Forskjellsbehandling og diskriminering

Sharia-feminisme

Regjeringen i Irak foreslår en ny lov som tillater ekteskap med ni år gamle jenter og at menn kan tvinge hustruen til sex. Hustruen skal heller ikke kunne forlate hjemmet uten mannens tillatelse. Pakistan går hakket lenger: et rådgivende regjeringsorgan mener kvinners eksistens er forbudt. Hvis kvinnen er absolutt underdanig, kan hun ha livets rett. Det kalles sharia-feminisme.

Redigering: Jeg lot meg lure. Artikkelen fra Pakistan Today er satire. Jeg ble gjort oppmerksom på dette av en venn fra Pakistan, som ikke synes det var merkelig at jeg gikk på limpinnen grunnet den religiøse ekstremismen generelt i landet. Man blir nærmest immun, som jeg kommenterte til henne. Hun svarer slik: I understand, you’re not the only one. A lot of Pakistanis also thought it was true, and that is very important to notice, we have become so desensitized to religious violence that we accept anything as crazy as this even to be true.

I dagens Irak skal både gutter og jenter være 18 år før de kan gifte seg. Dette vil regjeringen ha en slutt på: ni års ekteskapsalder for jenter, og 15 år for gutter, sier et nytt lovforslag som nasjonalforsamlingen skal behandle. (Ja, det er jo nesten så man savner den sekulære Saddam Hussein.)  Lovforslaget sier også at ved skilsmisse skal mannen ha foreldremyndighet over parets barn.

Litt lenger øst, i Pakistan, har tydeligvis de skjeggete (inkludert én kvinnelig lege) dykket ned i eldgamle bøker. Konklusjonen til det offentlige regjeringsorganet, The Council of Islamic Ideology er: Kvinner er uislamske. Deres eksistens er motstridende til sharia og Allahs vilje. Kvinner er naturstridige. For å beskytte islam og sharia bør derfor kvinner snarest opphøre å eksistere, heter det videre.

hege_banner_rights_special_778x150

Her er noen av sjarmtrollene:

islamic.council.pakistan

Denne erklæringen kommer få dager etter at regjeringsorganet definerte en nedre ekteskapsalder for uislamsk, forteller Pakistan Today.

Rådet utdyper sitt kvinnesyn: “Vi kan dele alle verdens kvinner inn i to distinkte kategorier: de som er haram (forbudt), og de som er makrooh (mislikt). Forskjellen mellom haram og makrooh er at den første kategorien er forbudt mens den andre kategorien er sterkt mislikt.”

Da er altså kvinners mulighet for å eksistere følgende: vi må sikre oss status som makrooh. Dette betyr igjen at vi aldri må følge egen vilje, det er ”en konspirasjon mot islam og ummah, mens de kvinner som er totalt underlegne kan oppnå status som mislikt”. ”Slik er vår ideologis sjenerøsitet,” heter det, en ideologi som defineres som ”likestilling”.

Men det slutter ikke her. Det regjeringsrådgivende organet anbefaler myndighetene å fjerne kvinners rett til – hold pusten – å puste (sic!).  Det er hennes ektemann eller mannlige beskytter som skal bestemme om hun kan puste eller ei.

The CII meeting also advised the government that to protect Islam women’s right to breathe should also be taken away from them. “Whether a woman is allowed to breathe or not be left up to her husband or male guardian, and no woman under any circumstance whatsoever should be allowed to decide whether she can breathe or not,” Shirani said.

Hvilken diagnose skal man gi dette tankesettet?

Det var en god grunn til at jeg ga boken jeg skrev i 1996 om kvinner i Pakistan følgende tittel: Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan. Og Mashallah betyr? Det er en velsignelse for å beskytte både ting og mennesker mot det onde øyet (”det tredje øyet”, som det heter i islamsk kultur). Ved å legge til Mashallah når man omtaler det/den, uttrykker man undring og beundring over Allahs vakre skaperverk. Mashallah er altså entydig positivt, og direkte oversatt betyr begrepet: ”Hvilke underverk Allah har ønsket.”

Noe har tydeligvis gått dette rådet huse forbi. Eller sagt med min nærmeste venn i Pakistan sine ord: ”Det finnes ingen vår for pakistanske kvinner.”