadde grunn til å søke asyl.

I juli-rapporten fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) fremgikk det i løpet av de seks første månedene av 2016 – altså tre måneder før Græsvik uttalte seg til VG – ankom 158.527 asylsøkere til Hellas. De største enkeltgruppene var fra Syria, Afghanistan, Irak, Pakistan og Iran. I samme periode ankom det 76 699 asylsøkere til Italia. De største gruppene var fra Eritrea, Nigeria, Gambia og Somalia.

Mulig jeg tar feil, men så vidt jeg vet er det ikke krig i Gambia, Nigeria, Pakistan eller Iran. Ikke i Italia, Hellas, Serbia, Ungarn, Østerrike, Frankrike, Tyskland og Danmark heller. Somalia er visst også beboelig, skal vi tro fagbladet for bistand og internasjonal utvikling, Bistandsaktuelt.

Men til tross for at mange «flyktet» gjennom en rekke trygge europeiske land, ble de likevel fremstilt som genuine flyktninger direkte fra krig og død. Som f.eks. asylsøkerne som samme år flyktet til Sverige. Fra Danmark. Det var neppe mange som unngikk å trekke en og annen konklusjon av det påfallende spriket mellom journalister som Græsviks påstander og fakta på bakken.

Og til tross for at ingen tilgjengelig informasjon understøttet denne påstanden, valgte Græsvik likefullt å fremsette den:

–  Vi må også huske at disse flyktningene stort sett er godt utdannede, ressurssterke middelklassemennesker.

Det samme hevdet for øvrig historieprofessor Knut S. Vikør til nettopp Græsviks arbeidsgiver TV2 i september 2015. Det het seg at mange av de syriske asylsøkerne var ressursterke og høyt utdannet. – Det er syrisk middelklasse som avgir flyktninger, fordi det er disse som har råd til å ta reisen til Europa, sa han, og fikk støtte av seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI. Oppsiktsvekkende nok la sistnevnte til at «det ikke føres statistikk på dette». Så hvilket beleggg hadde de da for påstandene sine? Ingen stilte spørsmål. I TV2-reportasjen het det videre at «i Danmark har man allerede gode erfaringer med syriske flyktninger» med henvisning til en reportasje i DR.dk.

Nå kan jo ikke medier som TV2 noe for hva akademiske ønsketenkere velger å påstå via dem, men det er vel ikke noe som hindrer de samme mediene i å sjekke bakgrunnsmaterialet selv og således være i stand til å stille et kritisk spørsmål eller fem?

For hvordan var nå danskenes erfaringer? Ikke nærheten av å gi belegg til Græsviks, Vikørs og Hoddeviks påstander, i alle fall. De to siste er så sin sak, men en faktaorientert journalist ville som det første undersøkt materialet og justert sine uttalelser etter det.

Undersøkelser foretatt av Dansk Arbejdsgiverforenings nyhedsbrev Agenda og Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning (Kora) blant 2.000 syrere som kom til Danmark i perioden fra 2009 til og med første halvår i 2013 viste nemlig at bare 13 prosent var i jobb etter tre år. På bakgrunn av erfaringene med nettopp syriske flyktninger og innvandrere uttalte professor Jacob Nielsen Arendt ved Kora at det ville bli en stor utfordring å integrere de flyktningene som Danmark tok i mot i 2014 og første halvår av 2015. Syrerne klarte seg litt bedre enn somaliere, men dårligere enn gruppene fra Iran og Irak både på arbeidsmarkedet og i utdannelsessystemet. Ifølge DST lå syrerne på sysselsettingsbunnen av samtlige innvandrergrupper (hvor flyktninger er inkludert i begrepet) i Danmark. Det ble påpekt at det ikke er veldig overraskende, da syrerne er en ung gruppe som først er kommet til Danmark de siste år. Men erfaringene fra de relativt store innvandrergruppene til naboland av Syria, det vil si Irak og Libanon, gir et dystert totalbilde. Generelt er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet. Den avgåtte sosialdemokratiske regjeringen kalte tallene som fremkom i 2015 for skremmende.

