Hege Storhaug, HRS
I «Amtmannens døtre» av Camilla Collett (1854 -55), lider den unge kvinnen Sofie skipbrudd fordi hun drister seg til å vise sine følelser. Camilla Collett skriver selv i forordet til tredje utgaven 20 år senere, at tittelen på hennes bok like så godt kunne vært «Et lands døtre»: «Den gir, betydelig formildet, en skildring av de livstilskikkelser som ventet døtre i de mer dannede klasser… I mitt lange liv, tilbrakt under disse forhold, hadde jeg ikke oplevd annet enn tragedier rundt om i familiene, ei heller, så langt som sagnet strakte sig tilbake, hørt berette om annet.» Camilla Collett imøtegår her tidligere anmeldelser av boken sin, hvor Sofies og hennes samtids kvinneskjebner blant annet karakteriseres som tilfeldigheter. Collett slår tilbake: «Ti i sannhet, således som vårt samfundsreglement er ordnet og vedtatt, beror den kvinelige lykke kun på en mulighet, et blot og bart treff, omtrent like så beregnelig som utfallet av en trekning når man har et lodd i det store, garanterte statslotteri.» Hun understreker også at hennes skildring er sterkt moderert fordi «det vilde være betenkelig altfor plutselig å rive sløret bort fra tilstander som man nu engang var blitt enig om med åpne øine ikke å se.»
I Norge i 2011 lever Amtmannens døtre i beste velgående, sammen med «Amtmannens sønner». Den store forskjellen på 1800-tallets Norge og dagens Norge er volds- og trusselnivået disse døtrene og sønnene utsettes for. En annen sentral forskjell er at det i dag ikke er de sosiale forskjellene som utgjør de store stengslene for kjærligheten, men religiøs, kulturell og etnisk bakgrunn. I sannhet uverdig et presumptivt fritt demokrati basert på menneskerettigheter.
Les kapittel 7 i Helling tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap