Innvandring og integrering er så politisk betent at det stort sett forsøkes oversett ved nasjonale valg. Den sittende borgerlige koalisjonsregjeringen, den såkalte alliansen, er kommet til at det er en god idé å synliggjøre forskjellen mellom dem og partiene på venstresiden, som i det norskkopierte rødgrønne alternativet jakter på regjeringsmakten. I notatet, utarbeidet av (nye) Moderatene, markerer Alliansen sine standpunkter i forhold til den rødgrønne blokken, samtidig med at de ønsker å synliggjøre de rødgrønne partienes uenighet. Dermed kan det være at innvandrings- og integreringspolitikken blir en mer sentral del av valgkampen enn det har vært til nå.

Redaktøren av danske Sappho, Helle Merete Brix, har vært en tur en Norge. Her benyttet hun sjansen til å intervjue generalsekretæren for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. I det åpenhjertige intervjuet legger ikke Kokkvold skjul på at han er irritert på feige medieledere som stikker hodet i sanden mens Muhammed-bråket seiler sin egen sjø. Han innrømmer også at han er nervøs for den stigende selvsensur som brer om seg etter muslimske krav. Kokkvold mener at islamister og ekstremister vinner frem, for de kjenner ”stanken av vår frykt”.

Nahid Rachlins skjebne ble bok, og selvbiografien "Persian Girls: A memoir" fant selvsagt veien til Helle Merete Brix sine velfylte bokhyller. Når så Brix var i New York benyttet hun selvsagt sjansen til å intervjue Nahid. En kvinne som vant det meste nettopp fordi hun hadde så lite å miste.

Andy Burnham er foreløpig den siste kandidaten i Labours ledelse som innrømmer at de under valgkampen ignorerte velgernes bekymringer for innvandringen. Burnham, som var statsråd i helsedepartementet, sier videre at han selv mente at tilstrømningen av innvandrere var den største utfordringen under valget. Strategien var derimot å kvele en slik debatt.

Kunstneren Lars Vilks inviteres tilbake til Uppsala universitet for å fullføre foredraget sitt om ytringsfrihet og kunst. Det er filosofisk avdeling som inviterer Vilks. Humoristen Vilks forteller at han vil bruke samme briller under foredraget som han bruker på forballbana: de går ikke så lett i stykker hvis noen igjen skulle prøve å skalle han ned.

Våre politikere stoler ikke på folket. Den norske urbefolkningen er belemret med genetisk material som fører til at man rotter seg sammen mot ”de andre”. Sjømannsnasjonen Norge er altså fiendtlige overfor det såkalt fremmede. Både Ap og Krf gyver således på autopilot løs på FrP fordi FrP fremmer faktiske statistiske forhold. Folket skal fortsatt føres bak lyset. Hensynet til landets integreringstilstand er underordnet det politiske spillet.

I dag er det fem år siden den 18-årige danskpakistanske Ghazala Khan ble skutt på åpen gate i Slagelse i Danmark, hvor også hennes ektemann Emal Khan ble forsøkt drept. Ett av vitnene til hendelsen, Pia Kjær, tenker i dag tilbake på hva hun tilfeldigvis erfarte denne dagen.

Grensen mellom faktaorientert kunnskap og politikk har en gråsone, samtidig som noen vet bevisst å utnytte denne gråsonen. En ting er nå at journalister bevisst sauser sammen kunnskap og politikk på en slik måte at det tjener den politiske retningen de selv ønsker å fremme, noe helt annet er det at byråkratiet og underliggende etater gjør det. Innenfor et politisk betent område som innvandring og integrering er utnytting av den gråsonen befestet seg som ”vanlig praksis” i Norge. I Danmark tas det derimot et bevisst oppgjør mot denne utnyttingen. Vil et slikt politisk oppgjør tas i Norge?

PEN gjør et viktig arbeid for forfulgte forfatteren i ikke-vestlige land. Når det derimot kommer til forfulgte forfattere og kunstenere og ”løsmunnede” i Vesten, står det derimot dårlig til med PENs forsvar for ytringsfriheten. Derfor hedres ikke forfulgte personer med proser, som Ayaan Hirsi Ali, Robert Redecker og Ibn Warraq. PEN synes rett og slett å være besatt av fenomenet kalt ”hate speech”, skriver Helle Merete Brix for rights.no. PENs likegyldighet er synd, for PEN kunne spilt en viktig rolle i kampen for å bevare ytringsfriheten i Vesten, en kamp mindre tenketanker og ytringsfrihetsorganisasjoner har valgt å følge opp, mener Brix.

Et forbud mot ansiktstildekning er et spørsmål om samvittighet og moral. ”Det er regjeringens og parlamentets ansvar å bestemme i hvilket samfunn vi ønsker å leve i, og med hvilke menneskelige verdier,” sa president Nicolas Sarkzoy da spørsmålet var til debatt i den franske regjeringen i går. Sarkozy vedgår at et forbud vil være ”krevende”, men ”rettferdig”. I Spania vurderer nå en by å innføre forbud mot burka og niqab.

I dag er det ”Everybody Draw Muhammed Day!”, og selvsagt en fin anledning for oss alle å dele byrden med de kunstnerne som forfølges av muslimsk mobb fordi de har ett eller annet islamsk tilsnitt i sin kunst. For pakistanere og andre er det en anledning for igjen å ytre sin motstand med flaggbrenning, vold og trusler.

Norske og danske flagg går opp i flammer og røyk i Lahore grunnet ”Everybody Draw Muhammed Day!”. Det er imidlertid tyst som graven fra pakistanere i Norge og Danmark. De tar ikke til gatene og demonstrerer for frihet og til støtte for sine elskede nasjonalstater. De protesterer ikke kraftig gjennom pressens talerør som de ellers bruker når de mener deres følelser er ”krenket”. Mon tro hvorfor ikke?

