Æresdrap og æresrelatert vold

Nytt menneskesyn

"Kampen mot æresrelatert vold og tradisjonsbestemte overgrep er så langt tapt. Hvis det ikke legges et nytt tankesett og et nytt menneskesyn til grunn snarest, har toget forlatt perrongen for de kommende generasjoner." Slik åpner Hege Storhaug kronikk hos NRK Ytring.

NRK Ytring, 20.mars 2014

Nytt menneskesyn

«Kampen mot æresrelatert vold og tradisjonsbestemte overgrep er så langt tapt. Hvis det ikke legges et nytt tankesett og et nytt menneskesyn til grunn snarest, har toget forlatt perrongen for de kommende generasjoner.»

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

VGs reportasjer den siste tiden om groteske overgrep mot jentebarn og unge kvinner med foreldre fra land der æreskulturen trives, er smertefull lesning. Barn dumpes i foreldrenes opprinnelsesland, tvangsgiftes, typisk til menn som er godt voksne, frihetsberøves, og utsettes for et voldsregime man helst ikke ønsker å tenke på. Det er ikke minst vanskelig å ta innover seg at foreldre kan være villige til å bruke alle midler i jakten på sitt eget barn som klarer å flykte – for å drepe det. Dette er en tilstand vi aldri tidligere har hatt i kjent norsk historie.

Likefullt kan jeg slå fast følgende: det brede laget av politikere har sviktet. De har ikke tatt til seg kunnskap som har blitt lagt på bordet i over 20 år. Derfor har realpolitiske grep glimret med sitt fravær. Kulturrelativisme og -sensitivitet, ispedd det feilslåtte håpet om at integreringen «går seg til med tiden», at i alle fall «de som er født her blir som oss», har ligget i front. Kombiner dette med at titusener av barn og unge i de kommende årene blir såkalt gifteklare. For eksempel er 9 000 somaliske barn født i Norge under 20 år, for Irak er tallet 7 500. Eller som nye tall fra Human Rights Service (HRS), bestilt hos Statistisk sentralbyrå, viser: vi har nå over 11 000 jenter i Norge fra land med mer enn 70 prosent utbredelse av kjønnslemlestelse, av disse er 6 600 i den sårbare og vergeløse alderen 0- 9 år.

Politi og hjelpeapparat kjemper en kamp mot vindmøller som er uovervinnelig? Tør man ta en titt inn i krystallkulen: hvor kan vi være om 10 år, 20 år?

Norge har ingen tiltalte mot kjønnslemlestelse. Tvangsekteskap har vært et rettslig tema fem ganger, med to fellende dommer for utført tvangsekteskap (de såkalte Drammen-sakene i 2005 og 2008). Dette er tilstanden etter at disse særlovene har vært operative i snart 20 år. Fageksperter anslo allerede for åtte år siden at tusener av unge i Norge er tvangsgiftet. Hvor mange flere bevis trenger man for å påstå at det politiske sviket er voldsomt?

Tilstanden har blitt slik grunnet rasisme. Politikere og akademia har ikke klart å være fargeblinde. De samme hadde aldri akseptert at en eller annen sær etnisk norsk gruppe/sekt hadde utsatt barna for grove overgrep som rituell legemsbeskadigelse, tvangsekteskap, og derav systematisk voldtekt, kidnapping eller forfølgelse av eget barn for å drepe det. Lovens lange arm hadde fungert etter intensjonen – heldigvis.

De allerede skrevne ordene er ikke negativ alarmisme. De er basert på realisme. Det handler om et jordnært varsku. Som en politibetjent på feltet sa til oss: løpet kan snart være kjørt.  Klarer vi ikke å rydde opp de aller nærmeste årene, vil æreskulturen sige inn i alle offentlige instanser gjennom ansatte med opphav i samme kultur. Da blir det en risikosport for de unge å søke hjelp.

I land som Tyskland og Storbritannia ser det nettopp ut til at løpet allerede er kjørt. Det britiske utdannelsesdepartementet anslo i 2011 at 8 000 jenter og gutter tvangsgiftes årlig. Det yngste tilfellet registrert av myndighetene var ei to år gammel jente. I Tyskland ble det registrert 3 400 tilfeller i 2008, hver fjerde var utsatt for drapstrusler, over halvparten var fysisk mishandlet, og en av tre var mindreårig. Norges fremtid om et til to tiår?

I VGs reportasje 8.mars fremkom det at i fjor reddet UDs spesialutsening Merete Munch 14 barn, jenter og unge kvinner tilbake til Norge. De fleste var fanget i Irak av familie og ektemann og utsatt for grove overgrep. Munch er bare én av fire spesialutsendinger til Islamabad, Amman, Ankara og Nairobi. Det ligger åpent i dagen at de 14 tilfellene Munch har befattet seg med, kun er toppen av isfjellet, ikke minst når man inkluderer alle dem som utsettes for overgrep også i Norge. Som jenta i barnehustrusaken i Oslo i 2011.  13 år gammel ”viet” en imam i hovedstaden henne til en voksen fetter. I flere år levde hun i et for oss utenforstående et ufattelig volds- og trusselhelvete.  Men: vil vi se en eneste rettssak på bakgrunn av de 14 som Munch reddet bare i fjor?

Vi antar at det bare er et tidsspørsmål før særlig unge kvinner med innvandrerbakgrunn går til søksmål mot staten for tapt barndom, tapt skolegang, uholdbar omsorgssituasjonen, lemlestelse, tvangsekteskap, frihetsberøvelse og lignende.

For Frps leder, Siv Jensen, er den viktigste kvinnesaken kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. For Høyres leder, statsminister Erna Solberg, er kampen mot vold mot kvinner og barn den viktigste saken å løfte frem på 8.mars. HRS har spilt inn flere forslag til tiltak til den nye regjeringen. Et forslag er å fjerne særlovene som legger et kulturelt slør over rituell legemsbeskadigelse av barn og ufrivillige ekteskap. Vi bør heller bruke det lovverket som allerede dekket slike overgrep før praksisen innvandret på norsk jord. Videre: Politiet må rustes kraftig opp.  Vi kan ikke forvente at hvert eneste politikontor på hvert eneste nes har spesialkunnskap om barneekteskap, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold og æresdrap. Derfor foreslår HRS et nasjonalt organ på linje med Økokrim, et «Æreskrim», som kan bistå politi landet over med spisskompetanse i slike saker.

Kun ved at foreldre/familie ser at lovverket fungerer, og deres barn ser at rettssikkerheten deres ivaretas av myndighetene, kan utviklingen snus i positiv retning.

Regjeringen har all grunn til å være like utålmodig som oss. Det er ikke mer tid å miste nå.