Politikk

Den nye regjeringen i Danmark har vært tilnærmet en farse fra starten av. Danske medier er da heller ikke nådig med statsminister Helle Thorning-Schmidt (S), idet de synliggjør det ene løftebruddet etter det andre. Det kan være at Thorning-Schmidt begynner å angre bittert på at hun gikk i koalisjon med SF og de Radikale. For selv om de vant, kan det vise seg å være starten på et langvarig tap. Et tap som ikke bare kan innebære tap av regjeringsmakten, men troverdighet for lang tid. For hvordan vil den såkalte uoffisielle løftebruddrekorden eventuelt virke inn på fremtidige valgkamper? Lytter vi til de siste meningsmålinger, har i alle fall det danske folket talt: regjeringens oppslutning faller som en stein. ”Sosserne bløder voldsomt,” sier politisk kommentator Pittelkow, i sin omtale av den ”rødikale regering”.

HRS svarer i dag i Aftenposten på Inger Anne Olsens utfall mot oss på mandag i samme avis. I etterpåklokskapens ånd kunne kanskje tilsvaret tjent på en annen vinkling.

Inger Anne Olsen i Aftenposten lirer av seg påstander i dag om HRS som fikk oss til å le høyt i en blanding av forskrekkelse og oppgitthet. Én konklusjon etter å ha lest kommentaren er at Olsen ikke vil forholde seg til arbeidet til HRS. En annen konklusjon er at hun rett og slett bevisst tegner et falskt bilde, som kalles å fare med løgn. En tredje konklusjon er at Olsen fortsetter sitt politiske engasjement fra ståsted på den fastlåste venstresiden, fastlåst i den forstand at det går fint an å være sosialist og samtidig forsvare prinsippet om at alle i Norge skal omsluttes av menneskerettighetene. HRS tar seg derimot friheten til verken å tilhøre verken de ene fløyen eller den andre. Ei heller mener vi at overgrepsutsatte selv skal rydde opp i onder som fører til overgrep i egen etnisk gruppe. Det er det først og fremst det lovgivende organet Stortinget sin oppgave og storsamfunnet generelt.

Stortingsmelding fra1996-97 "Om innvandring og det flerkulturelle Norge" sier følgende: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn." Audun Lysbakken vil tilbake til dette ensrettede tankegodset. Som Hege Storhaug skriver i kronikk hos danske sappho.dk: ”Majoritetsbefolkningen skal ytterligere piskes – som om vi har et særegent gen som gjør oss disponert for diskriminering og rasistiske holdninger mot ’de andre’.”

Klage til kommunalkomiteen på Audun Lysbakken (SV).

_Jeg nektet å bli behandlet som ei geit eller en sau. To ganger ble jeg forlovet til velstående menn som likevel ble avvist av min far fordi han fikk bedre tilbud på meg. Da en rik lege ble presentert for meg, sa jeg nei. Jeg hadde møtt Arshad, og Arshad har alle de kvaliteter jeg ønsker meg; han viser meg respekt, han gir meg omsorg og kjærlighet, og han er velutdannet. Men han tjener ikke nok til å tilfredsstille min familie. Derfor avviste far vårt ekteskap. Kvinnen som sier dette, ble hjulpet av norske myndigheter til å flykte til Norge. Jeg traff henne første gang på krisesenter i Lahore.

Dagsavisen er svært fornøyd med Audun Lysbakkens forslag til statsbudsjettet neste år, der støtten til Human Rights Service mer enn halveres. På lederplass klager avisen dog over alle debattene rundt ”høyrevridde” HRS. Avisen synes slike debatter har ”begrenset interesse”. Det ironiske må kunne sies å være at knapt en eneste avis har trykket så mange kommentarer og leserinnlegg om HRS i kjølvannet av 22.juli, uten at HRS synes det har vært særlig stas. Dagsavisen har gjennom ni år markert seg med et inderlig ønske om at HRS opphører å eksistere. Da er det vel naturlig å bruke lederplassen på 900 000 kroners kutt?

Zainab bærer på en alvorlig hemmelighet: hun er forelsket. Ikke nok med det: gutten har ”feil bakgrunn”. Hun vet at hun aldri vil får tillatelse til å gifte seg med han hjertet banker for. Dette er det nye Norge, landet som snudde ryggen til kjærlighetens kår da innvandringen fra kollektivistiske kulturer startet på 70-tallet. Vitterlig et uttrykk for diskriminerende holdninger og handlinger?

