Æresdrap og æresrelatert vold

Kampen mot det reelle patriarkatet og dets kvinnelige støttespillere

Mens norske såkalte feminister klager over ukorrekt antall kvinner i landets styrerom og Kari “Sug ti pikker” Jaquesson skjeller ut feminister med feil meninger, står en liten, men heldigvis økende skare modige kvinner og menn frem på barrikadene og kjemper mot et reellt patriarkats etablering og fremmarsj. Man kan si…

Mens norske såkalte feminister klager over ukorrekt antall kvinner i landets styrerom og Kari “Sug ti pikker” Jaquesson skjeller ut feminister med feil meninger, står en liten, men heldigvis økende skare modige kvinner og menn frem på barrikadene og kjemper mot et reellt patriarkats etablering og fremmarsj.

Man kan si mangt og meget om gutteklubben Grei og gamle herr Gyldenfjerth som ikke vil ha fru Andresen i styret sitt, men de vil i alle fall ikke gjøre henne til en privat bruksgjenstand eller steine henne hvis hun skulle følge sine naturlige følelser og behov, eller enda verre: hevde eierskap til egen kropp og seksualitet. Ikke tar de til orde for å dekke henne til i den hensikt å markere sitt territorium og i neste omgang ansvarliggjøre henne for egen mangel på selvkontroll heller.

Slike menn finnes dessverre og motstemmene har hittil vært få. Fordi europeiske feminister tilsynelatende er mest opptatt av å kjempe gamle sekstiåtter-slag om igjen – og om igjen og om igjen og om igjen – kommer nåtidens ekte og uredde feminister fra det tilvandrede patriarkatets egne miljøer. Disse kvinnene og mennene har i aller høyeste grad gjort seg fortjent til omgivelsenes beundring og støtte.

I Norge dro det verbale fyrverkeriet Isra Zariat til hos NRK Ytring:

Men vi glemmer at kvinner med utenlandsk bakgrunn opplever det samme i dag som kvinner i Europa opplevde for flere hundre år siden. Det skjer i Norge. I 2016.

Dere visste alt dette, men dere tør ikke å si noe om det. Dere er redde for å si noe feil. Dere er redde for å virke hatefulle, men jeg sier at du bør kalle overgrep for overgrep uansett kulturell forankring.

Zariat skriver at hun ble skremt av at “feminister” tok kontakt i forbindelse med en kronikk hun hadde skrevet og ga uttrykk for at de var redde for å fremstå som rasistiske og fordomsfulle hvis de uttalte seg om fremmede skikker.

Noen sa til og med at «dere må rydde opp i deres egen kultur, slik vi europeiske kvinner gjorde med vår». Dette sårer, for jeg trodde at vi nå var blitt et flerkulturelt samfunn. Vi bør jo kjempe sammen når vi bor sammen. Hvorfor skal det være så vanskelig?


Når din feministiske kampsak blir at menn seksualiserer kvinner og ikke hører på meningene deres i debatter, blir jeg oppgitt. Mens du koker over at det aldri står noe konstruktivt i kommentarfeltet under kronikken din, sitter det jenter der ute som ikke engang tør å røre en penn i frykt for å miste livet. De skal ikke snakke høyere enn menn.

Når din feministiske kampsak dreier seg om sexkjøpsloven fordi man skal ha nulltoleranse for vold mot kvinner, ja da klikker det for meg. Mens du blir sur fordi det er vold når kvinner må ned på kne, sitter det damer der ute som daglig blir voldtatt i et ekteskap de ikke tør å bryte ut av. De er lært opp til at menn har krav på sex koste hva det koste vil. Hvorfor kan du ikke si noe om dette?

I Danmark fyrer sosiologistudenten Geeti Amiri av en like heftig salve. Amiri forteller om en barndom og ungdomstid som var sterkt preget av storebrorens sosiale kontroll og æresrelatert vold:

Skoleåret er omsider ved vejs ende. Jeg skal fremlægge den store opgave i 9. klasse foran årgangens klasselærere. Den handler om rødstrømpebevægelsen, men jeg har mest lyst til at sige ’Fuck jer alle sammen!’.

