Integrering og integreringspolitikk

En pris med håp om endring

Bergesenstiftelsens pris til Faten Mahdi Al-Hussaini ble delt ut i Oslo i går. Jeg var tilstede, og kan konstatere at de samme spørsmålene til prisutnevnelsen en del av oss har stilt, forblir ubesvarte. Men en god del annet besvares, og fremstår som et lite oppbyggende tegn for samfunnet vårt.

Mediene og eliten viker på et grunnprinsipp i samfunnet vårt, likeverd, og derav likebehandling. Dette skjer utvilsomt først og fremst i møtet med islam og muslimer. Derfor kan vi antakelig ikke forvente at Bergesenstiftelsen offentlig innrømmer at prisutnevnelsen var en glipp (kun på ”bakrommet”), ei heller vil vi nok se mediene ta et kritisk blikk på eget arbeid. Det vi kan konstatere i dag er at det ble delt ut en pris i håp om at prisvinneren vil forlate sitt lite hyggelige tankegods og spille på humanismens banehalvdel.

Men kanskje det mest åpenbare: Hvis det er slik at det er et godt grunnlag for å løfte en ung kvinne frem i offentligheten fordi hun tar avstand fra de verst tenkelige massakre og overgrep, ja, da må man kunne si at samfunnet vårt må ha en ondartet diagnose. Når det argumenteres med at den samme unge kvinnen jo er en muslim – som tar avstand fra ekstremisme – reflekterer dette håp om at hun skal ta opp islamkritikk på innsiden av aktuelle miljø. Eller som Walid al-Kubaisi sa det i sin tale til prisvinneren:

(…)  norske journalister gjør en tabbe når de omfavner islam i toleransens navn. Istedenfor bør det åpnes for muligheter til religionskritikk innenfra, en oppgave som venter Faten, og utenfra, gjennom press fra nordmenn som forsyner islam med erfaringer fra menneskerettigheter og demokratisk tradisjon. Islam har ennå ikke tatt oppgjør med middelalderens forståelse av religion.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Men med prisen følger fortsatt en rekke ubesvarte spørsmål: fremdeles vet vi ikke hvem som har vært Al-Hussainis lærermestre inn i ekstremt tankegods, der blant annet korporlige straffer er normen. Vi vet ikke hvorfor hun fremdeles står som talsperson i Stand4Hussain, en Khomeini-avlegger i Norge. Vi vet ikke hvem som ledet henne inn i slike tanker, og vi vet ingenting om hvorfor hun eventuelt skulle ha forlatt dette tankegodset, og hvordan dette eventuelt oppfattes i hennes nære omgivelser. Hvorfor hun er medlem av den fremste Iran-moskeen i Norge, Tauheed, forblir også bare et åpent spørsmål. Det samme gjelder for øvrig Bergesenstiftelsens uttalelse i en e-post om at de er gjort kjent med ”svært kritikkverdige forhold” i denne moskeen. Slår noen journalister på tråden til stiftelsen for utdypning?

Kronikken i VG i går, som skulle avklare Al-Hussainis ståsted, etterlot heller ingen klare svar. Her får vi vite at hun er opptatt av menneskerettigheter og demokrati. Men er dette internalisert kunnskap? Står begrepenes innhold over islams regler og lovverk? Neppe, og det glipper da også mot slutten av kronikken:

Likevel må jeg innrømme at det er flere problemstillinger knyttet til en del teologiske spørsmål som jeg ikke har nok kunnskaper om og ikke har fått tenkt godt nok gjennom. Jeg er ingen imam eller lærd. Derfor er jeg usikker på hvordan vi skal forstå mannens såkalte rett til å ha inntil fire koner og hvorfor det er en vanlig oppfatning at kvinner bare skal arve halvparten av det menn gjør.

Her vil jeg minne om: Ikke glem at Brorskapet sier at de er for demokrati og menneskerettigheter. Ikke glem at Irans politiske representanter i FN-organ hevder at de har det beste demokratiet, de (islam) har de beste menneskerettighetene og lovene for det er ”Guds lov”. Hva den enkelte legger i begrepene er altså ikke nødvendigvis det samme, apropos ”Human Rights in Islam-seminaret” til Islam Net, der vi fikk forklart at islam og sharia nettopp er de mest rettferdige menneskerettighetene.

