Mediekritikk

Gad vite når vi kan forvente at medienes sorgfase fem inntrer?

Det sies at det finnes fem sorgfaser: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. De skingrende anklagene mot alternative medier tyder på at hovedstrømsmediene for tiden befinner seg et sted mellom fase en og to. Følgelig hagler beskyldningene mot alternative medier, som visstnok både lyver, hater, fordreier og spiller utelukkende på følelser: de har rett og slett skapt et postfaktasamfunn, har de! Selvkritikken er faktisk så fraværende og selvrettferdigheten så stor at enkelte finner det passende å gape høyt, der andre - som besitter et minimum av skam - ville tidd musestille.

Hovedstrømsmediene sliter tungt for tiden. De gjør seg skyldige i grove feilvurderinger av store bevegelser som Brexit, Donald Trump og høyresidens gjenkomst, kampanjejournalistikk får ikke lenger gjennomslag, leserne flykter, annonsørinntektene svikter, oppsigelser følger og de trues av konkurrenter – sosiale medier inklusive – på alle kanter. Selvinnsikt- og kritikk ser vi imidlertid lite av, men desto mer ser vi av skingrende beskyldninger mot konkurrentene. Det er deres feil, alt sammen!

Folket er jo for lengst idiot- og rasisterklært, men nå gjelder det å få stanset konkurransen fra alternative medier og i stedet for å forbedre seg selv og stille på startstreken på ærlig vis, forsøker man å diskvalifisere konkurrenten før startsskuddet i det hele tatt går. Derfor har vi i tur og orden blitt presentert for forklaringer som unntar hovedmedia for ethvert ansvar: postfaktasamfunn, posttruth, usannferdige, irrasjonelle eller følelsesbaserte nyhetsmedier på nett, russisk desinformasjon, grunnløs skepsis til ekspertisen, høyreekstremt opprør og hat mot demokratiske samfunnsinstitusjoner som den frie presse, umotivert hat mot enkeltjournalister og folkets totalitære mentalitet samt fanden og hans oldemor.

Nå skal det riktignok sies at det finnes ondartede nettsider som opererer med litt av hvert. På kløktig vis blander de sant og løgn, og det er ikke enkelt for folk å gjennomskue. Slike nettsider er helt klart problematiske. Men det samme er hovedmedienes sammensausing av likt og ulikt. Det passer selvfølgelig som hånd i hanske for deres del, men det er altså forskjell på alternative medier. Det er derimot mer komfortabelt for pressens selvfølelse å late som noe annet, for så slipper de å ta en grundig kikk på seg selv.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Selvrettferdigheten er likeledes påtagelig. Det er ikke meg, det er deg, liksom.

Hvis feil er det, egentlig?

Selv har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest innlegg fra folk som under devisen «angrep er det beste forsvar» skriver på sosiale medier at f.eks. Rights.no og lignende, seriøse kritikere bare driver skremselspropaganda og løgnerier. De samme skriver ikke sjelden at de faktisk ikke leser så fæle nettsider som de nevnte. Så hvordan kan de da vite at vi farer med løgn? Det er så enkelt som dette: hvis vi farer med usannheter, så gjør samtlige anerkjente medier og rapportforfattere det – for vi bruker ikke annet. Det er naturligvis meningene som kommer til uttrykk de ikke liker, men det er altså noe helt annet enn å hevde at faktagrunnlaget er galt/usannferdig.

Det er som vanlig innvandring det handler om. Nå finnes det de som mener at man vrenger på det meste for å få det til å passe inn i allerede forutinntatte meninger, men det er et faktum at innvandring står høyest på de fleste europeiske lister over hva en majoritet bekymrer seg om. Flere undersøkelser viser også at en svært stor del av befolkningen ikke lenger stoler på hovedstrømsmedia i disse spørsmålene. Det er ikke så rart, og det er ikke de alternative medienes feil.

