Forskjellsbehandling og diskriminering

Ord, handling og politisk erklæring

Jeg moret meg over min egen overskrift, så jeg spør: hvilket av ordene passer ikke inn? Inspirasjonen er hentet fra Knut Olav Åmås sitt innlegg om forskjellen på ord og handling, Barne- og likestillingsdepartementets konferanse og politiske erklæring mot hatefulle ytringer samt konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening Reidun Kjelling Nybø sitt nei takk til å skrive under på denne politiske erklæringen.

La meg bare ta det med en gang: «handling» og «politisk erklæring» er sjelden komplementær. Stort sett fremmes en politisk erklæring, med tilhørende nedsatt utvalg og typisk «bredt sammensatt» referansegruppe, nettopp fordi en ikke aner hva en skal gjøre. Fraværet av handling tilsier at man kjøper seg tid og inndrar en hel rekke ulike aktører i prosessen for å fordele ansvaret for ikke-handlinger godt utover.

Dernest forsøket på å sette likhetstegn mellom ord og handling, forbilledlig «tatt ned» av Fritt Ord-redaktør Knut Olav Åmås. Jeg tenkte umiddelbart at hvis det var slik at ord er det samme som handling, så kunne en jo forvente at det politikere sier er det som skjer. Det vet vi jo ikke er tilfellet, selv om det kan slumpe til.

Solveig Horne (FrP) inviterte til konferanse om hatefulle ytringer.

Solveig Horne (FrP) inviterte til konferanse om hatefulle ytringer.

hege_banner_rights_special_778x150

Men la meg begynne med Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) sin «Rundebordskonferanse om hatefulle ytringer» avholdt 21. januar 2016. Jeg innrømmer det glatt: nei, ingen fra HRS hadde den minste idé om å delta på denne konferansen. Ordflommen på slike tilstelninger kan føre til at man mister lysten til å fortsette i dette feltet. Men da de ringte fra BLD og tilnærmet maste om vår deltakelse, vel da ble jo også jeg nysgjerrig.

Den nysgjerrigheten kunne jeg ha spart meg, om det ikke var for ett spesielt innlegg og fordi diskusjonen til tider var god ved det bordet jeg satt. «Suksessen» ved vårt bord mener jeg kan forklares med én ting, vi avviste i utgangspunktet ordet «hatefulle ytringer». Forklaringen er enkel. Hvem skal definere hva som er hatefulle ytringer? Ikke minst når vi vet at hat er en følelse. Hvordan styre andres følelser? Ja, la meg spørre rett ut: Ved propaganda?

Da blir veien nesten ekkel over til den valgte politiske strategien. Statsminister Erna Solberg (H) og BLD-statsråd Solveig Horne (FrP) har nemlig signert en «Politisk erklæring mot hatefulle ytringer» som de ønsker alle andre også skal signere på. Erklæringen lyder:

Vi som politikere, offentlige myndigheter og sentrale samfunnsaktører forplikter oss til å bekjempe hatefulle ytringer og intoleranse. Ytringsfriheten er en umistelig verdi. Den står sterkt i Norge. Vi skal heller ikke spre eller oppfordre til hat.

Vi er bekymret for omfanget av hatefulle ytringer på bakgrunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Ytringer som sprer hat mot andre mennesker kan ikke tolereres. Noen ytringer er forbudt etter norsk lov og skal straffeforfølges. Men også andre hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et særlig ansvar for aktivt å forebygge hatefulle ytringer og sørge for at personer som utsettes for dette får oppfølging.

Vi vil ha et samfunn der det er plass til alle. Derfor vil vi jobbe for et åpent, fredelig og inkluderende samfunn der alle føler tilhørighet. Et samfunn som er basert på demokratiske verdier, universelle menneskerettigheter og gjensidig respekt mellom individer og grupper.

Vi vil:

Arbeide for at alle skal kunne delta i den offentlige debatten og bevege seg fritt i det offentlige rom uten å bli utsatt for hatefulle ytringer.

Arbeide aktivt for å skape arenaer for dialog, toleranse og bevissthet rundt konsekvensene av hatefulle ytringer.

Inkludere arbeidet mot hatefulle ytringer i det systematiske arbeidet med helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet og i skole og utdanning.

Aktivt bidra til at hatefulle ytringer avdekkes, etterforskes og håndheves for domstolene.

