Akthar Chaudhry er skråsikker: han har vunnet debatten innad i Oslo SV om partiet skal gå for hijabforbud i skolen eller ei. Det ligger i kortene at ”noe hadde skjedd” i SV dersom han, som innvandret pakistaner, hadde gått ut i klare ordelag og formulert følgende: ”hijab er en markør av muslimske jenter som annerledes enn andre barn, hijaben skaper oss og dem-skiller i skolegården. Dessuten er hijab uttrykk for at islam ser på jenter og kvinner som underordnet gutter og menn, noe selvsagt ikke SV som et feministisk parti kan akseptere. Vi ønsker heller ikke at foreldre skal bruke barna sine for å annonsere for religion eller politikk. Det skaper et urolig sosialt klima barn i mellom. Vi har dessuten en stolt tradisjon med å si klart ifra når de klamme prestehendene prøver å utøve makt. Og ikke minst; barnas beste har selvsagt forrang for foreldres eventuelle religiøse eller ideologiske preferanser. Barna kan selv velge trostilhørighet når de er gamle nok til det. Derfor kan SV med glede melde at vi ønsker en skole som er en hijabfri sone, og for øvrig også fri for andre religiøse eller politiske synlige symbol på barn og lærere.”

I dag har utenriksminister Jonas Gahr Støre satt på repeat-knappen med ”Det norske ’vi’”. Det nye er derimot at Støre nettopp har fjernet det ”nye”. For Støre har da virkelig benyttet de siste årene til å hamre inn at det handler om ”det nye norske vi” – og det uten å sette vi i anførselstegn. Nå har imidlertid også Støre oppdaget at det slett ikke er særlig nytt dette vi-et. Samtidig beviser Støre at man ikke skal ha altfor høye forventninger til utvalget han skal lede - som skal tenke nytt om integrering.

Hvordan kan det ha seg at landets statsminister er totalt ansvarsfraskrivende i en så viktig verdidebatt som hijab, burka og niqab? Svaret er snublende nær, statsministeren klarer ikke å finne tallene i verdiene. Han skjønner ikke hvilke sentrale verdier dette landet bygger på. Og ikke vil han vite det heller, for da må han kanskje gjøre noe han ikke liker.

Kvinnen begynte på franskkurs. Hennes niqab ble i første omgang godkjent, til tross at skolen mente det var problematisk å lære henne språk uten kontakt med hennes ansikt. Men så ballet det på seg. Kvinnen stilte nye krav. Da satte regjeringen foten ned. Merk: Regjeringen. Det hevdes å være på tide at regjeringen i Qubec kjenner sin besøkelsestid, for ”det er nå regjeringen må betale for sin passivitet”. Oh, oh – noen som lytter her på berget?

En gang i tiden var Aftenposten en borgerlig, kulturkonservativ avis. I dag har Norge ikke en eneste nasjonal borgerlig, kulturkonservativ dagsavis. Derfor kunne leserne sist lørdag tro at den aggressive, latterliggjørende og verditomme lederkommentaren 27.februar, var skrevet av partilederen i kommunistpartiet Rødt. Den vitner om et brutalt svik av muslimske jentebarn og den viktigste verdikampen i vårt århundre.

Du har kanskje fått med deg at hun derre religionsforskerheksa Hanne Nabintu Herland (hun som mange tror er en pin-up-girl i forkledning og så er hun bare en akademiker som nekter å la akademia reime henne fast), i går kom med ny bok? Den har den noe skumle tittelen ”Alarm” påhengt noe som ligner mistenkelig på et kors, og ja forresten, det glemte jeg: hun bruker stiletthæler. Stiletthælene har derimot Dagsavisens Halvor Finess Tretvoll fått med seg. Sånn stort sett som det eneste.

Ei 15-årig jente hevdet hun ble gruppevoldtatt av tre gutter med innvandrerbakgrunn, og guttene ble dømt for ugjerningen. Familien til en av de dømte guttene tror derimot på guttenes uskyld og broren får kontakt med jenta via Facebook. De møttes flere ganger, og jenta innrømmer at hun har løyet om overgrepet. Men det jenta ikke visste, var at hun ble filmet med skjult kamera. Nå tas saken opp igjen.

Den nesten ufattelige tragedien som rammet Faiza Ashraf og hennes kjære, kan, hvis den håndteres med kløkt og ektefølt empati, føre til en oppvåkning: for hva menes egentlig med integrering?

