Menneskerettigheter

-Europa har våknet til et mareritt. IS er på innsiden. Dere produserer IS-krigere, og IS-sympatisører er i gatene deres. Dere må handle. Dere må stoppe spredningen av ekstremisme. Så langt fremstår det politiske lederskapet som handlingslammet. Tiltakene er fåfengte. Dette skrives i et eksklusivt essay sendt rights.no av en mann som var på Tahrir-plassen i 18 dager da verden håpet at Egypt ville humaniseres og demokratiseres. Alfred Raouf sier vi må gå til problemenes røtter: de som finansierer ekstrem ideologi, og de som sprer ideologien i Europas byer. De må stanses. Og: den europeiske politikken overfor Midtøsten og innvandring må legges om.

Filmreggisør Ulrik Imitiaz Rolfsen har 4–500 norskpakistanske slektninger. Han bør kunne tilskrives innsikt i integreringsnivået blant ”sine egne”. Bildet han tegner er et monument over totalt feilslått integrering. Tar politikerne dette til etterretning og utformer en innvandringspolitikk som på sikt kan bli bærekraftig?

Ingen når henne til ankelen – ei heller i Vesten. Asma Jahangir, høyesterettsadvokat, med mye mer, har utrettelig stått på barrikaden i over 30 år for menneskerettigheter, omringet døgnet rundt av væpnede vakter, og med vinduer mot gaten barrikadert med bokhyller for å beskytte seg mot skarpskyttere. I Norge prøver enkelte å trekke henne ned i søla. Er det fordi hun også forsvarer dem som straffeforfølges for blasfemi?

”Dette tiåret tror jeg blir avgjørende for Norge og Europas fremtid. Klarer vi å stå imot den åpenbare islamiseringen og tvinge den på retrett?” Slik åpnet jeg kronikk hos Aftenposten for noen år siden, en kronikk som (dessverre) er svært aktuell. Men det er lyspunkt i horisonten. En av dem heter Linda Alzaghari.

Samfunnsdebattant og masterstudent Umar Ashraf er lite begeistret for tilsvaret fra Hege Storhaug i Aftenposten. Sistnevnte har nemlig "iverksatt en organisert frihetsberøvelse"; tydeligvis i den hensikt å forby muslimske kvinners frivillige bruk av hijab.

Forfatteren fra Algerie, Boualem Sansal, har lagt seg ut med alle i hjemlandet sitt og med alle islamister i hele regionen. Likevel fortsetter han ufortrødent sin kamp mot vår tids største totalitære kraft, islamismen. Derav tittelsitatet. Sansal frykter at den eksplosive utviklingen i Irak og Syria kan resultere i en parallell til nazi-Tyskland. Han mener bestemt at den passiviteten Europa utviste overfor Hitler på 30-tallet, minner om den passiviteten Vesten nå utviser overfor islamismen.

Ugandas utenriksminister Sam Kutesa er valgt til ny ordstyrer i FNs hovedforsamling. Valget møtes med kritikk på grunn av Ugandas strenge lover mot homofili.

Mønsteret tegner seg i Europa. Islamister påtvinger den offentlige skolen sine verdier og normer. Som i tyske skoler som siste eksempel. Islamistene krever (og får) særskilte bønnerom, de presser jenter til ikke å delta i gymnastikk- og svømmeundervisning, ei heller lek, og (selvsagt) skal jentenes ytre underlegges islamske normer. Hvordan reageres det fra det politiske etablissementet?

Vi går mot en ny sommer, og dermed nye overgrep mot jenter i Norge som lever fanget i æreskulturen, en kultur som fikk rotfeste seg grunnet akademikere og politikere som har begått kulturrelativisme på høyeste nivå. De aksepterte kulturell segregasjon, noe som vitterlig er rasistisk. Sagt med Salman Rushdies ord i selvbiografien Joseph Anton: ”Kulturrelativismen er døden for etisk tenkning.”

Human Rights Service har anmeldt et forelderpar med norsk statsborgerskap for aktivt å hindre barna i å bli integrert I Norge. Foreldrene etterlot fire døtre i Gambia i 2003. Så vidt vi kjenner til, er det første gang at foreldre i Norge anmeldes for slike forhold. Frps Per Sandberg ber fire statsråder ta grep.

Det ligger an til at Irak innfører klassiske sharialover for å ta full kontroll over jenter og kvinners kropp og liv. Ekteskapsalder på ni år, aksept av voldtekt i ekteskap, ingen utgang fra hjemmet uten mannens tillatelse, samt at mannen har fullt eierskap på barna. Tankene går til hva Ayaan Hirsi Ali sa til amerikanske journalister.

