Integrering og integreringspolitikk

En dansk lærer, Hasra Dinge, våger å berette høyt der andre tier om sine erfaringer fra en gettoskole dominert av muslimske elever. Det handler om en muslimsk kollega som ga anbefalinger til muslimske elever om å forholde seg rasistisk til ikke-muslimer, om ”forbudte” ikke-islamske symbol, om barn som faster bare syv år gamle, om lærere som vet at hvis de stiller spørsmål ved Muhammeds liv og lære vil de bli omringet av truende elever.

Danske skattemyndigheter har avdekket massivt med skatteunndragelse i danske gettoer på til sammen 40 millioner kroner i 2011. Skattemyndighetene gikk systematisk til verks i 26 såkalte utsatte boligområder, der de i tillegg til direkte skattejuks i typisk pizzeriaer, fant omfattende trygdejuks, som at 10 fedre hadde samme leilighetsadresse slik at deres hustruer kunne motta trygd som enslig forsørger.

Et nytt fenomen avdekkes i Storbritannia. Muslimske karrierekvinner velger selv å bli hustru nummer to, tre eller fire i rekken for å kunne følge opp karrieren sin og slippe å ha middagen klar på bordet i et nyvasket hus når mannen kommer hjem fra jobb. Det er visstnok stor mangel på menn som aksepterer at hustruen satser på en yrkeskarriere. Fenomenet kalles ”peppermøkrisen”.

To journalister i Weekendavisen har fulgt livet på innsiden av Mjølnerparken i København over en firemåneders periode. Her møtte de en afrikansk flyktning og kristen, som ble avkrevd å betale en islamsk skatt på 10 000 kroner hvis han ville bli boende, en muslimsk kvinne som ikke våger å forlate leiligheten grunnet trusler mot ektemannen fra andre beboere fordi hun ikke bruker slør, integreringsarbeidere som jobber mot integrering og som mener alle dansker er rasister, ambulansepersonell som får ranet alt av utstyr, inkludert hjertestarter, når de forlater ambulansebilen, beboere som har som fremste mål i livet å bli uføretrygdet, med mer.

En betydelig andel unge tyske muslimer avviser integrering, aksepterer vold og er preget av antisemittiske og antivestlige holdninger. Den omfattende undersøkelsen er bestilt av innenriksdepartementet, og Angela Merkels talsperson for innenrikspolitikk i det tyske parlamentet karakteriserer undersøkelsen som ”rystende”. Hver fjerde unge muslim i alderen 14 til 32 år som ikke er tysk statsborger defineres som ekstremister. Mens 48 prosent av muslimer generelt som ikke er statsborgere avviser hardnakket integrering.

“"Vi har til og med tillatt disse segregerte samfunnenes adferd som er i full motstrid til våre verdier… Vi mener at et genuint liberalt samfunn… tror på visse verdier og promoterer dem aktivt.”" Ordene tilhører David Cameron, knyttet til at den britiske regjeringen lanserer en ny integreringsstrategi for å styrke en felles britisk identitet. Det minner om hva den norske regjeringen, mer spesifikt Ap, for tiden sysler med.

Studier avdekker at muslimer er overrepresentert blant de innsatte i Europa. Forfeilet europeisk integreringsinnsats, muslimer som den nye underklasse og medias bidrag til marginalisering av muslimer, trekkes frem som forklaringsvariabler. Også EU er bekymret og krever endringer i medlemslandene. Imens er OIC opptatt med en workshop for og med vestlige medier, for å forhindre at kritikk av islam publisere. Det meningsløse er derimot muslimene med en slik holdning behandles som annenrangs borgere, hvor det verken kreves noe av dem eller de tillegges noe ansvar.

Historien om bydelen Vollsmose i Odense er historien om en bit av Danmark som ikke lengre er dansk. Det er historien om en hodeløs innvandringspolitikk etterfulgt av en mislykket integreringspolitikk, der man eksempelvis tror at sminke i form av millioninnsprøytninger til kulturtilbud, søppelrydding, gratis konserter og utflukter for bydelens unge, telefonvekking av skolebarn, med mye mer, skal snu trenden med utenforskap og dansker som ikke orker å bo lengre i Danmarks dyreste getto. Tross fakta på bordet, skal nå nye 40 millioner kroner sprøytes inn til samme tiltak.