Det finnes ingen offisiell statistikk på antall flyktninger fra Norge, det vil si unge som rømmer landet grunnet alvorlige trusler fra familien. Men de finnes, og den typiske historien handler om ulovlig kjærlighet, om å nekte å underkaste seg arrangert ekteskap. Syed med røtter i Pakistan og Sahar med røtter i kurdiske Iran fant kjærligheten, noe som førte dem ut av Norge.

Ved en rekke anledninger har jurister i EU-domstolen overkjørt folkestyret, det vil si europeiske regjeringers fattede vedtak. Nå skjer det samme internt i Storbritannia. Regjeringens 21-årsregel for familieetablering dømmes som brudd på menneskerettighetene av Høyesterett, en regel med hovedformål å beskytte de yngste mot transkontinentale tvangsekteskap. Da kan det ligge an til at fireårsregelen i Norge også kan dømmes som brudd på menneskerettigheter?

Et blikk på Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) "Om innvandring og det flerkulturelle Norge", bevitner Audun Lysbakkens antikvariske ideer om integrering. Meldingens sentrale satsningsområder er: ”arbeid mot rasisme og diskriminering, bedre norskopplæring for barn, unge og voksne, kvalifisering for arbeidslivet". Videre heter det: ”Målet for myndighetenes holdningsskapende arbeid på dette området er å bekjempe rasisme, fremmedfrykt og diskriminering. Fokuset vil naturlig nok rettes mot nordmenns holdning til personer med innvandrerbakgrunn."

Han er drosjesjåfør av yrke, med tilleggstittel ”Dusørjeger”. Tahir Mahmood ble nasjonal kjendis i Storbritannia allerede tidlig på 90-tallet, fryktet av unge britiskpakistanske kvinner som bryter ut av tvangsekteskap, ufrihet og vold. Om de gjemmer seg i Storbritannia eller på det europeiske kontinentet, finner han dem uansett gjennom drosjenettverket, og bringer dem tilbake i foreldre og ektemenns klør.

I går var jeg på dialogmøte i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Formålet med møtet var at det sivile samfunn skulle gi innspill til hvordan Norge skal følge opp anbefalingene fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Det var en forestilling som tyder på at vi går en usikker fremtid i møte – og da ikke bare på innhold, men vel så mye på prosess.

Lisen Engh har jobbet som morsmålslærer siden 1970-tallet og skrevet en rekke lærebøker for innvandrere. Knapt noen har opplevd den utstrakte diskrimineringen unge med muslimsk bakgrunn utsettes for. I 1998 sa hun følgende i et intervju i boken ”Hellig Tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap”: ”Det provoserer meg på det sterkeste når talspersoner for innvandrere, både kvinner og menn, uttaler at vi må skille mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. De vet bedre. De vet at en god del av de arrangerte ekteskapene er alt annet enn frivillig. Barna innstilles fra de er små på at sånn og sånn skal det være. Men jeg vet ganske så mye om hvilke smertefulle faser som de unge går gjennom for å klare å være med på arrangert ekteskap. Og jeg vet ganske så mye om lengsler som utspiller seg på ulike skoler i Oslo-området med mange innvandrerelever. Der er det romanser på gang i korridorene, en intens utfoldelse av forelskelse og kjærlighet bakom søppelkasser og Gud vet hvor. Men de unge får ikke lov til å være åpne med sine følelser. De får ikke lov til å knytte forbindelser til motsatt kjønn. Det er og blir tabu.”

"Husk hvorfor vi kom til dette landet, sønn. Husk at vi kom for å tjene penger. For å skape en fremtid. Ikke for noe annet. Vi skal ikke ha noe med nordmenn å gjøre. Vi er pakistanere og det skal vi fortsatt være. Du skal jobbe og tjene penger til familien din her og til familien din i Pakistan. Og du skal gifte deg med den vi peker ut for deg. Vi vet best. Du har å gjøre som vi vil." Dette fortalte norskpakistanske"Abdullah" i 1998.

En av årets fredsprisvinnere, Tawakkul Karman, kan også skilte med to andre historiske begivenheter; det er første gang prisen går til en arabisk kvinne og hun er den yngste fredsprisvinneren noen gang. Men hvem er så Karman, spør Helle M. Brix, som er skeptisk til Karmans tilhørighet til et politisk parti med tilknytning til Det muslimske Brorskapet.

Boken ”Hellig tvang. Unge norske muslimer om ekteskap og kjærlighet”, avrundes med et blikk på norsk historie i kjærlighetens tegn. Våre store forfattere på 1800-tallet, enten det var Bjørnstjerne Bjørnson, Camilla Collett, Jonas Lie, Amalie Skram, eller Alexander Kielland, skrev alle bøker om tristessen som så ofte utspant seg i det øvre samfunnssjiktet, typisk at unge, uvitende kvinner ble giftet bort til betydelige eldre menn. Etterspillet i boken handler også blant annet om myter som er skapt i norsk samtid rundt den tradisjonen vi i moderne tid snudde ryggen til, arrangert ekteskap, men som fikk en ”renessanse” da Aisha og Mohamoud innvandret til Norge. Og vår frykt for å kritisere uverdige forhold: frykten for å bli kalt rasist.

