Forskjellsbehandling og diskriminering

Plaster på såret

Er det mulig å være høflig og hyggelig med hverandre, uansett opphav, eller er mobbing i antirasismens navn kommet for å bli? Kan vi nedtone fargedebatten og se mennesket bak fargen - eller skal vi fortsette, med media som pådriver, å gi folk følelsen av å aldri strekke til? Ikke noe plaster i verden, uansett farge, kan hjelpe på et slikt sår, det finnes bare én løsning: deg selv og dine valg.

Når fargen på plaster kobles til rasisme, da skrotes høflighet og verdighet, mener Jeanette.

Når fargen på plaster kobles til rasisme, da skrotes høflighet og verdighet, mener Jeanette.

Nylig har det vært en debatt om fargen på plaster. En blogger, fra Sverige om jeg husker riktig (sannsynligheten for at det var Sverige er stor), hevdet at plaster har for lys farge og dermed ikke er tilpasset mørkhudede folk. Det er rasisme, konkluderte bloggeren. Veldig mange har delt og drøftet dette blogginnlegget på sosiale medier – og de fleste aviser har slått opp saken. Noen er enige at for lys farge på plasteret kan sidestilles med rasisme og sier vi må bli flinkere til å tilpasse oss det «moderne multikulturelle Norge». Andre blir bare oppgitt over at det i det hele tatt er mulig med en slik fargedebatt.

Det klages også på at ukeblader og magasiner kun har hvite folk på forsiden, samtidig som vi mørkhudede, og i alle fall muslimske jenter, glimrer med vårt fravær. Av «eget» valg. Tro nå på det, den som vil. Det er bare hvite folk, i alle fall så lyse som mulig – og resten ordnes med foundation – i moteblader i hele Asia, selv om befolkningen har mange forskjellige hudtoner. Her i Norge er solpudder en bestselger, i Asia dominerer blekekremer i reklamen. Men det er jo «en annen kultur», så vi snakker helst ikke om det.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

«Du er som laget av honning»

«Fargedebattene» førte meg tilbake til en dag på bussholdeplassen utenfor barneskolen. Et eldre (etnisk) norsk ektepar kom bort til meg: «Ååå, se på deg. Du er sannelig en skjønnhet. Som vi skulle ønske vi hadde den nydelige hudtonen din, men vi blir bare brent i sola».

Dette var på vinteren og jeg var svært lys i huden. Jeg svarte dem at jeg også blir brent om sommeren. Mannen fortsatte: «Jeg vedder på du får en gyllen rødfarge over den lyse gulltonen din. Er du fra Pakistan? Du ser sikkert ut som en indianer på sommeren. Men du er nydelig uansett». Kona hans nikket og smilte samtykkende. Jeg fortalte dem at ingen på skolen hadde sagt noe om at «jeg er nydelig». Tvert om: «De kaller meg pakkis og jeg blir mobbet.» Men paret hadde en forklaring på det også: «De er misunnelig kjære deg. Den hudtonen din kan de aldri få uansett hvor mye de soler seg. Du er som laget av honning».

Da jeg kom hjem og fortale om hendelsen svarte min mor: «Ja, det er gresset på den andre siden, vet du. Tanten din bleker huden sin, men hun forblir blekgul og de rosa nordmennene vil aldri få den gyllenbrune fargen, de forblir rødbrun av sola.»

Norsk hore

Jeg husker dette godt, ikke minst fordi jeg ikke sa noe hjemme om mobbingen på skolen. Det hadde også sin forklaring. Rasismen mot de hvite fra min familie kunne ikke sammenlignes med den mobbingen jeg opplevde på skolen. «Du har blitt ei norsk hore», sa de ofte til meg hjemme.

I tillegg er rasisme mot mørkhudede folk normalt i Pakistan. «Alle» vil være lys der. Det heter at det er de fattige i Pakistan som er mørke fordi de må jobbe ute i sola. De rike er inne med nedkjølende klimaanlegg.

Flere år senere, jeg var vel i 18-årsalderen, dro jeg til Cubus på CC Marten for å handle inn sminke. Jeg plukket en som var nærmest min hudtone, men tydeligvis for lys. Ekspeditøren smilte og fortalte meg at dette var et dårlig valg, samtidig som hun beklaget at hun ikke kunne hjelpe meg: «Vi har ikke tatt inn den tonen du må ha fordi det har aldri vært forespørsel etter det.» Min overraskelse var stor: Fantes det fargetoner som matchet min? Kunne hun bestille det?

Hun forklarte at ingen på lille Gjøvik, utenom meg, ønsket en slik farge. Å bestille ett eksemplar var ikke mulig, hun måtte bestille esker med ti stykker. Det var dårlig butikk. Jeg ønsket så hjelp til å trikse og mikse slik at jeg kom nærmere min hudtone, men da ble hun skyldbetynget: «Vet du hva, jeg bestiller en eske med foundation og dekkstift, så får vi se om jeg blir sittende igjen med resten.»

En drøy måned senere hadde jeg både dekkstift og foundation i min hudtone. Aldri falt det meg inn at dette kunne kobles til «rasisme» eller «mangel på respekt» – som attpåtil kunne gi meg falsk popularitet (for oss to pakistanske damer som den gang bodde på Gjøvik). Tvert om. Ekspeditøren var hyggelig og høflig. Jeg representerte noe nytt og hun var villig til å hjelpe. Verdighet og høflighet var viktigere den gang enn det er i dag.

Oppvokst med rasisme

Jeg kommer fra et rasistisk hjem og rasisme er utbredt i min familie. Mine erfaringer har lært meg at det er mitt ansvar å vise at jeg er inkluderende. Jeg vil ikke bidra til å skape forakt eller frykt. Jeg er flink til å be om det jeg trenger, men nøye på at det ikke skal nedverdige de jeg ber om det fra. Jeg får stort sett alltid det jeg ønsker, dertil med høflige smil som alltid blir gjengjeldt. Men nå brenner Norge og Europa i et hav av rasismeanklagelser. Stempler og krav. Folk forlanger i antirasismens navn. Og det med en uhøflighet som forteller at de samme er uten moral eller respekt.

Min barndom var som å gå på et minefelt. Jeg var aldri bra nok. Jeg prøvde, men strakk aldri til. Jeg ble mobbet, hånet og straffet – av mine egne – for å være ulydig. Det var umulig å tilfredsstille de normene som ble forlangt av meg. Ingen tok hensyn til meg som individ. Ingen respekterte meg for meg. Ingen var interessert i mine tanker. Som voksen ser jeg det som min plikt å ta alle mine erfaringer i bruk for å bidra til inkludering. Vise kjærlighet og slenge negativitet og syting på søppeldynga.

Er det mulig å være høflig og hyggelig med hverandre, uansett opphav, eller er mobbing i antirasismens navn kommet for å bli? Kan vi nedtone fargedebatten og se mennesket bak fargen – eller skal vi fortsette, med media som pådriver, å gi folk følelsen av å aldri strekke til? Ikke noe plaster i verden, uansett farge, kan hjelpe på et slikt sår, det finnes bare én løsning: deg selv og dine valg.