De er født i Norge. De går i barnehage. De møter til skolestart med så dårlige norskkunnskaper at de må har spesialundervisning. Dette er virkeligheten for mange barn med innvandrerbakgrunn og vitner om nok et integreringspolitisk nederlag. Men vi må får all del ikke snakke høyt om årsakene til katastrofetallene.

Dispatches viser er dokumentar fra innsiden av britiskpakistanske familier der inngifte er tradisjonen, og bildene er både hjerteskjærende og særdeles tankevekkende. Dokumentaren knuser enhver påstand om at integreringen går seg til med tiden. Pakistanerne har vært i Storbritannia siden 1950-tallet. 55 prosent gifter seg med søskenbarn. I Bradford er andelen 75 prosent. Rundt 700 britiskpakistanske barn fødes årlig med ”alvorlige skader”, som er en betydelig belastning for helsevesenet, og problemene vokser. Vi møter blant annet en mor med tre syke barn. Hun mener det skyldes medisin barna fikk av britiske leger da de var syke som spedbarn. Eller: det er Guds vilje. Tradisjonen fortsetter i generasjon etter generasjon, og omtales i varme ordlag, utenom blant de unge, som sier det som det er: tvangsekteskap og incestuøst. Dette er den pakistanske landsbygda, flyttet til de britiske øyene. (Illustrasjonsbilde av Karita Bekkemellem, fordi hun ville gripe fatt i problemet som statsråd og stoppe praksisen.)

I 2008 innførte den Labour-styrte britiske regjeringen ekstra stønader til menn med flere koner. Slik anerkjente man flerkoneri, og en mann med fire koner kunne motta årlig rundt 100 000 kroner i ekstra inntektsstønader. I tillegg fikk polygame familier økt boligstøtte grunnet høy andel familiemedlemmer. De fire departementene bak beslutningen anså dette som ”det beste alternativet”. Nå settes imidlertid foten ned: et kriminelt forhold med syv års strafferamme skal ikke kunne være økonomisk lønnsomt.

Følelsen av tilhørighet til det svenske samfunnet. Språk og arbeid. Nei til enklaver. Debatt om det ubehagelige. Et sosialt lim. Skape en felles fremtid. Statsborgerskapsseremoni. Ikke bare rettigheter, men også plikter. Signalene til nye innvandrere skal være krystallklare: ”vi vil at du skal bli en del av Sverige,” sier integreringsminister Erik Ullenhag som i går la frem en ny utredning om nettopp integrering.

09.01.12: Nyttårsaften fant politiet tunge våpen som maskinpistol og håndgranat i en ungdomsklubb i Tingbjerg i Danmark. Hendelsen utløste politisk bestyrtelse. Men var det noen grunn til å bli sjokkert? Nei, sier Karen Jespersen, folketingsmedlem for Venstre. Hendelsen inngår i et mønster som handler om å frata myndigheten makten i områder som skal omdannes til no-go-zones.

Sosialantropolog Britta Mogensen, som selv i mange år har jobbet med voldsutsatte innvandrerkvinner, er en av dem som har latt seg kraftig provosere av Eivind Trædals kronikk om søppelmennesker. Mogensen fastslår at for å bli anerkjent som ”god og anstendig” skal man gi blaffen i kvinnene og heller forsvare, tolerere, akseptere og møte mørkemennene og de barske damene med sosial og kulturell forståelse.

Et pilotprosjekt i Telemark for somaliske jenter og kvinner avdekker at det fortsatt er en lang vei å gå i forhold til integrering. Prosjektet ble praktisert som et svømmekurs, men hadde i realiteten et langt mer omfattende formål, da med fokus på helse og forebygging av kjønnslemlestelse. Men deltakerne tilkjennegir krav som det kan stilles spørsmål ved. De vil ikke være sammen med andre enn kvinner fra sin egen klan, vil ikke dusje naken og heller ikke med ikke-muslimer.

Da det ble kjent at Bjerke videregående skole i Oslo delte inn elevklasser etter elevenes opprinnelse, kom de moraliserende pekefingrene raskt i været. Kun en ensom svale talte moralens voktere midt imot. Men så ble det stille.

