Mediekritikk

Å dytte barna foran seg

Det er moralsk utilgivelig å fremme restriktiv innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner generelt og små barn spesielt, det får innvandringsminister Sylvi Listhaug føle på i disse dager. Men å fremme liberal innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner, og i særdeleshet barn, er ikke bare moralsk legitimt, det er i tillegg "personlig oppbyggende" - og i mange tilfeller god butikk. Det føler NOAS på i disse dager.

«Illegale innvandrere prøver seg på en ny dristig strategi for å snike seg inn i USA,» rapporterer The Washington Post på bakgrunn av dokumenter fra Homeland Security. Erkjennelsen er at kommer de i følge med barn, har de lettere for å slippe inn i USA.

En slik «erkjennelse» er ikke av ny dato i Europa. Her har barn over tid blitt benyttet som middel for å få opphold. For Norges del er ett av problemene at mediene totalt ukritisk forholder seg til barna (merk så at vi ikke snakker enslige asylsøkerbarn, men om barn i familier). For selv om familiene har fått vurdert sin asylsøknad og det vurderes at det ikke foreligger et beskyttelsesbehov, så mener åpenbart mediene og «godhetsindustrien» (beklager, jeg vet ikke et bedre navn lenger) at de likevel skal få opphold. «Det er ikke blitt bedre, det er blitt verre i Afghanistan,» som utenrikskorrespondent Kristin Solberg påpekte i dagens nyhetssending på NRK P2. Hva skal det fortelle oss? At etater som Utenriksdepartementet og Utlendingsdirektoratet med sine fagavdelinger skal drive sitt arbeid etter medienes vurderinger?

Ansvar

Norge er et bedre land å vokse opp i og bo enn de fleste land i verden. Ethvert land i konflikt vil således utgjøre en risikofaktor for borgerne. Så er «vi alle» klar over at Norge ikke kan ta imot alle i verden som ville fått det tryggere og bedre i Norge. Det er bare én forskjell mellom disse som sitter utenfor systemet og dem som forvalter systemet: de utenfor har ikke noe ansvar. Derfor kan de i flokk og følge promotere sin godhet. Og det i all offentlighet, gjerne som kampanje, da de vet at mediene ikke vil stille dem til veggs uansett hvordan de uttrykker sin vrede over det de mener er feilslått innvandringspolitikk.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Et slående eksempel i disse dager er er det reklamebaserte stuntet fra NOAS. På gårsdagens Dagsrevyen ble NOAS-lederen «konfrontert» med hvorfor de ikke hadde vært åpne på at Joner-stuntet var en reklamebasert innsamlingsaksjon. Og svaret: Men vi har jo vært åpne! At det eneste åpenbare er at de ikke var det, noe Joner langt på vei bekrefter når han sier at han «var sikker på at alle skjønte at det var et samarbeid,» får neppe noen særlige konsekvenser. Det handler ikke minst om at mediene synes lite interessert i å diskutere egen rolle i saken, for det var dem med sin omfattende medieomtale som virkelig spredde kampanjen – og det på feile premisser. Er det greit? Målet for kampanjen er å sikre mer penger til NOAS rettsavdeling, det vil si at de bistår asylsøkere med avslag. At det igjen kan bidra til akkurat det motsatte av kampanjen, nemlig at barn blir enda lengre i Norge før familien returneres, er heller ikke et tema. Tvert om fremstilles saken som ensidig «god».

Derfor kan da også den ansvarlige statsråd på feltet behandles så nedrig en bare vil. Og hvis den samme statsråd, slik som Sylvi Listhaug gjør, selv uttrykker seg i kvasse ordlag, da er det som en invitasjon på gullkantet papir til å slå til på det minste feilsteg. Det må bare en statsråd tåle, og det hevder Listhaug at hun gjør, likevel klarer hun gang på gang å hevde seg misforstått eller at det hun sier blir vridd og vrengt på. Det bør hun slutte med først som sist.

Paradokset

Ingen, i alle fall ikke som jeg har fått med meg, ønsker totalt frislipp av innvandring til Norge. Da må det altså reguleres.

Enhver regulering krever regler. Reglene må være utformet slik at det sikrer likebehandling. Reglene bestemmes av flertallet på Stortinget, hvor det daglige ansvaret for gjennomføring påhviler regjeringen. Norge har et omfattende regelverk for innvandring, men alle partiene på Stortinget mener at illegal innvandring ikke er tillatt og at avslag på asylsøknad betyr retur.

Enigheten opphører ikke når mediene bretter ut bilder av små, søte barn i mediene, men da må en holde tunga rett i munnen. For det er moralsk utilgivelig å fremme restriktiv innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner generelt og små barn spesielt. Det er en fin regel, ingen skal utnytte andre menneskers dårligere stilling enn en selv. Problemet er at det motsatte, å fremme liberal innvandringspolitikk basert på menneskeskjebner, og i særdeleshet barn, bare ikke er moralsk legitimt, det er i tillegg «personlig oppbyggende» – og i mange tilfeller god butikk.

Paradokset er til og ta å føle på, men ingen vil ta i det. At mediene ingenting har lært etter deres fatale dekning av USA-valget, slik som også Anlov Mathiesen påpeker i Nye Meninger, er et demokratisk problem.