Mens mange over år har lagt merke til – på grunn av vanlige mediers nyhetsdekning, om så spredte notiser – at det er en viss diskrepans mellom medienes vinkling og leder/kommentarartikler og oppfattet virkelighet, har mediene kjørt uanfektet på sitt og fremmet etablerte, ukorrekte fakta. Før eller siden får slikt konsekvenser, og folk begynner å se seg om etter andre. På personlig plan har jeg fått tusenvis av høflige, lettede e-poster fra vanlige folk, som takker for å ha funnet et alternativ og særlig for å ha oppdaget at de ikke er alene om å tvile på det som inntil nylig har vært en slags kompakt «sannhet» i hovedstrømsmediene, den politiske, akademiske og kulturelle eliten. Det oppleves som ordentlig hyggelig, for det har ikke akkurat vært takk å få, og når hovedstrømsmediene så smått begynte å komme etter, glemte de åpenbart raskt og beleilig hva de faktisk selv har tillatt seg å skrive om de få som gikk foran. Du vet; de som sparket inn dørene, til store personlige omkostninger.

SSBs befolkningsprognose, de alternative og hovedstrømsmedias reaksjoner

La oss f.eks. ta Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsfremskriving fra 2005. Enhver som følger med på dette feltet – og følgelig var klar over at innvandringen har oversteget SSBs høyalternativ i årevis – visste at den måtte være feil. Rights.no var raskt ute med sine egne utregninger, document.no fulgte på, men en av dem som frontet dette tidlig var Ole Jørgen Anfindsen. Han og de to førstnevnte kan man ellers mene hva man vil om, men vi hadde rent faktuelt rett. Og SSBs feilaktige utregninger har allerede fått konkrete konsekvenser, som f.eks. at det relativt nyoppførte Universitetssykehuset i Akershus var for lite ift antallet som sokner til det alt da det ble oppført.

La oss ta en titt på hva f.eks. politisk redaktør Siri Wahl-Olsen i Adresseavisen skrev om Anfindsen i juni 2012. Under overskriften Den store konspirasjonsteorien gikk hun langt i å trekke paralleller mellom Anfindsen og Anders Behring Breivik:

Debattant, forfatter og redaktør av nettstedet honestthinking.org, Ole Jørgen Anfindsen, holdt en lengre forelesning om det han mener er et skandaløst svik av Statistisk sentralbyrå (SSB), Arbeiderpartiet og media. Han mener SSB har presentert feilaktige prognoser om netto innvandring til Norge, og at de reelle tallene er underkommunisert. Dette skal byrået ha gjort for ikke å stigmatisere minoriteter, eller bidra til å skape uro blant folk flest.

Han brukte tidligere statsminister Kåre Willoch som sannhetsvitne for sine anklager, og hevdet at politikerne allerede i 1988 skjønte at det bar galt av sted. Politikere og medier skal ifølge Anfindsens teori vært med på neddyssingen. Det er tanker også Breivik deler. Han mente at tiltaltes virkelighetsforståelse er innenfor det normale. Men hans «moralske kompass» er skadet, og hans syn på islam er katastrofalt unyansert, i følge Anfindsen. Men det er helt feil å hevde at tiltalte lider av vrangforestillinger, mente han.

Hvor grensen går mellom vrange forestillinger og vrangforestillinger, kunne man i går virkelige lure på. Etter Anfindsen fortsatte det med forklaringer som støttet opp under Breiviks holdninger, samtidig som vitnene tok avstand fra hans ekstreme voldshandlinger.

Årsakene til SSBs merkverdige feilberegninger er det delte meninger om, men i sak hadde Anfindsen (og HRS) rett og det var offentlig kjent før juni 2012. Og vel, dette er altså vårt nasjonale statistikkbyrå; de av alle måtte vite at innvandringen hadde oversteget deres eget høyalternativ i årevis – og som statistikere måtte de i tillegg vite om FNs eksplosive befolkningsprognose. Det er følgelig ikke til å undres over at folk spekulerer i hvordan det er mulig å gjøre en slik feil som dette på kompetent hold. I mars 2012 lød det fra SSB selv: – Norge passerte fem millioner innbyggere åtte år tidligere enn forskerne trodde i 2005. Noen tok kraftig feil.