Hvor fanden var alle de skide feminister 8. marts 2006 og resten af det år, da jeg blev anbragt på et krisecenter?

Hvor blev deres tydelige markering af – ikke kun i lukkede klubber, men hele vejen til ghettoen. Enhver kvinde i Danmark har ret til et liv uden social kontrol og æresrelateret vold.

Dette var Amiris liv i 2006. I 2014 slo hun gjennom som det hun kaller “premieinnvandrerjente” (PPP) med et entydig budskap: Samfunnet skulle slutte å synes synd på nydanske kvinner, som snart ville være morgendagens elite. Medaljen hadde imidlertid en bakside:

Vi, de nydanske kvinder, sparkede røv, og det skulle anerkendes af samfundet, i stedet for at politikerne tog æren for det ved at kalde det effekten af 24-års-reglen. Ingen skulle tage æren for, at jeg kom levende igennem helvede!

Men jeg skulle erfare, at karma altid bider en i røven. For mit bombastiske budskab var ikke kun en hån mod alle de mange danske kvinder med minoritetsbaggrund, der dagligt oplever at få krænket deres frihedsrettigheder. Det var også et kæmpe svigt af den unge pige, jeg engang selv var. Hende, der måtte kæmpe for sin plads i verden, mens samfundet bekvemt kiggede den anden vej. Et uddannelsesbevis kan ikke frigøre mig fra undertrykkende og kønsdiskriminerende religiøse og kulturelle normer.

Som PPP-er skulle Amiri intervjues til en hjemme hos-reportasje, så hun tilbrakte kvinnedagen i 2014 med å kjøpe inn nye dører til leiligheten fordi de gamle bar merker av volden som utspilte seg i hjemmet.

Mens interviewet med mig om nydanske kvinders uddannelsessucces er på vej til at blive trykt i avisen, gør jeg mit barndomshjem klar til, at min daværende kærestes forældre og familie kan komme på besøg for at anmode min mor om min hånd. Det er en hamrende traditionel bejleproces, som jeg ikke desto mindre selv har valgt. Jeg er så naiv at tro, at når man selv har valgt hinanden, kan man også vælge og vrage blandt traditionerne. Selv om vi har oprindelse i samme kvindeundertrykkende land.

Hun hadde enda til gode å forstå at det var umulig å være et individ med egne rettigheter og samtidig tilhøre en kollektivistisk kultur, fortsetter Amiri. Hun beskriver de daværende fremtidsplanene som å ville frigjøre seg ved å gifte seg inn i de selvsamme normene som hadde undertrykket henne.

Bare dager etter ringte søsteren og fortalte at kjærestens familie hadde avlyst besøket fordi de ikke kunne akseptere Amiri, som de beskrev som uanstendig, æreløs, tilsølt, for dansk og for moderne.

-Ingen utdannelse kunne frigjøre meg, hele min kvinneverdi avhang av min uutforskede seksualitet, skriver Amiri, som er forbannet på elitiske salongfeminister og deres usolidariske feminisme:

Feministerne optræder ligesom året før i tv’s morgenindslag og afslutter kvindekampen med at feste med de rigtige veninder i Vega.

Men modsat året før, hvor jeg kunne erklære mig enig med alle salonfeministerne, kan jeg mærke en stigende vrede, der bare ikke på nogen måde kan dulmes. Den gør ondt i marv og ben og efterlader mig endnu vredere, hver gang jeg hører dem formulere et feministisk slogan, mens de suser videre til næste elitære arrangement.

På trods af feminismen sad jeg endnu en gang i ghettoen og var slået ud. For karma viste mig, at ingen uddannelse kunne frigøre mig. Hele min kvindeværdi afhang stadig af min uudforskede seksualitet.

I en dokumentar i 2015 tok Amiri opp den patriarkalske undertrykkelsen av innvandrerkvinner, men feministenes støtte uteble som vanlig – de hadde annet å gjøre: som å bebreide menn for allverdens synder i stedet for å ta et oppgjør med seg selv:

For da udsendelsen bliver sendt – dagen efter at de danske feminister fra Dansk Kvindesamfund har marcheret gennem de københavnske stræder i hvide klæder, i forbindelse med 100-året for kvindernes stemmeret – bemærker ingen af dem, at jeg forsøgte at skildre, hvordan en nydansk kvindes værdi endnu afhænger af et hvidt klæde, hvad enten hun stemmer til højre eller til venstre for midten.