Det er nettopp slike moment som har gått så inn på særlig persiske flyktninger i voksen alder. Det de har flyktet fra av umenneskelige verdier og praksiser, opplever de innhenter dem her, personifisert ved at en ung sjiamuslim med uttalte holdninger i pakt med regimet i Teheran, prisbelønnes. Jeg kjenner til at dette bokstavelig talt har tatt nattesøvnen fra en del av dem.

En er min kollega i HRS, Lily Bandehy, som i 1988 kom til Norge som reell politisk flyktning fra Iran sammen med fire barn, den yngste spedbarn, og det etter en ferd som var nær å koste dem livet (les boken Jeg kommer fra Iran, av Bandehy). Lily Bandehy er et politisk og lidenskapelig menneske som prissetter friheten i Norge høyere enn de fleste. Nettopp derfor reagerer hun med tungsinn når mediene og deler av eliten begår slike fatale verdivalg som å hylle en ung kvinne med uttalt sjiafanatisme, iført hijaben Bandehy selv var tvunget inn i av regimet i Iran, med ditto tilhørende ran av verdighet som menneske: med loven i hånd rangert av ayatollahene som et annenrangs menneske fordi hun er kvinne. Derfor ringte Bandehy Bergesenstiftelsen i forrige uke og fortalte hvorfor hun mente prisutnevnelsen var et feilgrep, eksemplifisert ikke minst med ufriheten sjiaislam har påført hennes folk i Iran og som førte henne på flukt. I en samtale på over en time formiddagen 28.oktober, løftet Bandehy frem fire punkt som hun mente var avgjørende for at hun skulle bli mindre skeptisk til at Al-Hussaini tildeles en pris: hun måtte ta avstand fra ayatollahene i Teheran, ta avstand fra sharialover og all annen ekstremisme, inkludert sekterisk strid og vold, og ta avstand fra Iran-styrte moskeer i Norge som blant annet har nedslående holdninger til homofile. Ole Jacob Bull lovet Bandehy at dette skulle stiftelsen sørge for i to kronikker Al-Hussaini skulle skrive for å avklare sitt ståsted, som han selv og Nikos Tavridis-Hansen skulle hjelpe henne med. Hvilket ble gjort. Alle fire punktene er med i kronikken signert Al-Hussaini, og Tavridis-Hansen bekreftet på muntlig forespørsel sin egen og andres medvirkning.

Som kjent er det er stor forskjell på språkvask og meningsvask når man bistår folk med å skrive kronikk.

Den kronikken som stod i VG i går kan man altså med god grunn si reflekterer den Al-Hussaini som Bergesenstiftelsen ønsker seg.

Derfor kunne da også Walid al-Kubaisi avrunde talen i går slik:

– Jeg tviler derfor ikke på at den som får prisen, ikke er den Faten som var, men den Faten som kommer til å bli!

Det er altså en pris i endringens håp, en helt ny kategori i norsk historie.

Derfor er det ikke til å undres over at Al-Hussaini i sin takketale i går ikke tok avstand fra despotene i Teheran, og tvert om fremhevet verdiene til Hussain (stavet på flere måter)  som forbilledlige, en mann som levde for 1 400 år siden – en stund før FNs universelle erklæring om menneskerettigheter datert 1948 – og er en helt sentral kilde til den sekteriske volden mellom sjia- og sunnimuslimer.

Men la oss håpe at det er dette hun kommer til å bli – en frihetselskende kvinne som Bandehy. Mens vi venter på resultatet av prosessen som forhåpentligvis er i gang, og med tanke på beklagelsene Al-Hussaini fremsa etter at det ble kjent at hun var pekt ut som prisvinner og ferske, lite hyggelige utsagn ble hentet frem fra Facebook-veggen hennes: la oss håpe at mediene ikke begår en liknende tabbe igjen, og slik setter et ungt menneske i en tøff situasjon og vanskeliggjør for utenforstående å fremme saklig kritikk av ideologi.

Sistnevnte er viktigere for fremtidens Norge enn all oljen som måtte befinne seg på utsiden av kysten vår.

PS: At Walid al-Kubaisi fikk oppdraget med å holde talen til Al-Hussaini, kan vanskelig tolkes som annet enn en innrømmelse av feilgrepet fra Bergesenstiftelsens side: man la forholdene til rette for kritikk av prisvinneren. Litt balanse i regnskapet, med andre ord.