I april 2016 viste en beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate. Tallene omfatter asylsøkere som fikk innvilget asyl i Danmark og per 31. desember 2015 var i et integrasjonsprogram. Disse har typisk oppholdt seg i Danmark i minst et halvt år. Av 13.844 asylsøkere i integrasjonsprogrammet ved utgangen av 2015 var bare 282 vurdert som arbeidsparate. Oversikten over de 15 største gruppene viser at syrere utgjør omtrent halvparten. Blant disse er bare to prosent arbeidsparate. Blant afghanere er 4,4 prosent arbeidsparate, mens det ikke er noen blant asylsøkere fra Colombia, Etiopia, Sudan, Armenia og Pakistan.

Legg merke til at alle disse opplysningene forelå i 2015 og første halvår av 2016 – altså før den bekymrede journalisten Græsvik fant det for godt å hevde det motsatte.

Heller ikke Sverige kunne bidra med noen tall som støttet Græsvik. Her viste det seg nemlig at syrere var mindre utdannet enn innvandringspådriverne påsto. Kun 10 prosent hadde utdanning utover videregående skole. Og hva med Tyskland? Der åpnet det innvandringsliberale næringslivet champagnen, for det het seg nemlig at tyske selskaper skrek etter arbeidskraft og den ville de hundretusenvis asylsøkerne tilby. Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung gjorde imidlertid det få andre medier gadd: tok en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.

Bildet bekreftes da også av en omfattende studie fra Kölner Institut der deutschen Wirtschaft (Institutt for økonomisk forskning i Köln), IW, som fastslår: asylsøkere er ikke Tysklands nye faglærte. I tillegg reduserer de landets utdanningsnivå og øker andelen lavtlønnsarbeidere. 9 prosent av alle voksne asylsøkere/flyktninger i Tyskland har aldri gått på skole, mens 24 prosent har forlatt skolen uten kvalifikasjoner. IW publiserte for øvrig en studie med lignende resultater i fjor, men på den tiden var det, der som her, få som ville høre på det øret – da som nå foretrakk innvandringsliberale politikere, journalister og akademikere å holde seg til egen ønsketenking.

Men hva er vel vitsen med å se helt til Danmark, Sverige og Tyskland når vi har NRK?

I januar 2016 – nesten ti måneder før TV2s Græsvik valgte å feilinformere befolkningen – hadde NRKs journalistveteran Tormod Strand derimot gjort hjemmeleksen sin: Skoleforsker Thomas Nordahl kunne opplyse at syrere ville få store problemer i norsk arbeidsliv. To tredjedeler av unge syrere later til å “mangle grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og matematikk”. – Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for integrering av syrere inn i norsk arbeidsliv, sa han. Nordahl baserte seg på en OECD-rapport fra mai 2015Den tyske utdanningsforskeren Ludger Woessmann, professor i økonomi ved Universitetet i München, leder for senter for utdanningsøkonomi og medforfatter til den aktuelle rapporten, sa til NRK at deres konklusjon var at 65 prosent av elevene i Syria ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og naturfag. – Dette betyr at to tredjedeler av elevene i Syria har en svært lav evne til å løse selv grunnleggende problemer. Ifølge internasjonale standarder må du derfor vurdere to tredjedeler av dette kullet som funksjonelle analfabeter når det gjelder deltakelse i moderne samfunn, la han til.

Gikk Fredrik Græsvik, TV2 og VG ut og korrigerte påstandene, som ble fremsatt til tross for at man på det tidspunktet hadde alle forutsetninger for å vite at var feilaktige, i ettertid?

Ja, du kan jo tro det. Så ligger da også tilliten til journalister på et bunnivå – og slikt skjer ikke av seg selv eller over natten, om noen skulle tro det. En undersøkelse fra Reuters viser at bare annenhver nordmann (46%) «stort sett» stoler på nyhetene de blir servert. Bare 32% har tillit til journalister.

Mediene har definitivt en jobb å gjøre, særlig når det gjelder dekningen av innvandring og relaterte problemstilinger, og gjør de den ikke, vil tilliten bare fortsette å falle. Å ta selvkritikk og innrømme skjevdekning og feilfremstillinger/feilinformasjon, samt den klare tendensen til alltid å vinkle et omstridt og vanskelig tema i mer optimistisk retning enn det finnes grunnlag for, vil sannsynligvis være langt mer tillitsvekkende og virkningsfullt enn noen kampanje de samme mediene kan koke sammen. De har selv skapt mistilliten og må selv gjenopprette den.

Det hjelper nemlig ikke å sitte og varme seg rundt Harald Stanghelles leirbål hvis mye av det leirdeltagerne forteller er positivt ladede skrøner.