Ytringsfrihet

Washingtonbrevet: Mangfold

Vår medarbeider Bruce Bawer har nylig tilbrakt en del tid i Washington, D.C., og deler her noen refleksjoner rundt visse forskjeller mellom USAs og Norges hovedsteder, særlig hvordan meningsutveksling foregår.

Av Bruce Bawer, HRS

De siste par ukene har jeg pendlet flere ganger mellom New York (min hjemby), Washington og et par andre bemerkelsesverdige steder på østkysten av USA, og har brukt tid – hovedsakelig i D.C. – med en rekke mennesker som jeg respekterer høyt.

Jeg tilbrakte for eksempel en kveld med den fantastiske Ayaan Hirsi Ali (som er aktuell med en dypt rørende selvbiografi, Nomad, og hun er enda mer vakker og sjarmerende i levende livet enn på tv), og spiste middag i Princeton med den ærverdige Bernard Lewis (som nå er 94 år ung og fremdeles regnes som en av verdens ledende eksperter på islamske historie og kultur). I tillegg har jeg snakket med en rekke forfattere, spaltister, kommentatorer, redaktører, professorer og ledere av organisasjoner som er opptatt av frihet, utdanning, demokratiske verdier og bevaring av vestlig sivilisasjon.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Disse opplevelsene er blitt en sterk påminnelse om hvor mye intellektuell gjæring og mangfoldighet det finnes i dette området av USAs østkyst. Men det jeg nå vil hylle i særdeleshet er republikkens hovedstad, denne vakre byen ved Potomac-elven som er forhatt av mange utlendinger (som anser den som et symbol på imperialistisk makt) og som mange ”vanlige amerikanere” har mistro til (for de mener at politikerne som holder til der er ”out of touch” med deres liv og utfordringer).

Det er sannelig mye i Washington som fortjener sterk kritikk. Men mangfoldigheten i intellektuelle kretser er ikke én av dem. Når jeg nevner mangfoldighet må jeg understreke at jeg ikke viser til overfladiske ting som hudfarge, kjønn eller etnisk bakgrunn. Nei, det jeg mener er den viktigste mangfoldigheten, det er den som i politiske, journalistiske og akademiske kretser i Norge altfor ofte synes uønsket fordi den betraktes som truende og farlig: Jeg snakker om meningsmangfold.

Mange påstår at det er lenge siden Washington, og USA som helhet, har vært preget av sterkere uenighet enn nå. Venstresiden er nemlig ivrig etter å se de dramatiske endringene som Obama lovet som presidentkandidat. På høyresiden – og på de såkalte ”teselskapene” rundt omkring i landet hvor konservative på grasrotnivået samler seg – er det mange som anser Sarah Palin som fremtidens store håp og som frykter at Obama er en sosialist som vil ødelegge amerikanske friheter. Samtidig avviser millioner av demokrater selvfølgelig Palin som en tosk.

Men i de intellektuelle kretsene i Washington hvor jeg har brukt en del tid de siste dagene, er det mindre fokus på personlig angrep og mer på ideer. Når jeg snakker om hovedstadens intellektuelle kretser snakker jeg ikke om politikere eller lobbyister, men om partipolitisk uavhengige skribenter og forskere som har stor politisk innflytelse – og som har svært få motstykker i Oslo. Mange av dem jobber for tenketanker. I Oslo er det bare et par veldig små tenketanker, og de er i stor grad avhengig av statsstøtte. I Washington er det flere store og mektige tenketanker, og det hadde vært helt utenkelig for noen av dem å ta imot penger fra den staten som de kritiserer og prøver å påvirke og forandre. Det er nettopp denne uavhengigheten som gjør det mulig for dem å uttrykke seg helt fritt – uten å trenge å bruke tid på å engste seg over å miste finansiering.

Den intellektuelle mangfoldigheten i disse kretsene er imponerende. Ayaan Hirsi Ali tilhører eksempelvis tenketanken American Enterprise Institute (AEI), som er mer eller mindre høyreorienterte – men på instituttets årlige bankett, hvor det i år var cirka 1.500 gjester og hvor det var min store ære å være Ayaans ledsager, presenterte hun meg for en rekke mennesker som er assosiert med AEI, men som representerer et meget bredt spekter av meninger. Det faktum at alle disse svært forskjellige meningsyterne er tilknyttet samme institusjon, og at de regelmessig møtes og diskuterer tidens store saker med gjensidig respekt, er ikke en svakhet, men en styrke.