Denne «noen» var altså ikke Anfindsen eller HRS. - Vi må vedgå at det var skivebom. Jeg kjenner igjen en feil når jeg ser den, selv om det er jeg som har gjort den, sa SSB-forsker Lars Østby, som i 1999 var forskningssjef i seksjonen.

– Før sprikte antagelsene deres veldig. Nå er SSB og Human Rights Service mer på linje i sine prognoser for innvandrerandelen i Norge i fremtiden, lød det fra Aftenposten i juni 2016.

Men kom det noen unnskyldning fra alle dem, mediene inklusive, som har beskyldt Anfindsen og/eller HRS for å være konspirasjonsteoretikere? Skrev f.eks. Wahl-Olsen en offisiell unnskyldning til Anfindsen på lederplass?

Ha ha ja, du kan jo tro det.

Velkommen etter!

Og dette har skjedd – og skjer – tilfeldigvis ofte når det gjelder medienes dekning av innvandring. Til tross for Brochmann-utvalgets rapport, regjeringens perspektivmelding og SSBs egen «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring» (2012), kom samfunnsøkonom og tidligere politisk rådgiver for Høyre Terje Strøm og hans byrå NyAnalyse i 2013 med en rapport – bestilt av den flerkulturelle avisen Utrop – om at Norge tjente «milliarder på innvandringen». Man hadde imidlertid utelatt enver kostnad og generasjonselementet for å få regnskapet til å gå i pluss, og enhver med gjennomsnittlige regneferdigheter så det med et halvt øye. Som så ofte før glemte hovedstrømsmediene ikke desto mindre sitt kritiske samfunnsoppdrag, opptrådte i samlet flokk som Store stå og spredte det glade budskap uten motforestillinger. Igjen ble det overlatt til alternative medier, som Christian Skaug i Document.no og Rita i Rights.no, å punktere ballongen hovedstrømsmediene bidro sterkt til å blåse opp. Idag er Strøm så stolt av rapporten at han svarer dette på spørsmål fra Finansavisen:

– Det er flere år siden.

Det er imidlertid ikke så mange år siden at man ikke allerede da visste at alt tilgjengelig statistisk materiale tilsa at konklusjonen var, for å si det høflig, en smule mangelfull. Brochmann-utvalgets rapport ble f.eks. publisert to år før Strøms rapport.

De alternative mediene visste dette og skrev om det – hovedstrømsmediene applauderte på sin side rapporten og ytret ikke et kritisk spørsmål. Da den så viste seg å ikke holde vann, skrev de ikke et ord. Punktum.

Og sånn kan vi fortsette.

Så sent som i september 2015 tok tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) Victor D. Norman til orde for å ta i mot 100.000 flyktninger fra Syria.

– Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere, forsikret Norman landets befolkning.

Et raskt blikk på det tilgjengelige materialet som finnes, forteller at dette er ren ønsketenking som ikke har noen som helst forankring i virkeligheten. Sto det noe om det på lederplass i hovedstrømsmediene? Stilte de noen kritiske spørsmål? Det er et retorisk spørsmål fra min side, for det gjorde de selvsagt ikke. Da Finansavisen endelig spurte Norman om hvilke kilder han støttet seg på og påpekte at selvsamme kilde (SSB) sier det motsatte, svarte han ikke. E24s redaktør og administrerende direktør Per Valebrokk var ute i samme ærend, med en artikkel som var så absurd at man knapt trodde hva man leste. Igjen falt det på alternative medier å redegjøre for realitetene. Det kom ikke et pip fra etablerte medier bortsett fra Nettavisen, men de er til gjengjeld nesten like populære i hovedstrømsmedia som vi alternative er. Hva har han å si om sludderet han fremmet i 2015 idag?

– Jeg er i pappaperm og kan ikke bruke min tid på dette.