Fokuset i integreringsarbeidet skal styrkes ytterligere i retning av temaet diskriminering. Dette kom frem da statsbudsjettet ble lagt frem 6.oktober. Hvilken form for diskriminering integreringsminister, kvinneminister og barneminister Audun Lysbakken først og fremst har i tankene, kan man foreløpig kun gjette seg til, en gjettelek som for øvrig ikke er særlig utfordrende. Det er nok ”hvit diskriminerer svart” som det skal handle om. Tar man et blikk tilbake i tid, til 90-tallet, var det allerede da åpenbart hva som var problemene for eksempelvis unge norske muslimer: ufrihet innad i egne familier og miljø. Derfor publiserer rights.no boken Hellig tvang fra 1998.

I går ble statsbudsjettet 2012 fremlagt, og som kjent er HRS en del av dette budsjettet. Alltids en beskjeden del, og vi regnet med at andelen ville bli enda mer beskjeden. Derfor var vi alt annet enn overrasket da vi i presentasjonen hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) ble presentert for en kraftig nedjustering av vår tildeling. Interessant er det også at regjeringen har forberedt seg på debatt om denne nedskjæringen. Men den forskjellsbehandlingen som statsråd Audun Lysbakken bedriver, burde heller kvalifisert til at han måtte forlate statsrådstolen.

Fokuset i integreringsarbeidet skal styrkes ytterligere i retning av temaet diskriminering. Dette kom frem da statsbudsjettet ble lagt frem i dag. Hvilken form for diskriminering integreringsminister, kvinneminister og barneminister Audun Lysbakken først og fremst har i tankene, kan man foreløpig kun gjette seg til, en gjettelek som for øvrig ikke er særlig utfordrende. Det er nok ”hvit-diskriminerer-svart”. Dette fikk tankene mine til å gå noen år tilbake.

Danmark har fått sin nye regjering, men ikke alle er like begeistret for det nye mannskapet som skal lede Danmark. Ikke minst handler skepsisen om hvordan koalisjonen av Socialdemokratiet (S), Socialistisk Folkeparti (SF) og Det Radikale Venstre (RV), med Enhedslisten (Ø) som støtteparti, skal klare å praktisere en felles politikk. Britta Mogensen forteller ut fra hennes ståsted mer om de forskjellige partiene.

I fjernsynsdebatter i valgkampinnspurten nærmest tryglet Kristin Halvorsen Siv Jensen om å slå fast at nordmenn ikke blir i minoritet i Norge på et tidspunkt. Jensen svarte tilbake at hun aldri har sagt noe slikt, og Halvorsen sukket lettet. Samtidig gikk Audun Lysbakken ut mot Jensen og påstod at Jensen overdrev når hun har påstått at ”veldig mange” henter ektefelle i opprinnelseslandet. Kun ”tre prosent” i andregenerasjon henter ektefelle, sa Lysbakken. Dette ble til en debatt etter et innlegg av HRS i VG. Men hvem svarte for Halvorsen? Se det var SSB. Det må man kunne hevde er å få solid fangst på kroken, en fangst som kan illustreres med en hverdagshistorie fra ”hunde-Norge”.

I dag la Danmarks nye statsminister Helle Thorning-Schmidt frem regjeringsplattformen, og skeptikerne til den nye regjeringen fikk rett: De Radikale får stor innflytelse på innvandrings- og integreringspolitikken, til tross for at politikken har bred støtte i folket. Det skal blant annet bli lettere å familieinnvandre til Danmark, lettere å få permanent opphold og statsborgerskap, samtidig som integreringsdepartementet legges ned. Er nedleggelsen et tegn på at verdipolitikken skal skyves i bakgrunn, spør politisk kommentator Ralf Pittelkow i Jyllands-Posten.

En nigeriansk statsborger bosatt i England voldtok ei 13 år gammel jente da han var 15 år, som han ble dømt for. Han har ingen tilknytning til England gjennom partner eller barn. Myndighetene ville derfor utvise han etter endt soning. I går satte juristene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen foten ned og beordret den britiske regjeringen til å la mannen bli boende i Storbritannia samt betale saksomkostningene. Det handler visstnok om retten til privatliv. Juristene i Strasbourg bestemmer over britenes folkevalgte.