Innvandring

Skal vi fortsette med mer av det samme?

Brennpunkts dokumentar i går om ufrie ekteskapsvalg blant norskpakistanere, gjorde meg fortvilet og forbannet. Fortvilet på vegne av de hjelpeløse, manipulerte unge som styres bort fra Norges verdigrunnlag, som ikke ser en annen utgang enn å la seg bli giftet bort, og forbannet på vår politiske ledelse gjennom snart 50 års feilet ikke-vestlig innvandringspolitikk.

Alle de klassiske karakterene presenteres i Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentar ”Frivillig tvang”.  Han som er født i Norge og snakker utpreget kebab-norsk. Han følger mor og fars pålegg til punkt og prikke: hente ei kone i Pakistan, som kan ta vare på foreldrene hans. Hvem hun er, spiller ikke noen rolle, bare hun gjør jobben sin, er muslim, og er ”inne i islam”, og pakistaner. Med norsk innvandringspolitikk skulle en slik familieetablering ikke være et problem så lenge han har en viss inntekt, eksempelvis fra oppvasken på pappas kafé eller onkels kebabsjappe. Vår Regjering setter ikke krav til den som innvandrer, utover at hun må ha fylt 18 år. Slik har det alltid vært, og slik fortsetter det, og slik opprettholdes storfamiliens opplevelse av egentlig å bo i Pakistan – med unntak av de økonomiske fortrinnene her da. Og slik fortsetter unger å bli født inn i et system de igjen skal videreføre til sine barn. Denne figuren til Rolfsen ble jeg oppgitt over, og forbanna, da det kommer krystallklart frem at å bo i Norge og dele godene med medborgere, er absolutt toppers – bare du ikke blir ”for norsk”.  Fremdeles er det grei skuring å ta avstand til den opprinnelige befolkningen som i stor grad har forsørget den pakistanske befolkningen her grunnet mangel på sysselsetting, store trygdeutbetalinger, og betydelig trygdejuks og annen kriminalitet. Det er godt for helsa vår at vi ikke har tallet for innvandringenes kostnader på bordet for utvandringen fra Pakistan.

Moromannen bak ”Tabu med Abu”, fra NRK Nett-TV, er et langt mer komplisert tilfelle. Den går rett til hjerterota mi. Sårheten er smurt utover hele ansiktet hans. Også en porsjon forlegenhet, tror jeg vi kan spore. Han som liksom er så integrert og vellykket, ender altså opp med å la mamma få ønsket sitt oppfylt: han skal hente en svigerdatter til henne fra Pakistan, for man kan jo ikke stole på at norskpakistanske jenter eller andre muslimske jenter i Norge er like ”hjelpsomme” som dem man henter i den nevnte kjønnsfascistiske staten. Bare spør mamma. Sjansene for at ”Abu” ender i et ulykkelig ekteskap med en kvinne han har lite til felles med, synes å være overhengende.  Han klarte uansett ikke å ta skrittet fullt og helt ut i Norge. Et offer for familiens tabu, tragisk nok.

Den anonyme unge kvinnen som har gått gjennom voldshelvete både før og etter tvangsekteskap, frihetsberøvelse, voldtekter, barnefødsler, og nå ensom med barn i Norge, er den type case de fleste vel forbinder med ukulturen. Foreldre fortsetter nå etter nesten et halvt århundrets fartstid i Norge med en praksis og mentalitet vi aldri har sett maken til i kjent norsk historie. Og det politiske ramaskriket uteblir, for det gjøres jo så mye godt integreringsarbeid av frivillige organisasjoner (med statlige midler) og etater, som setter Norge i en internasjonal særklasse hva gjelder å lykkes med god integrering (det er slikt man serveres på konferanser etc).

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Den andre kvinnelige deltakeren, er den de fleste lar seg lure av: på utsiden helnorsk i klær og uttrykk. Perfekt i norsken, men likevel ”utlending”, ifølge henne selv. Hun sier det ikke, men jeg er så godt som bombesikker på at hun er en ”Hafsa” fra min bok Hellig tvang i 1998 (lenke under her): den på utsiden så integrerte, men som vet at når det kommer til ekteskap, så er døra til det norske samfunnet låst. Hun er derfor den som har et klart fokus: hold fast i hverdagsstudiene så lenge som mulig, før fanden står i døra med krav om bryllupsreise ”hjem”. Først da skal valget tas for Atiqa.

