Politikk

Om fem dager åpner rettssaken mot Lars Hedegaard, som er tiltalt for hate speech mot muslimer. Samme dag lanserer Hedegaard boken ”Muhammeds piker: Vold, drap og voldtekt i Islams hus.” I dag kan vi publisere bokens forord med en innledende kommentar av Sappho.dk sin sjefsredaktør Katrine Winkel Holm.

Den 26. april stilles Lars Hedegaard nok enn gang for retten, tiltalt for hate speach. Det handler om seksuelle overgrep mot muslimske jenter og kvinner, der Hedegaard påstår overgrep er utbredt. Samme dag lanseres Hedeegards bok ”Muhammeds piger”. Tittelen taler for seg. Dette kan bli en heftig debattbok. I samme forbindelse inviterer Trykkefrihedsselskabet til konferanse der Wafa Sultan og Hege Storhaug skal forelese om kvinneundertrykkelse i islam.

Det foregår en splittende debatt i Frankrike om islams plass i samfunnet, det vil si islams økende press på landets sekulære verdigrunnlag. Debatten blir ikke mindre splittende av at Frankrikes innenriksminister i går uttalte at andelen muslimer i landet ”er et problem”. Uttalelsen falt under en lenge planlagt debatt i regjeringspartiet UMP. Innenriksministeren sa også at folk ofte ikke føler seg hjemme lenger grunnet ”ukontrollert innvandring”.

Å peke på kulturforskjeller som årsak til integreringsproblemer, eller for den saks skyld mangel på forutsetning for demokratibygging i Midtøsten, anses som politisk ukorrekt. Denne debatten er likevel brennaktuell og må tas, skriver Ralf Pittelkow.

”Det er paranoid. Det er ubehagelig. Det er uanstendig. Glem alt om at man har rett til å utrykke meningen sin fritt. Tro meg. Jeg forsøkte.” Slik reagerte en svensk journalist på debatt i Danmark om Mikael Jalvings bok om Sverige, ”Tavshedens rige”. Kultur- og litteraturforsker Kasper Støvring tar den moralske bedreviteren på kornet: Det svenske folkhemmet har blitt til et spøkelseshus der det fortrengte vender tilbake.

De muslimske opprørerne i Libya har definert tydelig hvem som er fienden. Likeledes vet de godt hva de sloss for: en ikke-sekulær stat basert på den islamske grunnlæren, sharia. Vestens forståelse av hvem opprørerne er ideologisk, synes høyst uklart. Var det riktig av Vesten å gå til militære aksjoner i Libya, aksjoner som kan løfte frem islamistiske krefter til maktens tinde?

Libyan Islamic Fighting Group (LIFG), som står på FNs liste over terrororganisasjoner har ledet an i kampene mot Gaddafiregimet og kjemper for et islamistisk kalifat i Libya. LIFG anses å være en underavdeling av al-Qaida. Al-Qaida skal være godt fornøyd med utviklingen i Libya og andre steder i Midtøsten. Dette komme frem i al-Qaidas magasin Inspire i en artikkel signert terroristen Anwar al-Awlaki, som står på USAs dødsliste. Var Vestens dømmekraft god nok da det ble vedtatt militær intervensjon?

Vesten grep ikke inn i Libya for å velte Gadaffi, men for å beskytte sivilbefolkningen. Noe annet kan ikke de vestlige land og Nato si, hvis de skal holde seg innenfor FN-mandatets resolusjon fra 1973. Samtidig er det ingen tvil om at målet er å få fjernet Gadaffi. Men hvor langt skal Vesten gå for å få fjernet Gaddafi hvis han klamrer seg til makten? Til regulær krig med bakkestyrker? Da vil man bryte FN-mandatet, og man vil risikere å helle bensin på de antivestlige følelser i de arabiske lande, skriver politisk kommentator Ralf Pittelkow.

