Forskjellsbehandling og diskriminering

Barnebruder er ikke noe nytt, ei heller i Norge

Barnebrudproblematikken er ikke noe som er kommet med dagens folkevandring. Det har bare blitt flere på én gang. Men nå kan politikere og offentlige aktører angre på at de ikke forberedt. For det viser bare at når et problem ikke tas alvorlig når det er lite og omfatter få, så kan tiltakene straks bli mer drastisk når problemet omfatter langt flere.

Vi har lenge kjent til barnebrud-problematikken i Norge, men vegret oss. På bekostning av barna.

Vi har lenge kjent til barnebrud-problematikken i Norge, men vegret oss. På bekostning av barna.

Det er VG i dag at jeg leser at Isra Zariat er sint og forbannet, over det hun kaller «småpikers brudevals er en begravelsesmarsj». Zariat har all grunn til å være sint, og jeg kan love henne at hun kommer til å bli sintere.

For det er lite som er så frustrerende som å jobbe med alvorlig overgrepsproblematikk og oppleve at, til tross for fagre ord, så skjer det lite. Grunnen til at det skjer så lite er fordi om en er aldri så enig om problemet, så klarer man ikke å bli enig om hva som er løsningen.

hege_banner_rights_special_778x150

Zariat sier at hun er «henrykt over at det (barnebrud, min anm.) nå settes på dagsorden i Norge, nettopp fordi det har kommet nært oss, selv om det er et gammelt globalt problem.» Beklager, men barnebruder er ikke noe nytt fenomen, ei heller i Norge. Problemet har vært alle som har benektet problematikken, nettopp av angst for at «noen» skulle oppleve seg stigmatisert.

Jeg gikk tilbake i vårt eget arkiv (ikke alt er lenger tilgjengelig på internett på grunn av bytte av tekniske løsninger og systemer), og fant den første artikkelen fra 1993. Den var forfattet av daværende frilansjournalist Hege Storhaug (nå i HRS) og publisert i Kvinner og Klær (52/1993). I ingressen heter kan vi lese følgende: «Det bor en jente på 16 år og en gutt på 14 år et sted i Norge. I sommer ble de giftet bort til hverandre. Fremtiden deres ble gjenstand for en byttehandel som gikk ut på å få et familiemedlem til Norge. Utrolig kanskje, men det vil skje igjen…».

Ja, det ville skje igjen. Hege skriver videre:

Det begynte med en samtale mellom to pakistanske mødre som har bodd i over 20 år i Norge. Omtrent slik må ordene ha falt mellom dem en dag i fjor på denne tiden:

– Din sønn kan få min datter dersom min bror i Pakistan kan få din datter. Da kan nemlig broren min komme til Norge.

Avtalen, som kalles watta satta (bytte for likt), ga startskuddet til et mareritt for en ung jente, født og oppvokst i Norge. Hun var da knapt 15 år gammel. Hennes utkårede var 13 år.

Hele historien kan leses på vårt gamle nettsted.

Historien over handler om to barn som blir utsatt for en byttehandel, de ble gift, men når ekteskapet eventuelt ble fullbyrdet vites ikke. Og uansett vil denne aldersforskjellen, der endog jenta er eldst, ikke vekke den avsky som barnebrudskikken gjør når mannen er langt eldre. Slik vi også hører «eksperter» nå i debatten uttaler seg, da ved å vise til at i mange av de tilfellene som kommer til Norge nå er paret rimelig jevnbyrdig i alder.

Vel så viktig er informasjonen som fremkommer i saken over om at Norge i 1993 fikk en ny ekteskapslov. I den loven var alt som omhandlet tvang fjernet fra lovverket. Barne- og familiedepartementet, som departementet het den gangen og  stortingsrepresentantene trodde at tvangsekteskap tilhørte fortidens Norge. Det het at tabben nå skal rettes opp.

– Et nytt lovforslag om forbud mot tvangsekteskap skal behandles i Stortinget i år for å gi innvandrerforeldre og deres barn et klart signal om at tvangsekteskap er forbudt, fortalte Karin Stoltenberg, daværende ekspedisjonssjef i departementet.

Så til det underlige Sverige. I Sverige hadde utlendinger fra visse land hatt lov til å gifte seg 15 år gamle, og menn med utenlandsk statsborgerskap fra visse land har kunnet hente barnebruder lovlig til Sverige. Dette ble heftig debattert etter at Fadime Sahindal ble drept i januar 2002, og først da fant man at loven måtte endres loven og slik sett bli lik for alle (trådte i kraft 1.mai 2004). (Saken finnes enda tilgjengelig hos Expressen).

I 2006 fortalte daværende leder av Kompetanse mot tvangsekteskap Terje Bjøranger at mindreårige kan bli viet av imamer og mullaer i Norge. Til Dagbladet Magazinet sa daværende seniorrådgiver i Barne- og likestillingsdepartementet at de prøvde å få oversikt.

