Eksterne skribenter

Når Fahad Qureshi vil belære oss om norsk sedvane

Leder i Islam Net, Fahad Qureshi, hevder at det å håndhilse på et fremmed menneske ikke er vanlig praksis i Norge og viser til at Nasjonal Digital Læringsarena (NDL) fastslår at fysisk kontakt mellom mennesker ikke er vanlig når man hilser på en fremmed her til lands. Han kan umulig ha lest mer enn overskriften, for det å ta noen i handa betyr noe helt spesielt her i Norge, skriver Berit Hestnes.

Kommentar til debatten mellom Fahad Qureshi, leder av Islam Net, og Aina Stenersen, leder av Oslo Frp, i Dagbladet. Innlegget ble først sendt Dagbladet, men ble refusert.

I Dagbladet Nett, 28.6.16, skriver Fahad Qureshi et meget indignert innlegg, hvor han blant annet hevder at det å handhilse på et fremmed menneske ikke er vanlig praksis i Norge. I den forbindelsen viser han til Nasjonal Digital Læringsarena (NDL), og påstår at den fastslår at fysisk kontakt mellom mennesker ikke er vanlig når man hilser på en fremmed i Norge.

Det er tydelig at Qureshi ikke har tatt seg bryet med å lese selve teksten, men har nøyd seg med overskriften, for her følger hva NDL skriver om den saken (min uthevelse):

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Ikke-kontaktkulturer er ifølge Edward Hall blant annet Skandinavia, Storbritannia, Nord-Amerika og Det fjerne Østen (Kina, Japan, Korea) (1966). Men utviklingen i vårt eget land har vist at slike kategorier ikke er absolutte. Det er blitt mer og mer vanlig at en gir hverandre en klem når en hilser på gamle kjente. Men dersom man møter ukjente, er det fortsatt vanlig å håndhilse og presentere seg.

Det NDL ikke nevner, er at det å handhilse er en flere årtusen gammel og hevdvunnen skikk her i landet. Når vi møter mennesker, fremmede eller gamle kjente, hilser vi dem ved å ta dem i handa. Vi rekker ut en åpen høyrehand, for å vise at den er fri for våpen, og at vi derfor er ufarlige og vennligsinnede. Og det gjelder både kvinner og menn, siden kvinner og menn har vært jevnbyrdige i dette landet opp gjennom århundrene. Landet hadde ikke kunnet fungere om ikke kvinnene hadde tatt sin del av børa når fiskerne langs kysten dro på månedslange turer til f.eks. Lofoten, og kvinnene hadde ansvaret for småbruket hjemme. Og i innlandet, hvor småbrukerne gjerne måtte utføre pliktarbeid på storgårdene, var situasjonen gjerne den samme for kvinnene på småbrukene. Ansvaret for den daglige driften hjemme falt på dem. Og alle med litt kjennskap til norsk historie, vet hvilken maktposisjon husfrua på storgårdene hadde. Det var hun som hadde nøklene til hele gården, og hadde ansvaret for at ressursene ble tatt vare på og brukt riktig.

Etterhvert ble et handslag mellom to mennesker, enten det var kvinner eller menn, også en bekreftelse på en avtale. Og handslaget gjorde avtalen like bindende som underskrift på et dokument, enten det gjaldt salg av en jordteig, en hest eller en bunt med ull, eller et giftemål for den saks skyld. Man kunne ikke bryte en slik avtale med æren i behold. Og et menneske som ikke ville ta deg i handa, var et menneske man ikke kunne stole på.

Derfor betyr det å ta noen i handa noe helt spesielt her i Norge. Det er en ubrytelig del av vår kulturarv. Like ubrytelige som avtalene som ble inngått med et handtrykk, og det symbolske fredssymbolet det er når vi hilser et medmenneske velkommen med en åpen og utstrakt hand.

Aina Stenersen og Fahad Qureshi.

Aina Stenersen og Fahad Qureshi.

Av den grunn ble jeg dypt sjokkert da dronning Sonja i sin tid besøkte en av moskeene i Oslo, og imamen nektet å ta henne i handa. Hvorfor? Jo, fordi det angivelig ikke passer inn i muslimenes kultur å ta en kvinne i handa, ble det rapportert i avisene. Jeg følte at denne imamen, som er kommet som gjest til landet vårt, faktisk spyttet på våre tradisjoner og vår kultur. Det dreide seg jo faktisk om landets fremste kvinne. Hadde det samme skjedd om dronningen var på besøk i for eksempel Iran, ville jeg godtatt det uten videre. Da var hun på besøk i et muslimsk land, og ville naturligvis følge landets tradisjoner. Det er jo en uskreven lov over hele kloden (eller i alle fall det meste av kloden), at man tilpasser seg kulturen der man kommer. Både for å vise respekt for landets innbyggere og deres kultur og tradisjon, og for å vise godvilje ved å legge sine egne tradisjoner til side.

Det er et par år siden dette skjedde. Men i etterkant av den episoden har jeg registrert at samme behandlingen ble vår statsminister til del da hun besøkte en moske i Oslo. Det er tydelig at noen troende muslimer ikke er villig til å fire så mye som en millimeter på sine prinsipper, men forventer at vi som vertskap skal føye oss etter deres kultur. Det stikk motsatte av hva som er vanlig praksis i resten av verden, hvor gjester tilpasser seg vertskapet.

Hadde disse demonstrative unotene bare vært et utslag av at imamer mener de er spesielt hellige, og av den grunn ikke kan berøre en av det motsatte kjønn, hadde det egentlig ikke vært noe stort problem. Selv om det fortsatt ble oppfattet som en grov fornærmelse mot de to kvinnene det gjaldt. Problemet oppstår når det ikke bare er en enkelt imam som ikke har vett til å oppføre seg, men en stor del av troende muslimske landsmenn. Det har vi fått demonstrert utallige ganger de siste årene.

Denne gang var det altså Fahad Qureshi, som demonstrativt nektet å handhilse på Aina Stenersen, bystyrerepresentant for Frp i Oslo, da de møttes til debatt i Dagsnytt 18. Han forsøker å gi inntrykk av at det er av respekt han ikke kan hilse på norsk manèr, men tidligere har han sagt at det er religionen hans som hindrer ham i å hilse på en kvinne. Det pussige er, at etter en grundig gjennomlesning av Koranen har jeg ikke vært i stand til å finne en eneste linje som forbyr en muslim å handhilse på et annet menneske. Det er tydelig fortolkninger som er kommet til etter at presteskapet gjennom 1400 år har tolket Koranen og Hadithene. Så Qureshi krever altså respekt fra vår side for hans tradisjoner, men er ute av stand til å forstå at vi også kan og vil kreve respekt for våre tradisjoner. Spesielt siden Qureshi nå har valgt å bosette seg i dette landet.

Som jeg har nevnt tidligere, – for nordmenn flest er et menneske som ikke vil ta deg i handa det samme som et menneske du ikke kan stole på. Og det gjelder ikke minst fremmede, som man i utgangspunktet ikke vet sikkert om er venn eller fiende. Det skaper mistillit og et grunnlag for oss og dem-tenkning, som norske troende muslimer absolutt burde prøve å unngå. Og det er noe de lett kan unngå ved å begynne å tenke selv, og ta seg bryet med å analysere bakgrunnen for noen av de underlige påbudene de har i religionen sin, og akseptere at det er klokest å spille på lag, i stedet for å sette seg på sin høye hest, og nekte å følge sedvanen i landet man har bosatt seg i.

Innlegget ble først sendt Dagbladet, men ble refusert.