I de siste ukene har det dukket opp en mengde Facebooksider som oppfordrer millioner av palestinske flyktninger om å vende hjem og ta tilbake sine hjem i Israel 15. mai 2011. Planen omtales som «The 2011 March of Return», «The Palestinian Refugees revolution», «The Advance of the Millions» og til og med «The Third Palestinian Intifada»

Tegn tyder på at islamistisk formørkelse er på fremmarsj i Egypt, en formørkelse hakket verre enn hva Brorskapet år for. Det rapporteres nå at salafistene befester sin posisjon. Etter Hosni Mubaraks fall har de fått styrket selvtillit og de er mer synlige i det offentlige rommet, sies det. Samme Mubarak fengslet tusener av salafister grunnet deres ekstreme religionspolitiske ståsted. Nå kan de nyte revolusjonens ”frihet”.

Aldri tidligere i historien har Norge vært flinkere til å banke gjennom lover og regler fra Brussel, melder Aftenposten. Nye tall avdekker at Norge har fått på plass 99,8 prosent av EU-direktivene. Det tilser at det kun er tre direktiver av 1777 Norge enda ikke har tilsuttet seg. Dette burde være oppsiktsvekkende, ikke minst relatert til den sterke – og stabile – motstanden mot EU i Norge. Men kanskje enda verre; direktivene bankes gjennom på Stortinget uten at vi – folket – gis særlig informasjon. Både politikere og media forsømmer seg, noe også dagens reportasje er et bevis på.

Det er snart to måneder siden Hosni Mubarak ble veltet som president i Egypt. Mang en vestlig kommentator og intellektuell var over seg av begeistring for at en despot falt for et folk som krevde frihet og demokrati. Dette ”folket” i gatene så ut til å være unge sekulære egyptere. Ingen målinger kan derimot si noe sikkert om hvem som dominerte blant demonstrantene eller hvilket syn de hadde på islams lov sharia. I dag er derimot én ting sikkert: unge sekulære i Egypt glimrer med sitt fravær, mens skjeggene er kommet på banen. Kanskje ikke underlig, ikke minst i lys av den voldsomme støtten blant muslimer i Egypt til barbarisk straffelovgivning, samt en bred støtte til et kjønnsdelt samfunn. Egypt er først og fremst et stammesamfunn, akkurat som eksempelvis Libya, der det nå viser seg at Vesten bomber frem al-Qaida-sympatiserende opprørere. Det er grunn til å uro seg for fremtiden. Det er grunn til ta innover seg vestens lange ferd mot frihet, også for akademikere som Bjørn Olav Utvik.

Mahmoud Aldebe skapte overskrifter i Sverige våren 2006 da han som leder av Sveriges muslimske förbund i et åpent brev til de politiske partiene krevde at det ble innført sharialover for svenske muslimer. Aldebe har også påstått at kirken i Sverige utnytter muslimske flyktninger ved å tvinge dem til å konvertere til kristendommen. Aldebes hustru, Ebitsam Aldebe, har offentlig støttet ektemannens mål om sharialover innført i Sverige. Den samme kvinnen sitter i migrasjonsdomstolen i Stockholm, der hun i flere saker har vært tungen på vektskålen som har ført til at konvertitter fra islam til kristendommen får avslag på asylsøknad. Som kjent mener islamister at frafall skal straffes med døden.

Hvorfor er det Vesten som fører krig mot Libya? Hvorfor ordner ikke de arabiske land selv opp med Gaddafi? Hvis Gadaffi hadde rukket å gjennomføre et blodbad ville Vesten fått skylden for at det ikke ble forhindret. Det moralske presset rettes mot Vesten og ikke mot de arabiske land selv om de er langt nærmere til å ta affære. Hvorfor er det Vesten som må bære byrden?, er Ralf Pittelkows interessante spørsmål.

Vesten regnet med støtte fra Den Arabiske Liga og Den Afrikanske Union da vedtaket om å angripe Libya ble fattet. Vesten ble tatt ved nesen og risikerer nok en gang å få rollen som skurken i den muslimske verden, skriver Ralf Pittelkow.

Priser for årets bilde er nylig delt ut i Sverige. Jeg festet meg spesielt ved to av prisene: Årets hverdagsliv i Sverige og Årets humorbilde. Spørsmålet er om det er noen prinsipiell forskjell på dem?