Så mye kan en altså ønske og ville – uten å kritisk vurdere hva en faktisk holder på med. All den tid begrepet «hatefulle ytringer» ikke lar seg klart definere og avgrense er man på vilden vei. Det bør etter min mening de 409 som i skrivende stund har signert erklæringen tenke nøye over (tilgjengelig i lenken over). Og da er det ikke intensjonen med ordene jeg kritiserer, men nettopp fraværet av konkrete handlinger – og det selv om en gjentar ordet «aktivt» så mange ganger som helst.

Det viste seg imidlertid å være minst en kjerring mot strømmen til i salen, og det var konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening Reidun Kjelling Nybø. Hun forklarte hvorfor hun takker nei til å skrive under Regjeringens erklæring mot hatefulle ytringer (gjengitt i Aftenposten 20. januar). Kjelling Nybø ser det som sin oppgave å forsvare ytringsfriheten. Kompromissløst. Og hun advarte mot «krenkelsesfella». Hun spør «For hvem skal definere hva som er krenkende?»

Èn ting er nå at vi har ulike grenser for hva som kan oppleves krenkende, det er altså en individuell opplevelse, noe annet er vi kan ha nytte av å oppleve oss krenket. Det er følelser i bevegelse. Bare spør kunstnere, mange av dem vrir seg jo etter å lokke frem også disse følelsene i oss. Krenket sier altså noe om en individuell grense, og da er ikke veien lang til en identitetsdebatt. I denne sammenheng kan jeg legge til at etter min oppfatning bør alle ideer om «integrering» legges bort. Det er nettopp identitet vi burde gripe fatt i, herunder begreper som ansvarliggjøring, kritisk vurdering, internalisering og fellesskap. I alle fall hvis det er handlinger vi ønsker oss.

La meg så si noen ord om «hat» i seg selv. Svært få vil oppfatte sine egne ytringer som hatefulle, det er derfor noe vi tillegger andre – ut fra egen tolkning. Det er åpenbart at en selv vil mene seg god når en definerer andres ytringer som hatefulle. Dette kan raskt bli en oppskrift på hvordan hat avler hat. Videre er ordet hat så sterkt at en burde være ytterst forsiktig med å ta det i sin munn. Den grensa har Regjeringen oversteget til de grader.

For det viktigste er hva Knut Olav Åmås påpeker: «Ord er ikke det samme som handlinger. Å vise ut skillet skaper et mer autoritært Norge.» (Aftenposten 24. januar) Åmås avviser blankt retorikkforskerne Helge Svare og Trygve Svensson påstand om at «å ytre er å handle». Straks mer interessant er Åmås tilnærming. Han viser til «at de til dels vellykkede initiativene for å kriminalisere ord som ‘sårer, krenker eller skader’ andre mennesker, har sitt opphav i totalitære regimer.» At det var Stalins diktatur som fikk innført forbud mot hatefulle ytringer i FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter, om EU som i 2008 påla medlemsstatene å innføre lover som forbyr Holocaustfornektelse, og om Europarådets høykommissær for menneskerettigheter som påla sine medlemsstater det samme (2014). Ikke minst vet alle som har fulgt FNs menneskerettighetsråd en stund at de i tiår har jobbet for å sidestille religionskritikk med (straffbar) rasisme, initiert av OIC (organisasjon av islamske stater). For øvrig vet vi hva vi står overfor når Saudi-Arabia har sentrale lederverv i dette rådet.

Skille mellom ord og handling er selve ytringsfrihetens fundament, og som Åmås sier, det vet Kina godt, derfor advarer de mot å bygge ned skillet.

Det ligger et forvrengt menneskesyn til grunn for disse prosessene, der man ser på ord som et medium som i seg selv utløser handlinger, og mennesker som roboter med adferd som blir direkte diktert av ytre påvirkning.

Men slik er det selvsagt ikke.

Det enkelte selvstendige individ er ansvarlig for sin tolkning av det andre sier og oversetter selv sin reaksjon på det sagte til handling.

Jeg gjentar: ansvarliggjøring, kritisk vurdering, internalisering og fellesskap.

Så kan jeg avslutte med et eksempel, som kanskje viser hvor «enkelt» det er å peke på «andres» påståtte hat. Da representert ved Aftenpostens Ingeborg Senneset posting på sosiale medier (fra februar 2015). Hun fremmer her en ytring fra Antirasistisk senter sin leder Rune Berglund Steen. Jeg er for øvrig enig med Senneset at regelen er enkel, den videre tolkningen får stå for at hennes egen regning.

Screenshot 2015-02-02 13.19.47