Men her sitter vi alternative altså etter mange, mange år hvor vi trofast og til mye kjeft har gjort oppmerksom på fakta, mens hovedstrømsmedier – som i dette tilfellet Sunnmørsposten – kan skrive så sent i desember 2016:

En av landets mest glitrende økonomer, professor Victor Norman, går av for aldersgrensen ved nyttår, og i et av sine mange intervju på tampen, innrømmer han at økonomene har sviktet når det gjelder å forstå at globalisering ikke bare har vinnere, men også tapere.

Taperne er først og fremst ufaglært arbeidskraft og de som jobber i industri som flagges ut. De med høy utdannelse og mye kapital blir derimot vinnere, til dels store vinnere, og det er de økonomiske forskjellene som denne utviklingen skaper som har vært en hovedgrunn til Brexit i Storbritannia og til Donald Trumps seier i USA. Utflagging og utflytting av industriarbeidsplasser har skapt ledighet og fattigdom, og det truer stabiliteten også i mange europeiske land.

Gratulerer, velkommen etter. Og så er spørsmålet: er de etablerte mediene så blendet av folks navn og stilling at de er ute av stand til å drive kritisk journalistikk, enn si ta til seg fakta, før en eller flere mediepersonlighet(er) innrømmer dem? Hva med å forsøke å lese en rapport eller to selv?

Når alt man har er moralistiske argumenter, så er det vel bare å si det?

Det finnes rett og slett ingen harde fakta som støtter pressens innvandringsliberale holdning. At man mener det er den mest moralske holdningen å innta er greit nok, men da får de si det åpent og ikke late som om det støttes av rasjonelle økonomiske og sosiale faktorer. For det gjør det ikke.

Og så er det alle gladhistoriene, da. I 2013 vrælte Aftenposten at landets største somaliske moské, Tawfiiq Islamic Center, var bekymret for økt radikalisering og rekruttering av unge muslimer til jihad og ekstremisme. Under den imponerende overskriften «Somalisk moské: – Stopp rekruttering av barna våre! Vi aksepterer det ikke!» het det følgelig:

Norges største somaliske moské, Tawfiiq Islamic Center, synes utviklingen er skummel og øker nå innsatsen for å motvirke at unge blir rekruttert til hellig krig og ekstremisme.

Jaha, ja. Så hva lærer den anti-ekstreme moskèen selv bort til sine barn og unge? At AIDS er forårsaket av homofile og at det er klokt å drepe homser. Den tar også til orde for kjønnssegregering, påbud om tildekning av kvinner og at utro ektefeller skal tortureres til døde ved steining. Ja, mindre ekstremt kan det vel knapt bli på disse kanter av verden?

Ekstremismen var bare noen få tastetrykk unna, og både Minervas Lars Akerhaug, Rights.nos Hege og jeg (den gangen på Document.no) gjorde oppmerksom på – og til sammen har vi alternative svært mange lesere – hva denne moskèen står for. Kort etter kom det en korrigering fra Aftenposten. Nevnte de den konkrete, faktabaserte kritikken og hvor den kom fra? Ja, den får tro det den som vil.

Kampanjejournalistikken mot UDIs alderstesting

Senest har vi nå TV2 og VGs kampanjejournalistikk mot alderstesting av mannlige asylsøkere som hevder å være mindreårige. Kritikken kommer imidlertid fra en snever personkrets, som sitter på begge sider av bordet. Koblingene er så åpenlyse at de nær sagt springer enhver i øynene.

Barnelege Jens Grøgaard har sågar fått formell kritikk av Rådet for legeetikk som følge av at han bidrar til å fastsette medisinsk alder i tvilstilfeller. Det er bare det at han ble innklaget av Nordland legeforenings Margit Steinholt, leder for partiet Rødt i Alstahaug, og kritisert av Rådet for legeetikk, hvis leder Svein Aarseth skriver kritiske leserinnlegg mot alderstesting generelt sammen med nettopp Steinholt. Begge er sterkt asylpolitisk engasjert.

