Forskjellsbehandling og diskriminering

En storbank i Storbritannia er blitt saksøkt for 15 millioner pund av en av sine tidligere sjefer. Habib Kaya Biber hevder at ledelsen diskriminerte han fordi han er tyrkisk og muslim.

En arbeidsløs muslimsk tannlege i Danmark nekter blant annet å jobbe med kvinner, rengjøring, svinekjøtt, sigaretter og alkohol. Siden kommunen ikke kan tilrettelegge for det, hevder han seg utsatt for rasisme. I dag går han på kontanthjelp. Nå får han også et kontant svar fra integreringsminister Inger Støjberg (V).

Faksimile fra VG BRUN MANN ER LEI av diskrimineringen som skapes i norske medier. Det hadde vært en artig overskrift. En slik overskrift ville i så tilfelle ikke vært veldig annerledes fra det som sto i lokalavisene og VG for litt siden. Hadde krigstypene blitt brukt om det var…

Hva var budskapet i gårsdagens artikkel jeg skrev om avtalen om å hente 8 000 syrere (pluss familiegjenforeninger) i løpet av de tre neste årene? At det ikke foreligger en eneste verdimessig konsekvensanalyse på Stortinget av innvandringen fra land i Midtøsten, et område i dagens verden som lider under ideologisk utarming.

Forskjellen på et tvangsekteskap og et kjærlighetsforhold er enorme. Det er derimot lite forskjell på et tvangsekteskap og et forhold som staten påtvinger oss, her ved innvandring. Problemet er bare at de som roper "rasist" høyest, også er de som dyrker sistnevnte. Men samhandling krever kjærlighet, mener Jeanette, og da kan ikke uenigheter møtes med rasiststempel.

Når man ikke har noe substansielt å komme med, kan det nok oppleves som smart å sette opp en bataljon stråmenn, og parallelt underslå fakta, for så å gyve løs. Dette brukte Dagbladet pinsen på. Igjen var Human Rights Service målskiven for den fortapte Dagblad-feminismen. Skal de aldri lære?

Etter den voldsomme debatten om Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik, melder det seg noen tanker. Den opplyste samfunnsåndens helsetilstand synes for meg å minne om en pasient på båre og med helsepersonell rundt den samme båren som klør seg i hodet på…

Professor og samfunnsviter Anders Todal Jenssen hiver seg på debatten om Hadia Tajiks ekteskap med Stefan Heggelund. Dermed blotter Jenssen sin mangel på kunnskap om islam, mens Nettavisen på sin side kobler inn 22.juli. Hva skal man si?

Det er på den ene siden sjokkerende. På den andre siden er det helt naturlig. Det sjokkerende er at britiske Labour Party arrangerer valgmøter med full kjønnsdeling, akkurat som når salafistene i Islam Net i Norge arrangerer sine møter. At Labours øverste ledelse ikke vil ta avstand til kjønnsfascismen har nok sin naturlige forklaring: demografien i britiske storbyer peker i en retning, og da kommer selvsagt islam på banen. Hvem hadde trodd noe annet?

En sunnimuslimsk kvinne kan kun gifte seg med en sunnimuslimsk mann. Derfor har det offentlighetens interesse om Aps nestleder Hadia Tajik har falt fra islam, eller om hennes ektemann Stefan Hegglund har blitt muslim.

Sylvi Listhaug har fortjenstfullt gjort det samme som HRS har gjort i en årrekke: Pekt på hvordan den organiserte kvinnebevegelsen konsekvent har snudd ryggen til jenter og kvinner med særlig muslimsk bakgrunn, som utsettes for tusen år gamle barbariske tradisjoner. I Ukeslutt i går stilte Listhaug til debatt med Minotenks Linda Noor. Sistnevnte opptrådte så uærbødig og ufaktuelt at man nærmest blir målløs over at NRK finner debattanten interessant, mens Listhaug, som hadde en svært god sak, ikke gjorde det hun kunne ha gjort: Servert Noor fakta om egen politikk, faktisk den partipolitikken som best hadde løftet denne gruppens menneskerettigheter.

En prest har presserende behov for å tømme seg i Dagbladet i dag. Han tar, mildt sagt, ikke en Gelius, da sistnevnte mener tiden er overmoden for å få løst islams dype problem med frihetsverdier. Nei, denne presten mener islamkritikk er populistisk, og det er farlig grunnet all ”antisemittisme og muslimhat”. Og ikke glem, islam er en verdensreligion, så hvordan våger Gelius å pirke i verdens mest destruktive makt i våre dager?

Den niqabkledde unge kvinnen (18) forteller om «det verste hun har opplevd» til Moss Avis: – Jeg skulle ta 13.13-bussen fra Skredderåsen til Moss sentrum. Da jeg gikk om bord i bussen scannet jeg busskortet mitt som vanlig, men jeg ble bedt om å legitimere meg, så jeg…

Mens alle piler viser én og samme retning, velger andre fremdeles å stikke hodet i sanden. Det er knapt til å fatte at systematisk forfølgelse av barn i dagens Europa vies lite oppmerksomhet. Men det er til å fatte. Det handler om hvem som med stort hell har klart å spille offerkortet, Europas sterkeste og største minoritet, som år ut og år inn får god smurning fra dem som også har en annen tapt sak. Da handler det om de organiserte hudfargejegerne.

