Forskjellsbehandling og diskriminering

Sa noen føre var?

Europa går baklengs inn i fremtiden på grunn av islams inntreden i samfunnet. Vi har åpenbart få problemer med at jenter og kvinner dekkes til, likeledes vekker det liten oppmerksomhet når det innføres bikiniforbud. Vi lefler endog med kjønnssegregering. Nå bør vi være før var heller enn etter snar.

I 16 år har HRS argumentert opp og ned og sidelengs og innstendig på at alle jenter og kvinner i dette landet skal ha de samme rettigheter og plikter. Vårt motto har vært Integrer mor, og 2/3-deler av jobben er gjort, fordi mor integrerer barna, et grunnsyn fra vår side som blant annet resulterte i boka “Feminin integrering” (2003).

At vi inntok dette grunnsynet skyldtes praksis som f.eks. denne: Da innvandringen fra ikke-vestlige land skjøt fart i Norge var normalen at barnetrygden ble utbetalt i fars navn. Patriarken måtte jo ikke føle seg underlegen, må vite. Det sier sitt om hvordan myndighetene tenkte, men dessverre kan vi bare slå fast at den samme tenkingen ligger til grunn enda. Det vitner følgende om:

Forby bikini! — Hurra, hurra, hurra!!!

Forby burkini! — Ekstremist, ekstremist, ekstremist!!!

Bikiniforbud

Skjermbilde 2016-07-20 12.13.48

Vi har ingen problemer med å forby bikini i svømmeundervisningen.

Etter at avisa Nordlys i Tromsø aktverdig nok tok opp problematikken om tildekking av jenter i svømmeundervisningen med burkini, en sak som har vekket nasjonal interesse, har det ikke manglet på moralske pekefingre. Fy seg, Nordlys, som på en slik lite nennsom måte pekte på en utfordring. Noen mener endog at det ikke er noen utfordring, men en relativt uproblematisk praksis. Om det var realiteten, ville neppe Nordlys-saken vekket slik interesse og engasjement – ikke minst fra personer med innvandrerbakgrunn og/eller muslimsk bakgrunn.

Så kan en også spørre seg: Hvor var disse moralske pekefingrene når det ble kjent at en skole i Nord-Norge innførte bikiniforbud? Denne saken ble også omtalt i Nordlys, nærmere bestemt i februar 2014. Bikiniforbudet på Leknes skole i Vestvågøy skulle forhindre “uheldig fokus på kropp” da mange jenter vegret seg for å delta i svømmeundervisningen. På spørsmål om dette forbudet egentlig var et vikarierende motiv for å ta hensyn til dem med ikke-vestlig bakgrunn, svarte rektor Bernt Kristoffersen benektende:

– Nei, overhodet ikke. Det har ikke vært en del av diskusjonen, sier Kristoffersen.

Vi registrerer imidlertid at reportasjen ikke sier noe om hvor det “uheldige fokuset på kropp” kommer fra. Det burde kanskje vært en del av diskusjonen.

I samme reportasje fremkommer at bikiniforbud ble vurdert ved Fygle skole og at Lofothallen AS, som driver svømmehallen, støttet bikiniforbudet ved Leknes skole.

Ansvarsfraskrivelse

Et forbud mot bikini vekker altså liten nasjonal interesse, til tross for at et slikt forbud også må kunne karakteriseres som en “autoritær løsning”. Vi husker også at da kleskjeder i Norge for flere år siden lanserte stringtruser til barn, så hadde ikke aktuell statsråd noen problemer med å mene at det var forkastelig. Den daværende statsråd Laila Dåvøy (KrF) gikk ut og anmodet de aktuelle butikkene om å fjerne disse trusene fra hyllene. Det ble gjort – og kalt markedsmakt. Da vi omtalte dette, i 2003, tok vi heller ikke til orde for hijabforbud eller annet forbud i Norge, men vi etterlyste en bredere forståelse for den aksepten vi legger til grunn for tildekking av barn – og vi påpekte at foreldrene også har plikter:

“Vi skulle ønske at foreldre/foresatte selv tenkte nøye gjennom dette, og spurte seg selv om de faktisk ønsker at barna på skolen (egne og andres) skal være bærere av prangende religiøse symboler? Slik vi ser det har foreldre ikke bare rettigheter, men også plikter: En av disse pliktene er/bør være å lære barna sine om likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker, ytringsfrihet – og religionsfrihet.”

Burkini på barn mener noen er helt uproblematisk.

Burkini på barn mener noen er helt uproblematisk.

Men som vi har sett av den pågående burkinidebatten synes noen, ikke minst myndigheter og uansett regjering, at religionsfrihet trumfer alt, men der det foretas den heller tvilsomme konklusjonen om hva som er å anse som religiøs betingede plagg. Dette omtalte vi også i den aktuelle artikkelen fra 2003, da relatert til at vi støttet et forbud i Frankrike:

“At vi støtter lovforbudet i Frankrike, er nettopp ut fra Frankrikes tilspissede situasjon i denne problematikken samt Frankrikes sterke og prinsipielle skille mellom stat og kirke (en sekulær stat). Og nettopp prinsippet om ‘den sekulære stat’ er blitt trukket frem som særdeles relevant i diskusjonen om religiøse symboler i skolen eller ikke: Flere har tatt til ordet for at Norge ikke er en sekulær stat, som for så vidt er riktig all den tid vi ikke har et absolutt skille mellom stat og kirke, men samtidig kan vi vanskelig se at vi er en stat med spesiell religiøs innflytelse på styringsmetodene. Med andre ord er det i praksis et relativt klart skille mellom det religiøse og resten av staten (jf. også parlamentarismen). Slik sett må det være lov å påpeke at Norge er nærmere en sekulær enn en teokratisk stat (en styreform der Guds eller gudenes stedfortredere rår).”

Så skal vi også huske på at burkinien er en relativt ny oppfinnelse – konstruert på grunn av muslimers kjøpekraft.

Men selv om våre ledende politikere gang på gang påpeker at de ikke liker praksisen med tildekkingen av jentebarn og kvinner, så gjør de ingenting for å løse det. Tvert om dytter de ansvaret nedover i systemet. I mine øyne er det ansvarsfraskrivelse.

Segregering

I mangel av nasjonale løsninger kommer det altså ulike løsninger, der vi kan være sikker på at de eneste løsningene som vekker medienes interesse er de som “rammer” (først og fremst) muslimer. Et burkiniforbud er åpenbart utenkelig. Bikiniforbud og kjønnssegregering avvises derimot ikke.

I januar i år kunne vi lese i VG om Huseby skole på Saupstad i Trondheim som skilte guttene og jentene i svømmeundervisningen. Igjen var forklaringen at jentene ba om å slippe “kroppspress”. Vi fikk også vite at de helst ville ha kvinnelig svømmelærer. Videre het det:

Rundt 40 prosent av elevene ved Huseby skole har innvandrerbakgrunn, men ønsket om kjønnsdelt svømming har ingenting å gjøre med at skolen er flerkulturell.

Ifølge VG presiserte Adressavisa, som først omtalte saken, at ønsket om kjønnssegregeringen først og fremst kom fra de etnisk norske jentene.

Hvorfor skulle vi tro noe annet?

Når det nye virkemiddelet mot patriarkatets seksualiserte kvinnesyn og overgrep er kjønnssegregering bør nasjonen Norge kjenne sin besøkelsestid. Om ikke våre politikere klarer å utvise noe mot, så bør folket si sin mening om utviklingen. Vi orker ikke mer av denne politiske unnfallenheten overfor islam.