Tror noen at disse personlige og politiske koblingene hadde gått upåaktet hen hvis det gikk i motsatt retning? Hvis du tror det, så kan du bare ta en titt på dekningen av utnevnelsen av advokat og styreleder i Document.no Trond Ellingsen – foreslått av HRS – til Utlendingsnemda. Da blir hovedstrømsmedia plutselig meget opptatt av eventuelle koblinger og relasjoner. Men tydeligvis ikke når det forekommer på motsatt hold. Skal tro hva det kan komme av – og hva de tror at det gjør med lesernes tillit?

Heller ikke her trenger vi egentlig å «tro», for det finnes undersøkelser som bekrefter det: folk har liten tiltro til medienes dekning på innvandringsfeltet. Med veldig god grunn, hvilket alle som ikke er i første stadium av de fem sorgfaser ville visst og erkjent.

Den nye populismen og mediaforakten: Hvor kom i så fall den fra?

Men de etablerte mediene er åpenbart så misfornøyde med tingenes tilstand at de arrangerte et møte på Litteraturhuset om den nye populismen og mediaforakten. I invitasjonen het det:

I Tyskland roper aktivistar “løgnpresse” når dei demonstrerer mot Angela Merkels flyktningpolitikk. I USA blir redaktøren for den konspiratoriske nettavisa Breitbart ein av presidentens næraste rådgjevarar. I Storbritannia stemte folket nei til EU – trass i alle advarslar og prediksjonar frå massemedia.

Dei populistiske rørslene i Vesten samlast alle om ein ting: hatet mot det dei kallar “mainstream media”. Korleis hamna me her? Har tradisjonelle medier seg sjølv å takka? Har dei mista oversikta over viktige strøymingar i folket? Korleis kan me halda på ein sannferdig og faktabasert journalistikk?

Tja, en god idè kunne kanskje vært å faktisk halda på ein sannferdig og faktabasert journalistikk i et svært viktig samfunnsspørsmål, eller hva?

Riktignok var jeg ikke tilstede på møtet, men flere har henvendt seg i ettertid og gjort oppmerksom på at kommentator i Dagbladet Inger Merete Hobbelstad nevnte meg og en spesifikk artikkel som eksempel på slikt «hat» og at hun angivelig ble angrepet «utelukkende fordi hun er journalist». Å, ja. Til det er det å si at hvis den aktuelle artikkelen er et uttrykk for «hat» og «forakt», så bør nok norske journalister bestrebe seg på å være litt mindre ømskinnet. Hobbelstad – som jeg overhodet ikke kjenner til utover at jeg har ledd meg fillete av hennes vanvittig skarpskodde, morsomme beskrivelser av kjendisers kjoler på store arrangementer – skrev en kronikk om «postfaktasamfunnet», som bare er enda en hersketeknikk i rekken fra et meningshegemoni som føler seg truet, og fikk svar på tiltale. På innvandringsfeltet finnes det ikke noe postfaktasamfunn – det finnes bare et posthegemonisamfunn, og det er det de etablerte mediene ugjenkallelig har tapt.

Men dette er visst nok til at voksne, norske journalister samler seg på møte for å klage sin nød over personer som ikke engang er tilstede. I så fall kan et godt tips for å slippe å være så nærtagende være å f.eks. ta på seg oss alternatives sko en tre-fire ukers tid og lese hva som skrives i hovedstrømsmedia og på sosiale medier, for så blir man fort vant.

Rette folk på rett plass….?

Men la oss nå se litt på dem som er mest opptatt av å beskylde alternative medier for å lyve og dermed å destabilisere samfunnet. En av dem er tidligere redaktør for den venstresnodde avisen Information.dk, David Trads. Han legger ikke fingrene imellom, for å si det sånn:

Det lyder langt ude, ja, det lyder næsten underholdende. Det er det bare ikke. Det er dødsens alvorligt. De sejlivede løgnehistorier er orkestreret af den stærkt  højreorienterede ’alt-right’-bevægelse, som fabrikerer ’fake news’, og spreder dem på sociale medier og digitale fora.