The Islam that leading Muslim spokespeople represent is increasingly taking on the lineaments of a religion of fear and threats. Now that Norway has taken a quantum leap in the debate on hijab – the prime minister has proposed that the government rule on whether individual scholls may prohibit hijab – the spokespeople are growing more and more aggressive, and are indirectly threatening violence. In addition, the same people who have called us at HRS “extremists” are now slapping the same label on major Labor Party politicians. What this suggests is that the Islamist groups are starting to crack.

I Norge raser hijab-debatten med argumenter i alle retninger. I Sverige diskuteres niqaben. Der venter Alia Khalifa på svar fra Diskrimineringsombudsmannen, som skal gi sin dom over at Khalifa ble oppfordret av rektoren på Åsö voksenopplæring om å ta av seg niqaben. Selv sier Khalifa at niqaben skal ta henne til paradiset, men først vil hun bli barnepleier. Khalifa-saken er kanskje en oppvisning av hva vi har i vente i Norge, siden det er så vanskelig å ta klar stilling til niqab, burka og dets like.

I 2003 sa en praktiserende norskfødt muslim og venn følgende til meg i forbindelse med at Erna Solberg, med oppbakking av muslimske talspersoner, vurderte å innføre shariaråd/domstol, der muslimske kvinner kunne trygle om skilsmisse: ”gir du dem lillefingeren, så tar de til slutt hele hånda og kapper en av ved håndleddet.” I Danmark er denne salamitaktikken under full oppseilig nå etter Politikens forræderi av ytringsfriheten: den saudiske advokaten som fikk Politiken – i dialogens navn – til å beklage trykkingen av Muhammed-karikatur i 2008, jakter nå videre på alle andre danske aviser som har publisert Muhammed-karikatur. Dette må med rette kunne benevnes som ”dialog med pistol på pannen”. Og det med en representant for et land som er i verdensklasse i brudd på menneskerettigheter. Verden synes å gå av skaftene.

Det er langt fra bare i Norge politikere og andre i maktposisjon løfter frem bakstreverske imamer og dets like, slik Aamir Sheikh gjorde da Dagbladet kom i hardt vær nylig: Sheikh ordnet et ”dialogmøte” mellom vennen til Yusuf al-Qaradawi, imam Mehboob ur-Rehman i den islamistiske grupperingen Islamic Cultural Centre (ICC), og redaktør Lars Helle. Slik gir Sheikh både imamen og ICC status som gir dem ytterligere makt blant sine egne. Det samme foregår i Danmark, mener Ralf Pittelkow, kommentator i Jyllands-Posten.

En fundamentalistisk gruppe som ønsker å gjøre England til en islamsk republikk har lyktes å infiltrere Labour Party. Ifølge en av statsrådene har gruppen fungert som et parti i partiet, der de blant annet har prøvd å vinne makt ved å ta kontroll over lokale Labour organisasjoner. Samme gruppe har mottatt betydelig økonomiske midler – nettopp for å bekjempe voldelig ekstremisme.

”Hva er galt med islam?”, spør Irshad Manji i boken med samme tittel. På søndag stilte Aftenposten nesten det samme spørsmålet: Islam – hvorfor så mye konflikt? Og; er frykten for islam blant mange europeere og ikke-muslimske innvandrere reell, eller er den et produkt skapt av mediene? Frank Aarebrot peker på islamstifteren Muhammed som en sentral grunn til mørket i den muslimske verdenen og de svake statene der. Det er gjenskapelsen av ummaen som er gjelder, basert på guddommelig lovverk. Det samme gjør jeg, mens de som ligger langt til venstre politisk, skylder på Vesten og benekter problemstillingenes berettigelse.

Prinsessen la tittelen på hylla og gjorde business av prinsesserollen, mens kronprinsen er utvalgt til å sitte i næringsminister Trond Giske næringslivsråd. Begge valgene har falt mange tungt for brystet. Men mens Slottets sentrale representanter i større grad beveger seg ut i samfunnet, har utfordringer ved det flerkulturelle Norge innvandret på Slottet. For der skal en av Slottets mest betrodde hoffmedarbeidere ha opptrådt under falsk identitet i åtte år. Kvinnen skal ha fått opphold i Norge på falskt grunnlag, noe UDI skal være kjent med. Men altså ikke Kongen.

De fleste av oss hyller dialogen, men mange av oss har også innsett at dialog alene ikke er saliggjørende. Samtidig er dialogen avhengig av både hva som diskuteres og på hvilke premisser. Nettopp sistnevnte har det vært for lite dialog om.