Mangfoldighet! I Washington bodde jeg hos Jonathan Rauch, som tilhører Brookings Institution, en tenketank som vanligvis anses som venstreorientert. Takket være David Boaz, som er Executive Vice President i den liberale tenketanken Cato Institute, var jeg en gjest hos dette instituttets årlige bankett. Og jeg spiste lunsj med bloggeren Andrew Sullivan, som alltid har kalt seg selv konservativ, men som i disse dager av flere betraktes som en venstremann, siden han har vært en særdeles lidenskapelig støttespiller av Barack Obama, både som kandidat og president. Rauch, Boaz og Sullivan er gamle venner av meg, selv om vi er uenige om mange ting. For dem, og for en rekke av deres kollegaer i Washington, er politiske merkelapper av mye mindre verdi enn fri politisk debatt, gode politiske ideer og intelligente politiske løsninger.

Forfatteren Christina Hoff Sommers, en kollega av Ayaans hos AEI og som jeg spiste middag med, er et perfekt eksempel på mitt budskap. Som nesten alle andre jeg snakket med i D.C., var hun ikke interessert i å formidle eller forsvare et rigid tankesett. Tvert imot ønsket hun å utveksle og diskutere ideer – ideer grunnet i observasjoner, forskning og livserfaringer, ikke ut fra en eller annen (fastlåst) ideologi. Hun blir ofte satt i bås som reaksjonær på grunn av sin kritikk av dagens feminisme, men hun er det motsatte av alt som ligger i ordet ”reaksjonær”. I bunn og grunn er hennes tenkning ikke en ideologi, men en besluttsomhet om å forholde seg til virkeligheten, og å søke etter sannheten hva nå enn den måtte være. Å være i hennes selskap er å oppdage at hun elsker å snakke om ideer med de som er kraftig uenig med henne.

Det er dette som er så spennende i Washington – og som man kan savne i Oslo, hvor det kan være meget ukomfortabelt å komme med ”feil” synspunkter med mindre man er i selskap av nære venner som man stoler på og som man vet deler ens eget syn. I Washington kan det virke som om hele byen er en eneste stor debattklubb. Det er selvsagt mange folk her med sterke meninger, og også en del som rett og slett hater hverandre – for å si det mildt! – men alle har sin plass rundt bordet, og rundt det bordet er ingen mening forbudt. På Cato-middagen presenterte en innflytelsesrik konservativ meg for sin ektefelle med følgende ord: ”Dette er min kone, kommunisten.” Hun lo. Hun var ingen kommunist, men betydelig mer venstreorientert enn sin ektemann.

Slik er det i Washington. Den slags nedlatenhet som for eksempel Fremskrittspartiet alltid har opplevd fra de andre politiske partiene i Norge fordi dets standpunkter ”går over grenser” finnes jo i Washington, til en viss grad – ekte kommunister, som tross alt er tilhengere av en totalitær styreform, er ikke særlig velkomne i disse kretsene, og uansett finnes de knapt ikke her. Men stort sett er dette en by hvor intellektuell mangfold regnes som en dyd. I de norske media, i stortingseliten og blant norske professorer er det tvert imot krystallklart hva man ”må” mene om ditt og datt. Det er helt åpenbart i disse rekkene hvilke ståsted som er akseptable og hvilke som ikke er det. ”Annerledeshet” når det gjelder ens syn på en rekke ting betraktes ofte som skandaløs. Mens jeg har vært i Washington har jeg eksempelvis fått høre om de hysteriske reaksjonene i visse mediekretser i Oslo knyttet til nyheten at Thor Halvorssen, en utlending som mistenkes å være politisk uortodoks i norsk sammenheng, er leder av et spleiselag som har kjøpt Ny Tid. Man skulle tro at en and hadde blitt valgt som pave.

Én ting som kan være slående i de intellektuelle kretsene i Washington er hvor jordnære de virkelig store skikkelsene er. Et imponerende menneske som Ayaan Hirsi Ali får en øyeblikkelig til å føle seg som en gammel venn. I Oslo imidlertid treffer man tredjerangs, middelmådige ”intellektuelle” som til stadighet spyr ut de samme politisk korrekte klisjeene – alltid med en pompøs og selvsikker tone som får det til å høres ut som om de har funnet kuren for kreft – mens de som regel behandler de politisk ukorrekte som bråkmakere, utskudd, forrædere. Jeg mener riktignok ikke å påstå at USAs hovedstad er prisverdig på alle områder (neppe!), men understreker at det er mulig å skape en livsdyktig intellektuell kultur i en hovedstad hvor store uenigheter anses som en god ting, en naturlig ting – og hvor det er inneforstått at ærlig og lidenskapelig disputter mellom verdige motstandere over saker som tas på alvor ikke er noe å frykte i et demokrati. Tvert imot.