I lys av terroren i Oslo og på Utøya brukte lederen av kvinnegruppa Ottar, Asta Beate Håland, sin faste kronikkspalte i Klassekampen til å definere HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som antifeminister knyttet til nyfascistisk ideologi. Hålands tittel var således ”Den store løgnen”, med henspeiling på at HRS sitt arbeid for muslimske jenter og kvinner i bunn og grunn har vært et skalkeskjul: vårt prosjekt fra dag en har vært å jobbe mot innvandring og mot det såkalte Eurabia-prosjektet. ”Løgnen er stor”, konkluderte Håland. I dag svarer HRS i samme avis.

Etter terroren 22.juli har særlig ytterste venstrefløy vært høyt på banen og ”advart” mot høyrefascistisk vold. Som HRS påpeker i kronikk i Klasekampen i dag, har vi ”registrert grupperinger/parti i Norge som åpner for bruk av politisk vold for å nå sine mål om ’det fullkomne samfunnet’”. Våre tanker i kronikken gikk selvsagt til partiet Rødt og Tjen Folket. Altså venstresiden.

Det er ingen sensasjon, men det er heller ikke hverdagskost at praktiserende muslimske kvinner også er skjønnlitterære forfattere. Som Leila Aboulela, født i Kairo, oppvokst i Khartoum, utdannet i London og nå bosatt i Doha. Hennes skrivekarriere ble sparket i gang grunnet det hun opplevde som en antiislamsk stemning på 80- og 90-tallet, samt en forkjærlighet for Edward Said.

”Allah har foreskrevet dødsstraff i Islam, og Profeten Muhammad SAW har praktisert dette. Mener du at du vet bedre enn Allah SWT og Profetens praksis?” Dette sier Islam Nets leder i nettdebatt. Slik bekrefter Islam Net våre kritiske artikler om deres ideologiske tilhørighet.

Sikkert som årstiden er det at før sommerferien kommer problemene med at unge kan risikere et ufrivillig ekteskap eller å bli kjønnslemlestet i utlandet, mens høsten og skolestart handler om unge som ikke møter på skolen. Like sikkert er det at ingen politikere eller myndighet så langt har klart å få bukt med problemene.

I går feiret muslimer avslutningen på fasten Ramadan med Eid, som innledes med bønn i moskeen. Utenfor moskeen på Amerikavej på Vesterbro i København fant det imidlertid sted en ren henrettelse, der en mann ble drept og flere skadet. Politiet tror det dreier seg om et internt oppgjør blant pakistanere i byen. Men spørsmålet er om noen i disse miljøene vil fortelle noe som helst.

Islamske ekstremister på de britiske øyene øker presset for å danne områder og hele byer om til områder der sharia skal gjelde, og der ikke-muslimer skal stenges ute. Det er blant annet pekt ut en rekke storbyer som mål for prosjektet, som Birmingham, Bradford, Derby, Leeds, Leicester, Liverpool, Luton og Manchester. Det snakkes om ”uavhengige islamske stater”. I andre land i Europa er oppsplittingen av samfunnene et faktum. Oslo kommer etter.

På gårsdagens nyheter hørte vi om alle klagene som er kommet inn til Drammen Taxi på grunn av språkproblemer, som førte til at daglig leder, Glenn A. Hole, så seg nødt til å innføre språktesting. I dag kan vi lese at den samme Hole må leve med voldsalarm etter drapstrusler. Men alt tyder på at Drammen Taxi er på rett vei, med rett sjåfør.

At debatten om innvandring, integrering og verdier skulle ha en anstendighet ved seg etter 22.juli, var et klart ønske fra vår fremste politiske ledelse i Arbeiderpartiet. Vi har i måneden som har gått sett mang et eksempel på at særlig ytre venstre flanke synes en slik tanke er lite konstruktiv. I dag publiserer Klassekampen en helside, under tittelen ”Den store løgnen”, som nok en gang bevitner at ønsket om anstendighet ignoreres totalt i den mørkerøde leiren. Det konstrueres et vannvittig bilde av HRS – også basert på konkrete feil avisa selv enkelt kunne sjekket ut av saken – for så å gyve løs på det samme vannviddet.

Å faste er en av de fem sentrale søylene i islam som skal oppfylles. Ikke å faste kan således oppfattes som å undergrave islam. En asylsøker fra Afghanistan, som skal ha konvertert til kristendommen, overholdt naturlig nok ikke ramadan. Det endte med at beboere på asylmottaket tok affære: mannen fikk helt kokende vann over seg. Han forteller at han frykter for livet sitt.

NRK er på folkemunne blitt kalt ARK, - Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Mange på den politiske høyresiden har i alle år påstått at kanalen er venstrevridd. Hvis påstanden skulle medføre riktighet, er dette spesielt uheldig i et land som Norge, hvor man ikke tillater politisk reklame på TV. NRK har maktet å beholde sin dominerende stilling under valgkamp og partiutspørring også etter demonopoliseringen, men har etter hvert fått ganske sterk konkurranse fra TV2.