Der er – og det er faktisk uhyggeligt – stærke bånd mellem ’alt-right’-bevægelsen og den kommende præsident Donald Trump. Et af de steder, hvor løgnehistorierne florerer mest markant, er på onlinemediet Breitbart News. Dets chef, Steve Bannon, er nu Trumps chefrådgiver.

Løgnene er dødsensfarlige. De sværtede Clinton til i valgkampen – med hjælp fra Trump, Bannon og Flynn Sr og Jr. Det var udtryk for et hidtidigt lavpunkt i amerikansk politisk historie. Forleden kunne det have kostet menneskeliv, da en gal mand tog sagen i egen hånd.

Falske nyheder har altid eksisteret. Tidligere grinte vi bare af dem. De etablerede medier dominerede nyhedsstrømmen. Ikke længere. Kynikere opfinder i dag falske nyheder, spreder dem via facebook og twitter – og ude i virkeligheden er der desværre folk, der tror på dem.

Mens jeg sidder i metroen og ser på Podesta, får jeg ondt af ham. En god mand, fanget i en ond tid. Symbolet på en æra, hvor fakta taber til løgn: Det post-faktuelle samfund. Vor tids svøbe.

Akk ja, det er fæle greier når fakta taper for løgn. Men det er nok ikke en «ny æra» – snarere tvert imot, for ideologisk styrte politikere, medier og journalister innførte den for lenge siden. Trads eget rulleblad er da også dette:

Den kulturkonservative skribenten Henrik Gade Jensen ble tidlig kjent som den danske høyrefløyens skarpeste debattør, og i 2002 ble han presserådgiver for kirkeminister Tove Fergo i den borgerlige VKO-regjeringen. I 2003 måtte Gade Jensen gå fra stillingen etter at politisk reporter i avisen Information Rasmus Lindboe – med daværende redaktør David Trads` velsignelse – hengte ham ut som nazi-sympatisør på avisens forside.

Artikkelens overskrift var: Høyre-ekstremist er spindoktor.

Lindboes kilder var den tidligere venstreekstremisten og forskeren på høyreekstremisme Renè Karpantschof, som mente å huske at Gade Jensen hadde holdt en tale i den nasjonalistiske og sterkt innvandringskritiske organisasjonen Dansk Forum. Journalisten siterte også bloggeren Mikkel Andersson – for anledningen utnevnt til «ekspert på Holocaust-benektelse» – på at Gade Jensen tilhørte en »ultra-nasjonal konservativ fløy som hadde beveget seg fra grensende til nazisme og inn mot den mer stuerene midten.» At Henrik Gade Jensen i sitt virke som bokanmelder hadde anmeldt en bok skrevet av en tidligere SS-offiser ble til at han «roste en SS-offiser». Dansk TV2 fulgte opp Informations sak og hadde flere nyhetsutsendelser om Gade Jensens angivelige forbindelser til nazi-kretser. Daværende direktør i Information, Henrik Bo Nielsen, beskriver stemningen som inntrådte i Informations lokaler da Gade Jensen må gå fra stillingen sin og således fikk sine karrieremuligheter ødelagt som «høy». De fikk tatt ham!

Det var bare et ørlite problem med innholdet i Lindboes artikkel: det var ikke sant.

Selv trodde Gade Jensen at det først dreide seg om en spøk og kirkeministeren var fullt klar over at han ikke var en nazi-sympatisør, men for VKO-regjeringen – i forveien utskjelt av medier som bla Information for sin restriktive innvandringspolitikk – ble oppstyret problematisk, og han måtte fratre sin stilling. Beskyldningene ble også en tung belastning for ham personlig og hans familie; hans kone ble sykmeldt som følge av den voldsomme presseomtalen og selv fikk han psykiske problemer.

Da flere borgerlige aviser tok Gade Jensen i forsvar, svarte sjefredaktør David Trads på lederplass at det bare var «en naturlig følge av deres tette bånd til det ytterste høyre».

