Integrering og integreringspolitikk

Segregerte Sverige

Segregasjonen øker i Sverige, konstaterer Statistiska centralbyrån, SCB, samtidig som det synes å være en gryende erkjennelse av at den høye innvandringen påvirker både sysselsetting og økonomi.

På 20 år har segregasjonen i Sverige blitt fordoblet. Dette er tall som gjelder for hela landet, ikke bare i de større byene, selv om situasjonen er tydeligst i innvandrerrike områder i Stockholm, Göteborg og Malmö.

Men den høye innvandringen fører ikke bare til bostedssegregasjon, den fører også til høy arbeidsledighet som igjen innebærer mindre inntekter for de aktuelle områdene, skriver lederen i Norbottens Kuriren.

En slik ”innrømmelse” må sies å være oppsiktsvekkende, siden vi snakker om Sverige, der statsministeren ble satt i skammekroken for å hevde at etniske svensker midt i livet har lav arbeidsledighet. Det er nemlig ingen i Sverige som kan defineres som etnisk svensk, i alle fall hvis media får lov å bestemme.

Kurirens leder har derimot en annen innfallsvinkel: For sammenlignet med de steder og områder i Sverige som i 1992 hadde liten eller ingen innvandring, har situasjonen 20 år etter ikke endret seg vesentlig: segregeringen er liten eller ikke-eksisterende, sysselsettingen er god og inntektene er akseptable.

Selv mener Kurirens leder at det ikke er noe oppsiktsvekkende i dette, men at det bekrefter at Sverige ikke har klart å motvirke segregeringstendensene. Heller tvert om: Sverige er blitt dårligere til å integrere innvandrere.

Deretter vises det til at Sverige tar imot mange flyktninger (i Norge ville vi vel kalt det med sitt rette navn: asylsøkere). Det heter at sett i forhold til folkemengden er Sverige det landet i Europa som tar imot flest. I reelle tall ligger Sverige på 3.plass, bare ”slått av” Tyskland og Frankrike. Og som det heter: Det innebærer store påkjenninger. Hvordan skal Sverige klare en slik (rask) befolkningsvekst? Hvor skal boligene finnes? Hvordan klare å holde saksbehandlingen på et rimelig nivå?

Den høye innvandringen innebærer at Migrationsverket må støvsuge landet for boliger og ”alt” som tilbys må tas i bruk. Det har igjen ført til en rekke klager fra innvandrere, for eksempel fordi de havner på små steder hvor de opplever seg isolert og glemt, påpeker Kurirens leder. Den lange saksbehandlingstiden sliter både på folk og ressurser. Utvisningssaker er ofte langdryge og vanskelige. Mange som får avslag vil ikke forlate landet, gjemmer seg og blir såkalt ”papirløse”.

Alt dette påvirker segregeringen, understreker Kurirens leder. Sverige får små byer hvor hele nabolag blir segregerte enklaver. Mange innvandrere søker seg til landsmenn, familie og venner i de større byene, der segregasjonen har befestet seg for mange år siden. Slik som for eksempel Rosengård i Malmö, Rinkeby i Stockholm og Ronna i Södertälje.

Dette er oppskriften på hvordan integrering ikke går. De lærer seg ikke det svenske språket og havner i ”utanförskap”. Mobilitet forblir et fremmedord ettersom tryggheten oppleves i nærheten av ”sine egne”. Så lyder spørsmålet: Hvordan brytes et slikt mønster?

Ifølge Kurines leder er tvang ikke veien å gå. Svaret ligger i stimulering.

Men hvordan innvandere skal stimuleres til økt mobilitet for å forhindre segregering, sies det derimot ingenting om. Derimot påpeker Kurirens leder at statistikken bekrefter at innvandrere som bosetter seg i mindre lokalsamfunn integreres raskere i samfunnet og har en tryggere og sikrere fremtid. Dette bekrefter kanskje et annet ubehaglig faktum: slett ikke alle innvandrere har som mål å bli fullverdig deltaker i sitt nye samfunn. Men uansett krever denne form for mobilitet at det eksisterer arbeidsplasser i de mindre lokalsamfunnene, og at infrastruktur og aktuelle velferdsgoder, som barnehage og skole, er på plass. Dette krever igjen enorme investeringer, som er et kommunalt ansvar. Misforholdet mellom en statlig innvandringspolitikk og en kommunal økonomipolitikk blir påtakelig, og den høye innvandringen blir bare et selvforsterkende onde. Det er den sirkelen som må brytes.