Innvandring

-Skal jeg være PR-byrå for norske pakistanere?

Filmreggisør Ulrik Imitiaz Rolfsen har 4–500 norskpakistanske slektninger. Han bør kunne tilskrives innsikt i integreringsnivået blant ”sine egne”. Bildet han tegner er et monument over totalt feilslått integrering. Tar politikerne dette til etterretning og utformer en innvandringspolitikk som på sikt kan bli bærekraftig?

Rolfsen er aktuell med filmen Haram, som har premiere 3.oktober, og er derfor portrettert i Aftenposten nå på lørdag.  Filmen er nok et oppgjør med ukultur og bakstreverske holdninger blant norskpakistanere: en ung bror, uten protester, tar på seg oppdraget om å drepe sin egen søster fordi hun har stukket av med en norsk mann. Aftenposten spør:

– Skal pakistanerne aldri få fred for deg?

Rolfsen parerer:

hege_banner_rights_special_778x150

 – Hvorfor skal jeg være PR-byrå for norske pakistanere? Det står ikke i min stillingsbeskrivelse.

Aftenposten prøver seg igjen:

– Er dette troverdig i Oslo 2014?

– Om handlingen er à jour …? Den er så pinlig à jour at det er helt for jævlig!

Regissøren puster dypt. Legger bort sandwichen han var i ferd med å spise. Og forteller om telefonen han fikk mens han satt og redigerte filmen. Han ble varslet om at en slektning skulle drepes. I Pakistan. Men drapsordren kom fra familien i Norge. Forbrytelsen? Hun hadde forelsket seg i nabogutten som var fra feil kaste.

– Vi satte i gang et stort apparat både i Norge og Pakistan, og hun er reddet. Men hun kunne like gjerne vært død.

– Men det skjedde ikke her?

Regissøren vipper på stolen.

– Personlig kjenner jeg til flere som er blitt drept, med eller uten etterforskning. Dette er dessverre høyst relevant.

Nytt dypt åndedrag.

– Innvandrerungdom som har sett Haram, sier at: Ja. Sånn er det. Jeg har flere tusen ungdommer som lojale følgere. De kommer til å se filmen min. Hvis jeg kan gi dem troen på at de kan tenke sjæl, ikke bare gjøre som pappa og mamma sier, da har jeg politisk impact.

Aftenposten prøver seg nok en gang, først henvises det til en scene i filmen:

Over lerretet dundrer en bil med to unge pakistanske menn på hevntokt for familiens ære. En søster skal drepes. Selv tar de uhemmet for seg av norske jenter som de omtaler i et språk som ville fått fulle sjømenn til å rødme.

– Igjen … Gjør du ikke den pakistanske mannen til en klisjé?

Regissøren tar nesten sats i kinostolen.

– Jeg blir helt matt av å se hvor sant det er, sukker han og forteller om intervjuer han har gjort med pakistanske gutter for NRK Brennpunkt. De er født og oppvokst i Norge, men knapt i stand til å uttrykke seg på norsk. Har et kvinnesyn bygget på at alt gikk galt da kvinnen fikk åpne munnen. Og sier uten blygsel at de vil ha koner, gjerne flere, som skal holde kjeft og være hushjelper.

– Det er så bakstreversk at jeg blir helt sjokkert. Men 98 prosent av klassekameratene har samme holdning, og de skjønner ikke at dette ses ned på av nordmenn. Det handler om ghettoisering.

Og ifølge Rolfsen handler den pakistanske kvinneundertrykkingen dypest sett om å kontrollere hvem kvinner blir gravide med – for å kunne holde kastene adskilt. En jente skal ikke ha tid nok alene til teoretisk sett å kunne bli gravid. Hvis hun bruker fem minutter for lang tid hjem fra skolen, går alarmen.

 – Derfor studerer jentene i Oslo, ikke i Trondheim. Her er nettverket som kan passe på dem, sier Rolfsen, som konsekvent nekter å bruke begrepet «arrangert ekteskap».

– Det handler om sex. Om arrangert voldtekt.

Det er nøyaktig det samme norskpakistanske Jeanette, den eneste i Norge i andregenerasjon som har stått frem åpent med at hun ble tvunget inn i ekteskap, formulerte da hun ble intervjuet i 1999 av TV2: Foreldrene mine arrangerte voldtekten min.

Rolfsen har 4–500 pakistanske slektninger i Oslo. Han tror nordmenn flest knapt har snøring i hva som foregår i disse storfamiliene.

– Vi lever så adskilte liv. Mange ser Abid Raja-ene og Iram Haq-ene og tror alle er sånn.

Aftenposten prøver seg igjen:

– Men noe må da endre seg?

– Ja. Jentene som bli leger er for kloke og oppegående til å ta en mann opplært til å slå og voldta henne. Men også de er manipulert til å tro at de ikke har noe annet valg enn å gifte seg med sine egne.

Han nikker mot lerretet.

– Det beste vi kan gjøre er å støtte dem som faktisk står imot. Og det er altså det jeg vil med denne filmen.

Tross krass kritikk av sine egne, slår de ikke hånden av ham. Rolfsen illustrerer dette med denne historien: 21 år gammel har han ikke penger til husleien og han ringer en fetter og klager sin nød. Ti minutter senere står en taxisjåfør på døra med en konvolutt med 10.000 kroner i.

– Ingen spørsmål. Ingen forbehold. En utrolig raushet. Og etter all kritikken blir jeg likevel alltid invitert inn og servert mat. Men vi diskuterer ikke så mye. Ingen vil jo ødelegge stemningen. Hehe.

Sannsynligheten for at tusenlappene var fra Oslos svarte økonomi, er vel ganske stor. Referansen er drosjeskandalen, som involverte hver annen yrkesaktive norskpakistanske  mann i Oslo.  Den lave sysselsettingen, medfører at staten påtar seg finansielle forpliktelser på 5,1 millioner kroner per innvandrede pakistaner ut dette århundret, hvis etterkommerne blir perfekt integrert. Sistnevnte kan vi nok ikke regne med, verken økonomisk eller enda viktigere: verdimessig.

Det er god grunn til også å tro at de politiske festtalene fortsatt vil bli produsert på løpende bånd. Man må jo ikke innrømme at prosjektet mislyktes og slik bli en festbremser. Skjebnene er de mange individene som aldri fikk leve fullt og helt i Norge.