I oktober 2012 sendte DR1 – Danmarks svar på NRK – programserien Hengt ut – på forsiden, hvor de belyste saken. Men hverken Trads eller Lindboe ville medvirke. Tidligere redaksjonsjef i TV2, Lars Bennike, innrømmet derimot at redaksjonen sviktet fullstendig når det gjaldt å sjekke kilder og fakta, og konstaterte at de aldri burde ha sendt nyhetsinnslagene om Gade Jensen. Tidligere direktør i Information var av samme formening og heller ikke imponert av den svært forbeholdne beklagelsen avisen publiserte på forsiden da de innså at saken deres ikke holdt vann og derfor inngikk forlik. Karpantschof deltok i programmet og ba Gade Jensen personlig om unnskyldning. At han husket feil og således bidro til at usanne opplysninger som fikk alvorlige konsekvenser for Gade Jensen kom på trykk, kommenterte han imidlertid på denne måten:

– Nej, det er ikke sandt at han har holdt tale til et møde som Dansk Forum har holdt. Det er simpelthen sådan noget der kan ske… Jeg kan selvfølgelig ikke huske alting præcist.

Det kan nok være, men hans uetterrettelighet fikk alvorlige følger og omgivelsene glemmer ikke like fort, så de grunnløse nazi-beskyldningene mot Gade jensen forfølger ham stadig. Det tok lang tid før han fant seg en ny jobb, og man trenger bare å google navnet hans for å finne artikler som beskylder ham for å ha nazi-forbindelser.

Hele ni år – dagen etter at DR1s program ble sendt – tok det før David Trads endelig ba om unnskyldning for sin rolle i det grove karakterdrapet og følgene det fikk for Gade Jensen og hans familie. På Facebook.

Mediene mente likevel at løgnerne var ansettelsesbare. Mon tro hvorfor?

Og hvordan gikk det med løgnerne? Vel, den tidligere venstreekstremisten Renè Karpantschof blir stadig brukt som «ekspert» på radikalisering og høyreekstreme/islamofobe i danske hovedstrømsmedier, mens David Trads gikk videre til en stilling som utenrikskorrespondent i Berlingske Tidende og Rasmus Lindboe ble pressesjef for partiet Det radikale venstre og i 2012 var kommunikasjonssjef i det danske Advokatsamfundet.

Den ansvarlige sitter altså idag og piper ynkelig om løgnaktige, alternative medier. Det er jo rett mann på rett plass. Trads og folk som ham har åpenbart ikke et eneste problem med løgn, så lenge det tjener deres sak. Når Trads og likesinnede hevder at det er noe vi andre gjør, så handler det utelukkende om projisering. Og utrolig nok; ikke ett hovedstrømsmedie arresterer Trads og hans like på lederplass. Men forskjellen på dem og oss er den at vi ganske enkelt har et problem med løgn – ikke hvorvidt løgnen tjener vår sak eller ikke. Løgn er løgn. Punktum.

Så en ting er de tre små løgnerne, men med denne historien i bakhodet: hvilken tiltro forventer egentlig de mediene og institusjonene som faktisk ansetter og delvis beskytter disse menneskene, som om ingenting hadde skjedd, at leserne skal ha til dem?

Vi har fått svaret allerede; leserne flykter og det har de gode grunner til. Skal de etablerte mediene ha noe som helst håp om å rette opp situasjonen og få tilbake leserne sine, er de simpelthen nødt til å ta selvkritikk – og et beklager til alle oss som egentlig bare er på banen for å korrigere deres feilfremstillinger, usannheter, berøringsangst og ukritiske kampanjejournalistikk hadde ikke vært av veien det heller – og begynne å rette seg etter selvreklamen: å levere kritisk, objektiv informasjon.

Til gjengjeld kan jeg melde at vi konkurrenter ser med glad forventning frem til den dagen vi kan pensjonere oss i trygg forvissning om at pressen gjør jobben sin, også på betente samfunnsområder.