Salonfeministerne svigter den universelle kvindesag ved ikke at kæmpe for enhver dansk kvindes ret til at nyde de samme demokratiske frihedsrettigheder som de selv. De bebrejder mænd for alverdens synder i stedet for at tage et opgør med deres egen usolidariske feminisme.

På kvinnedagen 2016 konstaterer Amiri at ingenting har forandret seg:

Jeg følger med i den danske ligestillingsdebat, og dagen i dag må være pendant til et barns juleaften, hvis man er en korrekt feminist, der ynder at referere til den franske sociolog Foucault i hver tredje sætning, når der skal debatteres ligestillingsudfordringer.

Hvis jeg var en feminist, der læste tidsskriftet Friktion og var skråsikker på min elitære bobles garanti mod at briste, kunne jeg tillade mig at tale ned om andre kvinders kvindesagsdagsordener og kalde dem ’husmuslimer’, der lader sig udnytte af højrefløjen. Men jeg har overdraget min PPP-pokal til Nazila Kivi.

Hvis jeg var en hvid kvinde som Emma Holten, ville majoritetssamfundet anerkende min kamp for at eje retten til min egen krop. Men fordi jeg er en brun kvinde og tilhører et religiøst mindretal, må min kamp for retten til egen krop være en tålmodighedssag. For mine børnebørn skal også gerne have nogen ligestillingskampe at udkæmpe.

I Sverige har flere kvinner og menn forsøkt å varsle om det tilvandrede islamistiske patriarkatets fremmarsj i innvandrertette forsteder. Kvinnene beskrev en stadig vanskeligere tilværelse med utbredt sosial kontroll. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet sommeren 2015. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun.

pizap.com14576072679181Kakabaveh refererte også til tobarnsmoren Seve Saleh, som mener at forstaden Husby – et av områdene på Noas liste – blir mer og mer lik Afghanistan. På skolen blir Salehs barn irettesatt av fundamentalistenes barn. Islamister og fundamentalister sier til den lokale ungdommen at de må tilsløre seg, at svensk mat er haram og at de må lese koranen.

I skyggen av politikeres samt medias taushet og selvutnevnte antirasisters aggressive benektelse av problemene, har islamismen fått fotfeste og tilegnet seg stadig mer makt og innflytelse i flere svenske forsteder, inntil deres voldsomme intoleranse og undertrykkelse nå er høyst merkbar for den øvrige befolkningen. Jenter og kvinner blir irettesatt på åpen gate av selvutnevnt sedelighetspoliti. Kristne, jøder og homofile blir trakassert og i verste fall angrepet fysisk. Islamister og menn har målbevisst og i økende grad overtatt det offentlige rom, som i patriarkalske kulturer oppfattes som utelukkende menns domene, og kvinner trekker seg tilbake fra gater og kaféer.

Likelydende beretninger høres fra Rinkeby og Tensta – som begge figurerer på Noas liste over lovløse, farlige eller utsatte områder. Sommeren 2015 fortalte flere kvinner og menn med innvandrerbakgrunn om en stadig større religiøs intoleranse, forsøk på å utbre shariasoner, grupper av selvutnevnt «sedelighetspoliti» som trakasserer jenter og kvinner som ikke kler seg islamsk nok og menns målrettede overtagelse av det offentlige rom. Zeliha Dagli og Gulan Avci skrev om den raske og utbredte islamiseringen av svenske forsteder og stilte spørsmål om hvor det offentlige Sverige befinner seg. Innvandrere har i årevis advart om politisk islams utbredelse, uten å få gehør. – Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, skrev ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci.

De ble prompte beskyldt for rasisme. Lokalpolitiker for Moderaterna Kahin Ahmed dro islamofobi-kortet og meldte seg og resten av Husby-beboerne krenket. Miljöpartist Manijeh Mehdiyar og Maimuna Abdullahi i Muslimska Mänskliga Rättighetskommittén beskyldte kvinnene for å drive en rasistisk hatkampanje mot forstedene og at årsaken til islamistenes kvinnehat og påfølgende undertrykkelse er svensk rasisme, islamofobi og strukturell diskriminering.