– Vi har nylig bedt alle fylkesmennene om en oversikt for de siste seks år over omfanget av søknader i slike saker – hvor mange som er innvilget og avslått, alderen på dem det søkes for og hvilken nasjonal eller etnisk bakgrunn søkerne har. Rapportene er i ferd med å komme inn, men departementet har ikke oppsummert rapportene ennå, sa Torstein Rudi.

Han presiserte også at vigselsretten ikke er knyttet til imamer, men til forstanderne i trossamfunnene. Praktiserer trossamfunn vigselsretten i strid med ekteskapslovens bestemmelser, kan retten bli trukket tilbake, og vigsler foretatt på lovstridig grunnlag er heller ikke gyldige. Er ekteskapet ulovlig inngått, kan man få ekteskapet kjent ugyldig. Men som vi la til «dette fordrer selvsagt at ekteskapet blir gjort kjent – som i de fleste tilfeller ikke skjer.»

Samme år, i oktober 2006, avdekket HRS den groteske historien om en barnehustru i Oslo som var blitt innelåst og torturert – av en forsker. Det var ved en ren tilfeldighet at barnebruden ble oppdaget. Ektemannen (og jenta) hadde begge opprinnelse fra Bangladesh. Han importerte jenta til Norge gjennom ekteskap på falsk identitet.

Du kan lese hele saken her.

I vår oppfølgingssak påpekte vi at en rekke ulike kilder formidlet rystende detaljer om hva den unge jenta hadde vært utsatt for, men at noe av det viktigste med saken var hvordan dette kunne skje – og ikke minst: hvordan kunne dette vært unngått? Vår erfaring var da, ut lignende saker, blant annet en barnebrud som var 11 år (tyrkisk-kurdisk), at voksne som kommer i kontakt med en barnebrud vegrer seg for å agere selv på mistanke om at alderen til jenta må være langt lavere enn hva identitetspapir indikerer. (Denne saken var også en dokumentar på NRK Brennpunkt i 2002). Denne jenta var eksempelvis i en alder av 13 år ansatt i en kantine på en skole. Barna på skolen spurte jenta hvorfor hun ikke gikk på skolen, mens de ansatte ikke stilte spørsmål knyttet til hennes alder. Den samme jenta ble gravid 14 år gammel og fødte sitt første barn 15 år gammel på et sykehus på Østlandet. Heller ikke helsepersonell reagerte med handling da et barn fødte barn.

Vi kan vel trygt slå fast at berøringsangsten har ligget som et tykt teppe rundt slike saker, med jentebarn som offer.

På denne tiden satt vi også med opplysninger om barnebruder fra Gambia, Irak, Tyrkia, Pakistan og Afghanistan, uten at vi kunne anslå omfanget av praksisen. Men felles for disse sakene, var at vi ble fortalt at:

– de unge jentene utstyres med pass til en kvinne som har passert myndighetsalderen,
– voksne som kommer i kontakt med dem reagerer ikke med handling hvis det er mistanke om aldersfusk,
– den enkelte jenta er svært sårbar og under konkrete trusler fra ektemann og familie om å tie om situasjonen,
– trusler om dumping i opprinnelseslandet hvis hun avdekker sin reelle alder for utenforstående.

Vi påpekte: Vi trenger åpenbart en bevisstgjøring blant sentrale yrkesgrupper hva gjelder denne problematikken.

Du kan lese oppfølgingssaken her.

I februar 2007 blusset debatten om barnebruder opp igjen. Det ble da meldt (NRK) om at jenter helt ned i alderen 12 år, hentes til Norge som hustruer på identitetspapir som sier at de er over 18 år. Så kom debatten om alderstesting. Men daværende Ap-statsråd på feltet avviste en mer systematisk alderstesting av unge bruder. I Stortingets spørretime ble det hevdet at ”metodene er ikke presise. Dessuten er antallet familiegjenforeninger med unge kvinner altfor høyt til at det er praktisk mulig å gjennomføre et slikt tiltak”, het det.

HRS benevnte tørt den gang at vi kunne forstå argumentet om at ”altfor mange unge kvinner kommer på familiegjenforening” til at tiltaket praktisk kan gjennomføres.

Og nå, i 2016, kommer de ikke lenger bare på familiegjenforening og -etablering, de kommer inn i landet som ektepar.

Vi sitter fortsatt her uten godt politisk verktøy, tvert om skal vi igjen fokusere mer på å forstå enn av handling, ja selv organisasjoner som Redd Barna og Unicef tar til orde for at barnebruder kanskje har best av å være i slike ekteskap. Men ett lys i mørket er det: Stadig flere uttrykker offentlig hvor forkastelig en slik praksis er.