Noe som provoserer er hvordan det med all tydelighet og åpenhet fremmes at kun deres egne er aktuelle å inngå ekteskap med. Det er jo så rasistisk at det knapt er til å tro, og de alle tror visstnok dette er helt gangbar mynt. Et sterkere vitnesbyrd på mislykket integreringspolitikk kan man knapt tenke seg. Denne mentaliteten rådet på 90-taller, den råder fremdeles. (Jeg vet om 3.generasjons pakistanske barn som indoktrineres på samme måte hver eneste dag. De vet at en dag gifter de seg med en pakistaner her eller der. Hvis de ikke gjør opprør, da.)

Rolfsen viser også æreskulturen på landsbygda i Pakistan, som bare har forverret seg siden pakistanere begynte å flytte til Norge på slutten av 60-tallet. Her er et viktig poeng: gjennom årene har norskpakistanske talspersoner prøvd å lure offentligheten og våre politikere til å tro at problemet bak at norskpakistanere er så tradisjonsbundne og konservative handler om at de tok med seg mentaliteten i Pakistan på 70-tallet da de flyttet hit og konserverte den. Pakistan er nemlig langt mer moderne i dag, har det konstant blitt hevdet. Tror vi kan si at denne manipulasjonen blir vanskeligere å prøve seg på for hver gang et norsk fjernsynsteam kommer hjem med bilder som Rolfsen presenterte i går.

Legene Tina Shagufta Kornmo, som giftet seg med en nordmann i 1989, får kommentere NRK-dokumentaren i forlengelsen av sendingen. Hun er optimistisk med tanke på de to kommende generasjonene, sier hun, uten at dette kan belegges med harde fakta. ”Det går fremover. Det er positive tendenser. Jeg tror det blir bedre for neste generasjon og generasjonen etter det.” Kornmo sier videre at hun ”kjenner det norskpakistanske miljøet”. Det tviler jeg på, da dette langt fra er ett miljø, og der en ”sviker” som henne som har giftet seg med en vantro nordmann ikke har særlig høy kurs hvis de banker på en typisk pakistansk dør i Oslo, for eksempel.

Eksempelvis gifter andregenerasjon seg i enda høyere grad med sine egne enn førstegenerasjon.  Hvordan forklarer Kornmo det? Og hva med at den pågående innvandringen fører til mer segregering og derav gettoisering og isolasjon? Kan vi ikke risikere tvert om å se motsatt tendens, slik man har sett i Storbritannia (og Sverige) der pakistanere og andre sentrale grupper har blitt egne øyer i samfunnet? Står vi ikke heller foran et mulig scenario der det å bryte ut blir mer og mer risikabelt? Og hvor gjemme seg bort – pakistanske taxisjåfører er jo nær sagt overalt?

Fremdeles er regjeringenes integreringsfokus på nordmenns fordommer og negative holdninger til innvandrere.  Det kunne nok med fordel vært snudd opp ned.

Som Hafsa sa det i boken Hellig tvang i 1998, da jeg spurte om hun (eller venninnen) hadde opplevd rasisme fra nordmenn:

– Hva med rasisme? Er ikke det et problem? 

– Det har jeg aldri opplevd, sier Hafsa.

– Ikke jeg heller, men jeg har hørt at det er mye rasisme, sier venninnen.

– Hvor har du hørt det? 

– Lest i avisen. Og hørt på fjernsyn. På skolen ble problemet med rasisme ofte diskutert i timene, forteller hun.

– Hadde noen kalt meg for pakkis, så hadde jeg ikke brydd meg noe særlig. Hadde bare overhørt det, repliserer Hafsa. – Å bli kalt pakkis, ødelegger ikke livet mitt. Men den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle giftes bort, da følte jeg at livet mitt ble ødelagt. Fremtiden ble virkelig tatt fra meg. Rasisme…

Hafsa tar tankene med seg på en intern runde, og slenger med ett ut følgende setning:

– Dessuten er det ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør.

Dette kapitlet finner du nederst i siste lenke, pdf-format.

Politisk feighet kombinert med naivitet, er en farlig og dyr kombinasjon, som også går på individets helse løs.