Svenske feminister, antirasister og deler av venstresiden er tydeligvis uinteressert i ekstrem-patriarkatet som har befestet seg i innvandrermiljøer. Istedet støtter de islamistiske kvinner og menn, hvis primære agenda tilsynelatende er å sikre kvinners rett til å bli tildekket. Både islamister og feminister hevder således moteriktig at hijab er et feministisk og antirasistisk plagg (!). Det stemmer overhodet ikke, skriver den drapstruede egyptiske menneskerettighets- og Femen-aktivisten Aliaa Elmahdy i anledning kvinnedagen. To dager før hadde hun protestert utenfor et hijab-arrangement i Fittja. Som Zariat og Amiri konstaterer også Elmahdy at feminister og antirasister utviser en bemerkelsesverdig stor toleranse for et dypt rotfestet kulturelt og religiøst kvinnehat og ditto undertrykkelsesmekanismer.

– Hijab er en ekstrem og streng versjon av den sexistiske kulturen som vestlige feminister kjemper mot. Men mange av disse feministene gjør et unntak for hijab og ser den til og med som feministisk. Det er et stort feilgrep, skriver hun.

När jag såg eventet med titeln “Hijab som politiskt motstånd” och läste beskrivningen insåg jag att det är viktigt att demonstrera framför den plats där det skulle hållas, så att andra röster från länder med muslimsk majoritet hörs, och propagandan som presenteras i eventet inte blir den enda informationen i ämnet.

Evenemanget hölls söndagen den 6:e mars, två dagar före Internationella Kvinnodagen, i Mångkulturellt centrum i Fittja. Konferensen presenterar hijab som feministisk och antirasistisk. Jag tror att sådan marknadsföring av hijab är skadligt för kvinnor från muslimska familjer, för kvinnans ställning i allmänhet och för icke-muslimer i länder med muslimsk majoritet.

– Hijab markedsføres på en annen måte i land med muslimsk majoritet enn i Vesten. Kvinner sammenlignes med gjenstander som skal forbrukes og som eies av menn. De blir omtalt som innpakket godteri eller dyrebare, skjulte diamanter, mens det stilles spørsmål ved menn for hvorfor de tildekker bilene sine, men lar kvinnene sine gå utildekket. Men kvinner er mennesker – ikke gjenstander. Kvinner beordres til å dekke seg til for ikke å hisse opp menn, for ikke å bli voldtatte og ikke korrumpere samfunnet. Jo mer den sexistiske ideologien spres, desto mindre trygt blir det for alle kvinnene som lever i det samfunnet, ettersom kvinner og deres kropper til forskjell fra menn som betraktes som “brukere av kvinner”, blir sett som sexobjekter, og jo mer de dekker seg til, jo mer blir de skyldbelagt for egen utnyttelse og forpliktet å gi opp rettighetene sine, fortsetter Elmahdy og understreker:

Hijab er ikke et tøystykke, det er en komplett samling regler for hvordan kvinner skal oppføre seg, skjule seg og trekke seg tilbake.

En beslöjad kvinna skulle till exempel inte tillåtas ha rörelsefrihet eller sexuell frihet.

Fordi kvinner ansees som objekter og menns ære, blander kvinners familie og slektninger, samt ektefeller og deres familier, seg i hvordan kvinner kler seg. Kvinner behandles til og med som allmenhetens eiendom, så om en kvinnes direkte familie mislykkes med å styre henne, trer fremmede til for å korrigere utseendet og oppførselen hennes med seksuell vold.

Tilstanden i Elmahdys opprinnelsesland Egypt og den øvrige arabiske verden bekrefter langt på vei Elmahdys poeng.

I 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinnene i den arabiske regionen. Det gjør at kvinnenes bevegelsesfrihet etterhvert blir innskrenket og tvinger dem vekk fra det offentlige rom.

Og i motsetning til hva som hevdes blir også kvinner som i utgangspunktet er fullt tildekket utsatt for seksuell trakassering fra fremmede menn på åpen gate.