Som kjent har hatpredikanter fått turnere og også være fast inventar i britiske moskeer i et par tiår uten at myndighetene har grepet inn. I de nye terrortider nå, der særlig de britiske øyene er en målskive, oppfordrer regjeringen moskeene om å ta et oppgjør med «hatets menn». Det likte Islamsk Råd Storbritannia dårlig. I Tyskland skapte flytende såpe rabalder. På flasken var det nemlig avbildet en moské, da såpen hadde fått navn etter 1001-natt. Den er nå fjernet fra butikkhyllene.

Europa strakte ikke ut hånden til de muslimene som trosset radikale elementer i sine egne nærmiljø. Utdannelsessystemet har sviktet: den oppvoksende generasjonen fikk ikke de nødvendige dosene med historisk forståelsen av hva som skapte det frie Europa. Istedenfor å eksportere opplysning og frihet til den islamske verden, undergravet vi heller det samme på hjemmebane. Hvis vi ikke makter å stå opp for verdiene våre, vil heller ingen andre gjøre det.

Fra alle hold lyder det nå «Je suis Charlie». Vi som tok skyllebøttene i 2006 fordi vi levde i ånden til «Je suis Charlie», kan med undring og ettertanke se tilbake på hva som faktisk ble tillatt publisert om oss. Det kostet å stå opp for friheten. Ved et søk…

Brennpunktdokumentaren «Frivillig tvang» har vekket til livet mange onde minner hos kvinner som har lidd samme skjebne som dokumentarens «Fatima». En av dem er norskpakistanske Jeanette – faktisk den eneste norskpakistanske kvinnen i Norge som har stått åpent frem om sitt tvangsekteskap. Nå er hun blitt så opprørt at hun igjen har grepet til pennen.

Fransk SOS Rasisme og europeiske antirasister krever at den norske avleggeren legger ned, og stanser bruken av den gule hånden, skriver Dagbladets forbilledlige journalist Eiliv Frich Flydal. Kritikken kommer etter at Nye SOS Rasisme nektet å være med på Krystallnattmarkeringen i Bergen fordi man ikke kunne holde ut…

Der IS vinner frem, underkaster de ”hellige” krigerne jenter og kvinner hele sharia-pakken, inkludert uniformen niqab. Kurdere som dominerer en provins nordøst i Syria, gir nå sitt motsvar gjennom en erklæring om kvinners rettigheter: lik rett til arv, arbeid og skilsmisse, minimumsalder for ekteskap på 18 år, bevegelsesfrihet på linje med menn, forbud mot flerkoneri, forbud mot vold mot kvinner og æresdrap.

Utgangspunktet handler om Taimour Abdulwahab al-Abdaly , selvmordsbomberen i Stockholm, julen 2010. Født i Bagdad i 1981. 11 år senere forlot familien med fire barn, den yngste Taimour, det krigsherjede Irak og satte kursen for Sverige. Året etter, i 1993, fikk familien svensk statsborgerskap. Men Taimour strevde med å tilpasse seg. Stadige slåsskamper og annen negative adferd pekte i retning av en karriere som kriminell. Men så skjedde noe: han kom i kontakt med lokale kriminelle i moskeen i den forholdsvis lille byen Tranås, der familien hadde slått seg ned. I moskeen omfavnet Taimour islam.

Demokratiet i Frankrike kan kun overleve dersom vi får en latent borgerkrig – en borgerkrig med ord. Dette sa den drapstruede Robert Redeker under markeringen av 10-årsdagen for drapet av Theo van Gogh. Dette er ifølge Redeker nødvendig å si i en tid der ensretting og nykonformisme er på fremmarsj og der venstrefløyen utøver sensur, basert på en selektiv indignasjon. Ikke minst i Frankrike, mener Redeker, men vi husker da godt demonstrasjonen mot foredraget til Lars Vilks på Deichmanske nylig.

Sentralt på Aftenpostens nettside i formiddag har denne lange tittelen tordnet mot leseren: ”Det er ikke faren min som gjør det vanskelig for meg å være en norskpakistaner i Norge. Det er du, Ulrik Imtiaz Rolfsen.” Avsenderen er elev på videregående skole, og som det tydelig fremkommer, er hun et offer for Rolfsens nye dokumentar om tvangsekteskap. Det er altså tydelig hvor empatien ligger.

På senvinteren raste hijabdebatten i trønderhovedstadens avis Adresseavisen, etter at en ung kvinne i hijab stod frem og mente at hijaben var årsaken til at hun ikke fikk jobb. Sjefen ved Trondheim øyelegesenter Jan Guldahl, konsulterte egne ansatte, og konklusjonen var at hijab på ansatte på senteret ikke var velkommen. Da gikk startskuddet for et massivt mediekjør mot Guldahl, som nå har endt med at Adresseavisen er felt for slett presseetikk.