Kriminelle norskpakistanere skal ifølge anonyme tipsere ha satt en pris på hodene til de to mennene som skal stå bak drapet på Faiza Ashraf. ”De skal tas. Dette kommer fra pakistanske miljøer. Så fort de er satt i fengsel skal de tas. Ingen gjør dette mot ei pakistansk jente og kommer unna med det.”

Den islam som fremtredende muslimske talspersoner representerer, fremstår mer og mer som en frykt- og trusselreligion. Nå som Norge har tatt et kvantesprang i debatten om hijab ettersom regjeringen skal vurdere om den enkelte skolen kan forby hijab, blir talspersonene mer og mer aggressive, og indirekte trues det slik med vold. I tillegg tildeles nå sentrale politikere i Ap samme ekstremistetiketter som vi i HRS har fått fra samme hold. Det sprekker altså mer og mer opp i de islamistiske rekkene.

Dagbladet Politiken har inngått et forlik med åtte organisasjoner for den krenkelsen muslimer opplevde med gjenpubliseringen av Muhammed-tegningene i 2008. De unnskylder således krenkelsen, men ikke publiseringen. Politikens handling får ingen støtte, verken fra andre danske medier eller politikerne. Det tyder nok heller på at avisen er redd for en fremtidig rettssak, der motparten kan boltre seg i saudiarabiske penger.

Det finnes ingen grupper i dette landet som har mindre rettigheter enn barn. Selv fanger i dette landet kan sole seg i glansen av at deres rettigheter ivaretas bedre enn barnas. Denne gangen er det hijab på barn – og når endelig barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV) kom på banen, så valgte han bort barna. Han argumenterer med at foreldrene skal få kle barna i det de selv ønsker. Nå er det vel bare et tidsspørsmål for noen tester ut denne haltende teorien.

Tragedien som rammet Faiza Ashraf er som tatt rett ut av virkeligheten i Pakistan. Politiet forteller nå at den varetektsfengslede 28-årige norskpakistanerens motiv var sjalusi og ære: Han fikk kidnappet Faiza for å ødelegge hennes ære. Kidnappingen gikk ikke etter planen, for det var ikke meningen å drepe Faiza, forteller drapsmannen.

Så optimistisk jeg ble da jeg begynte å lese om bystyrerepresentant Arshad Alis (Ap) som valgte bort universitet i Saudi-Arabia. Og så pessimistisk jeg ble det han også valgte oss bort.

Erna Solberg mener at hvis vi forbyr eksempelvis hijab i grunnskolen og ansiktstildekning i det offentlige rommet, kan dette føre til ”økt radikalisering av islam”. Raymond Johansen vil også ha økt trykk på ord og dialog, altså ikke forbud. Han vil altså bekjempe radikalisering slik kommunistene ble bekjempet på 1970-tallet. Flere spørsmål melder seg: Er det frykten som styrer Solbergs holdninger? Altså, ”får ikke vi muslimer det som vi vil, så blir det bråk, ja, da kan vi slå dere”? Og hva ville politikere som Johansen gjort på 1970-tallet, hvis kommunistene maskerte seg i det offentlige rommet, og uniformerte barna sine i skolen? Det får vi jo aldri vite – men kanskje et frø kan sås i de politiske hodene ved denne utfordringen?

Mahdi Hassan som bor på Tynset ble kåret til Årets forbilde for 2009. Prisen ble han tildelt av barne- og likestillingsministeren. Nå fremkommer det at Hassan mener at homofili bør forbys i Norge. Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) er oppgitt, mens lederen i Tynset SV mener det er helt greit.

Jeg kjenner ikke forfatteren og NRKs Noman Mubashir. Men jeg kjenner en dyp respekt for han. En følelse av at han er et godt menneske. Noman er født i Norge av foreldre fra Pakistan som ikke er main stream foreldre, i den forstand at de er medlemmer av den religiøse minoriteten innen islam som kaller seg ahmadiyyamuslimer. Allerede med disse innledende ordene har jeg hisset opp mange sunni-muslimske pakistanere i Norge. Hvorfor? Fordi Noman ifølge dem ikke får lov å kalle seg muslim. Ahmadiyyane nektes å være innenfor islams varme. Slik er det i Pakistan. Dette mener også OIC. Kaller en Noman seg muslim i Pakistan eller opptrer som om han er muslim, da trer et helt lovverk inn, der ytterste konsekvens er dødsstraff. Ahmadiyyanes situasjon i Pakistan (og dermed sosialt indirekte her i Norge) gir vår korrespondent i Lahore – som selv er sunnimuslim – oss et innblikk i. Rooshanie Ejaz har besøkt hovedsetet i verden for ahmadiyyane, Rabwab sør for Lahore, på oppdrag for HRS.