Knapt ett ord sammenfatter bedre hva som er innvandringens største utfordring. For å ta en Martin Kolberg: sammenhengskraft, sammenhengskraft, sammenhengskraft. En sterk nasjon, er en nasjon med nettopp en sterk sammenhengskraft som skaper et bredt folkelig fellesskap. Et slikt fellesskap vil ikke bare ha et sett felles verdier man hegner om. Fellesskapet vil også være økonomisk avgjørende: en befolkning med sterk sammenhengskraft vil støtte oppunder velferdsstaten. At Ap nå nedsetter arbeidsgrupper som blant annet skal meisle ut en ny politikk å gå til valg på i 2013, der en av gruppene har fått arbeidstittelen ”sammenhengskraft”, er en HRS-innertier. Og satsningen er en kopi av det danske fokuset forrige tiår.

Med NRKs spenningsserie ”Taxi” har regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen klart å skape debatt om pakistaneres integreringsgrad i Norge. Ikke uventet får Rolfsen kritikk for å fremme et unyansert bilde, men det er kanskje fraværet av pakistanere som støtter opp under det bakteppet som Rolfsen tegner som burde overraske.

Det var en befrielse å høre Adil Khan i Dagsrevyen i går kveld. Ærlig og rett på sak. Uten å nevne navn, talte han således kritikere av TV-serien ”Taxi” midt i mot. Det mest tankevekkende med Khans uttalelser, var at han – som fremstår som så velintegrert og flott på alle måter – fortalte om krysspresset han levde med i en ”liberal familie” som barn og ung, som igjen førte til løgnhelvetet: en sentral kjerne i æreskulturen.

Å insistere på at tyrkere i Tyskland må lære seg tysk, er “mot menneskerettighetene”. Det er dog en menneskerett å få statsborgerskap uansett integreringsgrad. Den tyrkiske statsministeren har nok en gang vært på besøk i Tyskland og advart tyrkerne der mot å bli en fullverdig del av nasjonalstaten de bor i. Samtidig kritiserte han Tyskland hardt for måten tyrkerne behandles på. Tyskland på sin side sliter med lave fødselstall og en aldrende befolkning og vil trenge en betydelig arbeidsinnvandring de kommende årene for å holde hjulene i gang. Det forventes at arbeidsinnvandring fra Tyrkia vil fortsette, og at den tyrkiske befolkningen i Tyskland vil øke eksponentielt.

En ny undersøkelse i Danmark fastslår at mange unge med innvandrerbakgrunn i Danmark utsettes for en massiv sosial kontroll. Dette gjelder især i forhold til valg av ektefelle, kjærester og sex før ekteskapet. Integreringsministeren er ”sjokkert” og vil iverksette holdningskampanje. Jeg foreslår heller at Danmark kjøper den norskproduserte serien ”Taxi”.

Flyktningtjenesten fortviler fordi flyktningkvinner er vanskelig å integrere i det norske samfunnet. Mange ankommer Norge i vestlige klær, for så å dekke seg strengt til, antakelig etter press fra egne miljø. Dette fører til at kvinnene hindres i å komme seg ut i jobb, mener Flyktningstjenesten. Dermed svekkes formålet med introduksjonsordningen og pengene kastes ut av vinduet. Samtidig kan ikke kommunene forlange noen spesiell bekledning. Nå har Lunner kommune henvendt seg til departementet med denne brannfakkelen.

Jeg var ung, jeg var uvitende og jeg var forelska. Jeg satt på ei tue i skogen i 1988 og spiste et par håndfuller med blåbær. Setningen som falt var ordrett denne: ”Kan pakkiser også spise blåbær i de norske skogene?” Slik åpner Hege Storhaugs første kronikk som gjesteskribent i Agderposten.

Forfatter Kaj Skagen har tatt mål av seg til å finne antallet muslimer i Norge og i Europa for øvrig. Beveggrunnen hans er den betente tonen i innvandringsdebatten og stemplingen av meningsmotstandere, men aller mest etterlyser han fakta og saklige argumenter. For Skagen har helt rett: Tallene, som skulle ha vært grunnlaget for innvandringsdebatten, er blitt selve stridsgrunnlaget.