Hege Storhaug. HRS
Sindre Bangstad sprer nå internasjonalt et bilde av et Norge spekket med hat, rasisme og islamofobi. Denne gangen er han ute med et essay med tittelen ”Norway: terror and Islamophobia in the mirror” Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg blitt vettskremt av landet jeg er født i og fremdeles er borger av. Essayet er så langt, og argumenter dras enda lengre og ut av alle proporsjoner, at jeg kunne sittet resten av dagen for å kommentere det ferdig. Det prioriterer jeg ikke. Essayet er likevel viktig å ha med seg med tanke på den videre debatten her hjemme. Bangstad kommer nok i spaltene her på berget igjen i kjølvannet av monstermorderen Behring Breivik.
Jeg skal bare anføre at Bangstad nok vil få problemer med å dokumentere at HRS generelt, og jeg spesielt, har hatt ”utstrakt kontakt” med Fjordman. At Bruce Bawers bøker er rasistiske og islamofobe, likeså. At Knut Olav Åmås åpner for en rasistisk og islamofobisk debatt i sine spalter, tror jeg heller ikke er så enkelt å underbygge. At Åmås liker Ayaan Hirsi Ali, får så være (det gjør jeg og, ja, det er riktig). At dette gjør Åmås til en form for inspirator for Breivik, skal jeg protestere mot herfra og til evigheten. Det samme gjelder Walid al-Kubaisi, en av vår samtids fremste frihetsforkjempere, som for lenge siden burde vunnet det som er av priser for sin elegante og modige bruk av ytringsfriheten. At Unni Wikan og Terje Tvedt roste al-Kubaisis film om Brorskapet, var i går gangbar mynt, i dag er det islamofobisk næring til et monster. En slik påstand kan nok både Wikan, Tvedt og alle oss andre som er avlevert visitter i dette essayet leve godt med.
Summert opp: Bangstad har levert et intenst forsvar for redusert bruk av ytringsfriheten. Vi andre får holde fast ved hva statsminister Stoltenberg sa like etter Utøyamassakren: Vi skal ha mer demokrati, mer åpenhet, og vi skal ikke være naive. Legg særlig merke til den geniale siste uttalelsen: vi skal ikke være naive.
Det lover vi, Stoltenberg, vi skal ikke være naive.