Forskjellsbehandling og diskriminering

Hvem er «rasist»?

Forskjellen på et tvangsekteskap og et kjærlighetsforhold er enorme. Det er derimot lite forskjell på et tvangsekteskap og et forhold som staten påtvinger oss, her ved innvandring. Problemet er bare at de som roper "rasist" høyest, også er de som dyrker sistnevnte. Men samhandling krever kjærlighet, mener Jeanette, og da kan ikke uenigheter møtes med rasiststempel.

Jeanette spør om hva som egentlig er rasisme.

Jeanette spør om hva som egentlig er rasisme.

I et tvangsekteskap er det foreldrene som bestemmer hvem en skal gifte seg med hvem. Det er normalt at kvinnen ikke møter ektemannen før bryllupet og påfølgende bryllupsnatt. Han har definerte rettigheter over henne og hun skal være hushjelp, sexslave og fødemaskin. Hun kan drømme om likeverd, men det er ingen som lytter til henne. Hun skal adlyde og holde seg på sin angitte plass. I hennes tilfelle er typisk skilsmisseretten fjernet fra kontrakten (eller ingen rettigheter er nedfelt). Lover og regler handler om mannens rett til undertrykking.

Tvangsforhold

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Kvinnen kan være så klok og fornuftig som bare det, men det er håpløst når systemet betrakter henne som mindreverdig og fiendtlig. Stemmen hennes og viljen hennes kveles ved verbal, psykisk og, ikke uvanlig, fysisk mishandling. Som kvinne må hun tvinges til taushet med trusler og nedlatende kommentarer. Kloke kvinner er hekser og hekser må brennes på bål, piskes eller steines. Hun må adlyde sin mann på lik linje som hun må adlyde Gud. Vil hun omsider knekke og akseptere skjebnen sin?

Har hun ideer om et bedre samfunn som gir harmoni der ingen vil lide, stemples hun som en dårlig samfunnsborger. Hun må tåle uretten, for hun får ikke bryte ut av avtaler foreldrene har inngått for henne. Hun må ikke få lov til å ødelegge familiens ære! Dersom denne kvinnen blir voldtatt, så må det ha vært hennes egen feil. Hvorfor tråkket hun utenfor rammene i det hele tatt?!

Hun er frustrert og skremt til taushet. Hun lærer seg å leve med uretten. Hun skal jobbe taust og hardt uten å klage på mannen. For ikke å bli plaget mer enn nødvendig produserer hun barn, som hun lærer opp i de samme lover og samfunnsnormer som har berøvet henne friheten.

Ulydighet straffes ved bruk av ulike metoder. Foreldrene kan til og med hente en ny kone til mannen. Hun får ikke lov til å klage på dette. Hun må pent holde kjeft.

Kjærlighetsforhold

I et kjærlighetsforhold er man sammen fordi man vil være sammen. Det er heller ikke problemfritt. Selv om en verdsetter hverandre, betyr det gjerne at det oppstår noen krangler. De første kranglene foregår ofte på en måte som ikke løser konflikten, i alle fall ikke med det samme. Man kjenner kanskje ikke hverandre så godt og må lære seg å gi slipp på stoltheten sin. Litt etter litt åpner vi oss og blir bedre kjent og tryggere i forholdet. Ved å lytte og vise empati er det enklere å komme til kjernen i konflikten eller det som kan vise seg å være en misforståelse. Med tiden blir man flinkere til å inngå kompromisser. Det kan styrke kjærlighetsforholdet.

Å gå til personangrep vil være første skritt på veien til ikke å fortjene partnerens kjærlighet. Personangrep vil bety at forholdet ikke fungerer og man makter ikke, eller vil ikke, jobbe for å holde sammen. Hengivenhet må mestres med uenighet og konfliktløsning. Vi må forstå hverandre. Da kommer vi ikke utenom en integrering i hverandres verdier.

En må ganske enkelt knuse noen egg for å lage en omelett.

Statlige forhold

La oss for et øyeblikk forestille oss at regjeringen er våre foreldre. Fremmede kulturer er den ektemannen de har bestemt at vi må leve med. Den organiserte antirasistiske bevegelsen er lovverket som beskytter mannen. De som higer etter likeverd og for å få uenigheter opp i dagen, er kvinnen.

Regjeringen har bestemt at vi skal være et multikulturelt samfunn. Denne samfunnsmodellen har mange svakheter. Vi sliter med å forstå hverandre og med integreringen. «Forholdet» halter, men forsøkene på likeverd og få uenigheter frem stoppes av en lydighetsplikt. Lydighetsplikten utøves både av staten og den antirasistiske bevegelsen. «Krangler» må forhindres. De «svake» må beskyttes. Man tvinges til taushet. Vi berøves friheten. Men er ikke dette rasisme?

Er det å mene eller påstå at visse folkeslag er svakere enn andre, ikke nettopp rasisme? Er det å forhindre en verdidebatt, ikke nettopp rasisme? Å nedverdige grupper av en annen tro ved ikke å kunne kritisere elementer av deres tro, er ikke det rasisme? Å ta fra folket retten til å ha en mening om hvem som kan komme til deres hjem, er ikke det rasisme? Å påstå at de med lys hudfarge er de eneste som kan være rasister, hva annet enn rasisme er det?

Er det mulig at den organiserte antirasistiske bevegelsen er så arrogant at den tillater uretten å fortsette? De vet best. De vet hvem som kan leve og bo sammen. Vi andre må taust adlyde?

Vi må kunne respektere andre kulturer, men den respekten må være ærlig, og uten uenighet vil slik respekt aldri finne sted. Er det egen usikkerhet den antirasistiske bevegelsen tilkjennegir? Skapes det skiller mellom kulturer og folk i «antirasismens navn»? Er det å forhindre tilnærming til forståelse og hengivenhet, ikke rasisme? Er det å sørge for at avstanden mellom helt forskjellige verdisyn og meningsinnhold i begrepet respekt, ikke rasisme? Er det å stemple folk som rasister, ikke rasisme?

På vegne av de unge muslimske jentene som rammes hardest av dagens organiserte antirasistiske bevegelsen, foreslår jeg at folk tar en titt i speilet før de stempler noen rasist og slik forhindrer muligheten for en vellykket integrering og bærekraftig utvikling.

Vurder hvem dere beskytter og hvem dere ofrer. Vurder gjerne også hvorfor.