Etter 22/7 har aksen høyreekstrem versus venstreekstrem terror blitt viet ny oppmerksomhet, der ikke minst islamkritikere er puttet i høyrebåsen og mer eller mindre blitt tildelt et slags moralsk ansvar for terroristens handlinger. Men hvordan kan det være ”høyreekstremistisk” å tale for frihet, ytringsfrihet, likeverd, likestilling, like muligheter for alle, beskyttelse av kvinner, sekulært demokrati og religiøs frihet, spør antropolog Britta Mogensen, som har fulgt debatten i Danmark.

Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Den islamske fasdtemåneden ramdan er snart over, og avrundes med eid-festen. Som i fjor løfter muslimske parlamentarikere i Folketinget i Danmark festen inn på Christiansborg. En imam ved navnet Fethullah Gülen skal stå bak arrangementet, en imam som blant annet har oppfordret tilhengerne sine til ”å være gode venner med naboen, utdanne seg og få et god jobb i staten. På den måten overtar de makten. Ikke ved bruk av terror, men med økonomisk og politisk makt”. Skribenten Britta Mogensen er ikke begeistret for det arrangøren selv kaller for et ”politisk arrangement” ettersom religiøse arrangement på Christianborg ble forbudt i fjor.

Diktaturer faller, andre oppstår og noen fortsetter med buisness as usual. Men det vi kan være sikker på er at diktatorer er et utholdende folk – og de har alltid en venn et sted.

Først publiserte antropologen Sindre Bangstad kronikk i Politiken like etter Utøyamassakren og terrorangrepet I Oslo. Tittelen var ”Hatet i vår midte”. Nå er Bangstad på banen med et essay internasjonalt, der han slår til alle kanter i sin visstnok kamp for det gode samfunnet: Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug, HRS: vi får alle passet påskrevet i konteksten å ha gitt næring til Behring Breiviks ”rasisme og islamofobi”.

I går ble HRS beæret med oppslag på TV2-nyhetene. Anledningen er at Minotenk, stiftet av Abid Raja, inviterte oss til en religiøs feiring, Iftar, for ”åpen dialog” over et ”smakfullt måltid”. Vi glemte å svare på invitasjonen, som altså var verdt et nyhetsoppslag i beste sendetid. Dertil klarte TV2 å vri min uttalelse til at det ikke var en forglemmelse fra vår side likevel: jeg svarte ikke på invitasjonen ”bevisst”, sies det. Det kalles visstnok mediedramaturgi. I min verden kalles det løgn.

Under tittelen ”Frykten for muslimer” forteller barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) oss hva vi tror. Deretter forklarer han at det vi tilsynelatende tror, er feil. Lysbakkens intensjon er utvilsomt å knuse myter om muslimer spesielt og innvandring generelt, men han ender opp som en klar kandidat til en fremtidig overformynderiminister.

En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.

Fem unge menn i Danmark er siktet for flere alvorlige brannstiftelser, blant annet mot politi og bank. Nå utvider København-politiet siktelsen og benytter terrorparagrafen. Dette fordi de unge har hatt som hensikt å ”skremme befolkningen”, eller ”destabilisere eller ødelegge” landets ”politiske, forfatningsmessige eller samfunnsmessige struktur”. Terrorhandlinger er altså langt mer enn å sprenge sivile til døde.

Inspirert av Aftenpostens debatt- og kulturredaktør Knut Olav Åmås sitt intervju med Vox Publica, der Åmås på en glimrende måte tilkjennegir sine ambisjoner for debattklimaet Norge, dukket det opp et plagsomt spørsmål i mitt hode: Hva er ekstremt, og hvordan møtes ekstremitet i samfunnet?

I kveld inviterer Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund til debatt med utgangspunkt i Velferds- og migrasjonsutvalgets utredning, samt om situasjonen etter 22/7. Grete Brockmann har hovedinnledning, dernest følger et panel bestående av Unni Wikan, Gudmund Hernes, Sylo Taraku og Hege Storhaug. Møtet er åpent for alle.

Hva skyldes de voldsomme urolighetene i Storbritannia den siste tiden? Om og om igjen sies det fra kommentatorer at de unge er sinte. At de ikke opplever seg som en del av samfunnet. Ingen peker på hva som legaliserer at sinne vendes til hat og ødeleggelse. Motivasjonen for en rekke av de unge synes å være at de ønsker forbruksvarer uten å betale for dem. Et slående eksempel er hva som skjedde i en gate i Hackney i London hvor omtrent hver eneste butikk var plyndret, men gatens bokhandel stod urørt. De unge leser ikke bøker. De vil ha flatskjermer, moteklær og IPhones, skriver Helle Merete Brix.

Oslo seiler inn i en dysfunksjonell fremtid – hvis man eksempelvis tar innover seg de alarmerende tallene over innvandrerbarn født i Oslo som ikke mestrer norsk. Innen få år blir innvandrer i majoritet i hovedstaden. Om en til to generasjoner skal de administrere byen, de skal jobbe og bidra gjennom skatt til fellesskapet. Hvordan skal dette gå bra når seks av ti norskfødte elever i Oslo i dag må ha spesialtilpasset norskundervisning? Hvordan kunne politikerne la denne utviklingen skje? Jo, fordi de så lenge trodde på eget mantra: integreringen går seg til med tiden. De glemte ikke minst kvinneperspektivet, noe Libe Rieber-Mohn vektlegger i dag.