I morgen inviterer Abid Rajas Minotenk til foredrag på Litteraturhuset. Foredragsholderen hylles som moderat av Muhammad Usman Rana i Dagsavisen. Men hvem er denne britiske konvertitten Abdal Hakim Murad, som Rana (og Raja?), mener er ”en inspirasjon for mange norske muslimer”? Murad er som islamske predikanter flest: i kjernen av hans budskap troner alltid shariaen. Slik plasserer Minotenk seg i samme bås som andre organisasjoner Raja har ledet, enten det har vært Pakistansk studentsamfunn eller Muslimsk studentsamfunn: internasjonale predikanter som langt fra er såkalt ”moderate” hentes til Norge for å spre ”guddommelig juss” – renset for kritisk fornuft.

Den danske professor dr.jur. Hjalte Rasmussen oppfordrer Danmark til å utvise juridisk ulydighet overfor EU. Dette fordi EU-domstolen går langt utenfor sitt mandat og er blitt mer en politisk aktør enn en systembevarende forfatningsdomstol, hevder Rasmussen. Med en rekke dommer, sist den såkalte Zambrano-dommen, fratar EU-domstolen medlemslandenes suverenitet. Dette har aldri vært hensikten med verken EU eller EU-domstolen, og derfor bør Danmark sette foten ned og si at nok er nok.

FN har vedtatt militær intervensjon av Libya. Grete Faremo svarer med støtte enten i form av kamp- eller transportfly eller begge deler for å prøve å redde befolkningen fra voldsdespoten Gaddafi. Innen få timer er antakelig franske fly på vei mot Libya. Er dette smart? Ralf Pittelkow peker på Vestens historiske skyldfølelse, arabernes svik mot sine nærmeste, og likeledes manglende ansvarstaking fra Russland, Kina og Tyrkias side. Vesten må ikke finne på å intervenere alene, skriver Ralf Pittelkow.

Det landet som har høyest profil i EU knyttet til innvandringspolitikk, Danmark, overkjøres av dommer i EU-domstolen. For Norge har også EU-domstolen samme funksjon: vi mister styreretten over landet vårt. Hva skal vi gjøre? Karen Jespersen har tanker om dette. Stopp EU-domstolens politiske innflytelse er løsningen.

Professor dr.jur. Hjalte Rasmussen mener EU-Domstolen opptrer som en aktivistisk, systemforandrende forfatningsdomstol. Han hevder at domstolens dommer er politiske tilkjennegivelser. Derfor er dommer, som for eksempel i Metock-saken, som for øvrig førte til at Stortingets saksordfører for det aktuelle EU-direktivet trakk seg, å betrakte som ulovlige dommer.

Arbeiderpartiets integreringsutvalg ønsker økt innsyn i muslimske trossamfunns ideologiske base. Utvalget ønsker også offentlige registre for å få åpenhet om utenlandsk finansiering av trossamfunn. Liknende tiltak vil lederen av integrasjonskomiteen i Danmark ha. I anledning at Danmark har fått ny integreringsminister, utfordrer Karen Jespersen (V) Søren Pind: vil han følge i Norges fotspor og slik avdekke de reelle initiativtakere og sponsorer av to stormoskeer i København?

En meningsmåling viser at president Nicolas Sarkozy mister grepet om velgerne, mens Marine Le Pen fra ytterste høyrefløy fosser frem i kampen om å bli Frankrikes neste president.

Brorskapet har aldri tatt et oppgjør med sin udemokratiske og barbariske grunndoktrine. Likevel mener akademikere som Bjørn Olav Utvik at verden må akseptere at Brorskapet eventuelt kommer til makten i et land som Egypt. Walid a-Kubaisi slår tilbake og peker på det kulturrelativistiske sviket som folk som Utvik begår: ”Utvik vil ikke lide under sharia valgt ved folkeavstemning,” skriver al-Kubaisi, men det vil al-Kubaisis folk, skriver han. Utvik har for øvrig utmerket seg som en forsker som notorisk har dyrket dialog med islamister – ikke de sekulære muslimene. Hvorfor?