Regjeringen i Irak foreslår en ny lov som tillater ekteskap med ni år gamle jenter og at menn kan tvinge hustruen til sex. Hustruen skal heller ikke kunne forlate hjemmet uten mannens tillatelse. Pakistan går hakket lenger: et rådgivende regjeringsorgan mener kvinners eksistens er forbudt. Hvis kvinnen er absolutt underdanig, kan hun ha livets rett. Det kalles sharia-feminisme.

"Kampen mot æresrelatert vold og tradisjonsbestemte overgrep er så langt tapt. Hvis det ikke legges et nytt tankesett og et nytt menneskesyn til grunn snarest, har toget forlatt perrongen for de kommende generasjoner." Slik åpner Hege Storhaug kronikk hos NRK Ytring.

Bent Høie åpner for at nyfødte gutter omskjæres på sykehuset. Å fjerne en kroppsdel på et friskt barn, rammes av straffelovens §229, legemsbeskadigelse. Høie begrunner standpunktet sitt blant annet med at overgrepet er ”vanlig av religiøse eller kulturelle grunner”. Ser han hva han åpner for?

England bryter sine internasjonale forpliktelser ved ikke å beskytte jenter mot kjønnslemlestelse. Det er bare et tidsspørsmål før ofre reiser søksmål mot staten. Siden lov om kjønnslemlestelse ble innført for 19 år siden, har ingen blitt dømt for forbrytelsen, til tross for at tusener av jenter er utsatt for denne torturen. Dette er konklusjonen i en rapport bestilt av parlamentet, ført i pennen av menneskerettighetsjurister. Det samme kan sies om situasjonen i Norge.

For dem som ønsker å avdekke hvor det foregår spredning av islamsk ekstremisme i Norge, er det viktig å holde et øye akkurat med jentene i de forskjellige muslimske miljøene. Dette fordi et av hovedkjennetegnene på spredning av reaksjonær islamisme nettopp er synlig kontroll av kvinner og begrensning av deres frihet. Følg derfor med Rabita og hold jentene i fokus.

I dagens Aftenposten tar HRS opp hansken fra møtet med det såkalte Radikaliseringsutvalget tidligere denne måneden. Vi utfordrer politikere bredt om å være på offensiven mot utvikling av ekstremisme blant unge. Vi har ikke råd til at Stortinget og regjeringen nok en gang våger å tro at ”integreringen går seg til med tiden”.

Hvor går et land i Midtøsten som Egypt? Vel, som i Norge og Europa er kvinners frihet peilepinnen – eller bjellesauen, om man vil. Derfor kan man med sikkerhet si at Egypt er i revers mot mer ufrihet og mer sosial nød.

På landsbasis er nå 120 900 personer medlem av et islamsk trossamfunn, som er 22 prosent av alle medlemmer av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirken. I Oslo er det antakelig snakk om måneder før islam inntar førsteplassen.

Hvis man orker å ta realitetene innover seg, gjør det vondt. Svært vondt. HRS har gjentatte ganger appellert til politikerne om å bruke fornuft kombinert med empati: jenter i Norge som er gjensydd etter kjønnslemlestelse, må åpnes. Så de i det minste kan tisse normalt. Men dette vil ikke politikerne våre gjøre – av hensyn til foreldrenes kultur og religion. I Sverige forteller en kvinne om jentebarn som ikke våger å drikke i løpet av skoledagen. De er redde for å måtte tisse. Det gjør så vondt, sier hun.

En sønn tar skarp avstand fra sin far. Faren er ikke hvem som helst. Han har satt dype spor over hele kloden, inkludert i lille Norge. Det handler om en av forrige århundrets fremste islamister og al-Qaida-inspirator, Maulana Maududi. Sønnen tar et generaloppgjør med sammenblandingen av religion og politikk.

Noen er svært opptatt av at det ikke gjeninnføres et forbud mot søskenbarnekteskap i Norge. En kan spørre seg hvorfor. De samme argumenterer gjerne med at «et forbud vil ha minimal helseeffekt»– og da er det ikke ekteparets helse det refereres til, men til deres eventuelle barn. Smak på den: «minimal helseeffekt», kanskje litt, men søskenbarn må da likevel fortsette å få barn? Heldigvis er det andre som tar til motmæle.

Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (DEM) vil vurdere om Danmarks utvisning av en gjengleder er brudd på menneskerettighetene. Gjenglederen Fez Fez fra Odense har åtte barn og kone i Danmark med dansk pass.

Et regjeringsutvalg overveier om Danmark skal inkorporere flere FN-konvensjoner. Sjefsjurist i tenketanken Cepos, Jacob Mchangama, advarer mot å forplikte seg ytterligere til FN-konvensjoner. «Det vil være en stille revolution, som kan få nogle uoverskuelige konsekvenser,» sier Mchangama, som har forfattet en rapport om konsekvensene.