I flere år har FrP blitt kritisert for økonomisk uansvarlighet når partiet har lagt frem sine alternative budsjett. Partiet vil overforbruke våre økonomiske ressurser, sies det. FrP har svart at dette ikke stemmer. For; ved å stramme inn asylpolitikken og ved at innvandringspolitikken legges om i en ansvarlig retning, vil dette frigjøre økonomiske ressurser til eksempelvis bedre helsetilbud, sies det. Tja, den som lever får kanskje se, men når revidert nasjonalbudsjett nå ble lagt frem, tyder det på at FrP er på sporet i sin argumentasjon: Norge sparer over en milliard kroner ved nedgangen på 41 prosent asylsøkere så langt i år sammenliknet med i fjor.

Frankrike har fått sin første tilfelle av såkalt ”burka-hat”: I en klesforretning ble en 60 år gammel fransk kvinne så provosert over en ung kvinne i burka, at hun regelrett rev burkaen av 26-åringen. Kvinnen i burka svarte med å slå til 60-åringen, og politiet fengslet dem begge.

Norwegian and Danish flags are going up in flames in Lahore in reaction to “Everybody Draw Muhammed Day!” Meanwhile, however, Pakistanis in Norway and Denmark are as silent as the grave. They’re not taking to the streets and demonstrating for freedom and in support of their beloved new homelands. They aren’t protesting passionately through the spokespeople whom they make use of when they claim their feelings have been hurt. Why not, one wonders?

Det muslimske brødreparet fra Kosovo som er fengslet for brannattentat mot Lars Vilks, var drevet av hat. At attentatet mislykkedes skyldes antakelig at den ene av brødrene pådro seg brannskader under mordbrannforsøket. Det interessante nå er om svenske myndigheter tar affære overfor moskeen de svenske statsborgerne frekventerer. For som Helle Merete Brix nylig skrev på rights.no: ”Det er min tese at det alltid står en imam og en moské bak.”

Syreangrep er en vanlig praksis i en rekke land i den tredje verden, og er nå også importert til Europa via innvandringen. I Storbritannia avdekkes stadig flere slike angrep, og det er nå iverksatt et arbeid for å kartlegge problematikken. Men for noen er det allerede for sent.

Den iranskfødte kunstneren Firoozeh Bazrafkan våkner en morgen i Danmark i bakrus, ikledd kjole. Hun hiver på seg en t-shirt og roper til venninnen som sover på sofaen: ”Jeg løper over til bakeren.” Ingenting av dette er forbudt i Danmark. Hadde Firoozeh derimot gjort det samme i gamlelandet, vel, da regner hun med at hun hadde blitt straffet både for alkoholen og kjolen, for mangelen på hijab, for ikke å snakke om straff for hennes islamkritiske kunst og at hun dertil blogger hos Jyllands-Posten. Dødsstraff 45 ganger, inkludert pisking, antar hun ”de religiøse” ville ment var en passende statlig reaksjon.

Den svenske kunstneren Lars Vilks blir med vold forsøkt brakt til stillhet. Men mens Vilks kjemper for sin og andres rett til ytringsfrihet, er det politiske Sverige taust som i graven. Som første media i Sverige tillater Sydsvenskans leder å påpeke denne tystnaden blant ellers så taletrengte politikere. Og når Sydsvenskan først bringer temaet på banen, legges ingenting imellom: Det pågår en menneskejakt i Sverige på Lars Vilks. Klapp, klapp?

Vår medarbeider Bruce Bawer har nylig tilbrakt en del tid i Washington, D.C., og deler her noen refleksjoner rundt visse forskjeller mellom USAs og Norges hovedsteder, særlig hvordan meningsutveksling foregår.

Det er interessant å kunne konstatere at de etablerte medier og kommentatorer i Norge stort sett hele tiden ligger langt etter nettmedier når det kommer til forståelse av islam og innvandring. Ingen avis i Norge har eksempelvis lagt forholdene mer til rette for islamistiske stemmer enn Aftenposten – stemmer som presenterer seg selv som ulv i fåreklær med drahjelp fra tanta i Akersgata. Derfor vekker det oppsikt når Aftenpostens Knut Olav Åmås i dag vender Europas fremste islamist, Tariq Ramadan, ryggen, og løfter opp fritenkeren Ayaan Hirsi Ali. Takk og velkommen etter.

To brødre på 19 og 21 år er pågrepet, mistenkt for brannattentatet mot Lars Vilks. Brødrene er svenske statsborgere med albanskmuslimsk bakgrunn fra Kosovo.

Mange i Saudi-Arabia er grundig lei av moralpolitiets kontroll, men det er nok ikke mange som tar saken i egne hender. For politimannen som skulle avhøre et ungt par som gikk tur i parken fikk seg kanskje sitt livs overraskelse: Kvinnen, i midten av 20-årene, gikk til angrep på han.

Jyllands-Postens Ralf Pittelkow er endelig tilbake som politisk kommentator. Han har, sammen med sin kone, folketingsmedlem Karen Jespersen, hatt permisjon for å skrive en ny bok. Boken er ikke ferdig enda, men vi har nok noe å se frem til. Imens kan vi glede oss over Pittelkows angrep på dobbeltmoralen til ledelsen i sosialdemokratiet: De har nemlig ingen problemer med å kritisere foreldre som fravelger den offentlige grunnskolen, mens de selv sender sine barn på privatskole.

It is interesting that the establishment media and commentators in Norway are almost always way behind the Internet media when it comes to understanding Islam and immigration. No newspaper in Norway, for example, has done a better job of giving Islamist voices a megaphone than Aftenposten.