I Egypt har menns seksuelle trakassering antatt en epidemisk karakter. 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 68 prosent av slik trakassering er verbal. I en FN-studie fra 2013 hadde tallet økt til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling.

Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. De har alle et fellestrekk når det gjelder kulturelt og religiøst betinget kvinnesyn og påfølgende tildekning og usynliggjøring av kvinner i det offentlige rom.

Den “sømmelige tildekningen” gir imidlertid ingen beskyttelse, hvilket skyldes at problemet er samfunnets fremherskende syn på kvinner og seksualitet, ikke bekledning. Diana Farid i kampanjegruppen Egypt’s Girls are a Red Line, har opplyst selv kvinner som bærer det heldekkende plagget niqab blir trakassert. – Det utgjør ingen forskjell i det hele tatt. De fleste egyptiske kvinner bærer hijab og de fleste av dem har opplevd seksuell trakassering.

Samtidig innrømmet to tredjedeler av de egyptiske mennene at de hadde trakassert kvinner seksuelt. Flertallet var imidlertid av den oppfatning at kvinnene hadde seg selv å takke, altså til tross for at tildekkede egyptiske kvinner daglig blir utsatt for det samme.

I Jemen har hele 90 prosent av kvinnene blitt utsatt for seksuell trakassering. Aktivisten Amal Basha opplyser at 90 prosent av landets kvinner er tildekket fra topp til tå. En studie fra Libanon viser at mer enn 30 prosent av landets kvinner har blitt seksuelt trakassert. I følge den saudiske aktivisten Majid al-Eissa rapporterer også de fullstendig tildekkede og tilnærmet totaltsegregerte kvinnene i Saudi Arabia om seksuell trakassering. Han organisasjon, the National Family Safety Program, arbeider for å innføre en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i det konservative, muslimske landet der flørting ofte ender i regelrette overfall. I Iran er hijab påbudt uten at det hjelper stort, snarere tvert i mot: – Hijab har gjort den seksuelle trakasseringen i Iran verre, skriver the Guardians korrespondent i den uavhengige mediaorganisasjonen Tehran Bureau. Korrespondenten påpeker paradokset: Mens kvinner gjemmer hver eneste del av kroppen unntatt sine ansikt og hender, øker den åpenlyse seksuelle trakasseringen, ikke omvendt. Det er åpen jaktsesong på landets kvinner hele året.

– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet… og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske aktivisten Nehad Abdul Komsan, som organiserte den aktuelle konferansen med finansiering fra FN.

Sosiologen Said Sadek ved det amerikanske universitetet i Kairo setter fingeren på det virkelige problemet: en islamsk konservatisme – av den arten Islam Net og flere norske moskèer samt talspersoner bekjenner seg til – som har vært på fremmarsj siden slutten av 1960-tallet og gamle patriarkalske holdninger.

– Religiøs fundamentalisme økte og fundamentalisene begynte å gå målrettet etter kvinner. De vil at kvinnene skal gå tilbake til hjemmet og ikke arbeide ute. Den patriarkalske kulturen aksepterer ikke at kvinner er høyere på rangstigen enn menn, som at noen kvinner har utdannelse og får arbeid, mens noen menn blir liggende etter, så en måte å utligne status på er å sjokkere kvinner og påtvinge dem en seksuell situasjon alle steder. Dette er ikke faraoenes kultur; det er beduinenes kultur, forklarte Sadek.

Dette er kvinnesynet som ligger bak tildekningen av kvinner. En tildekning islamister og patriarkalske menn selvfølgelig støtter fordi de har nettopp har et slikt kvinnesyn. Hva kvinners støtte og aktivisme til fordel for det patriarkalske kvinnesynet og påfølgende tildekning angår, så er det nå engang slik at det finnes kvinnelige nazister, det finnes kvinnelige kommunister og det finnes altså kvinnelige islamister. Hvorfor vestlige feminister, antirasister og deler av ventresiden synes det er verdt å støtte er derimot en større gåte.

Og mens de siste på komfortabel lang avstand flørter med hijab og annen tildekning som frigjørende og feministiske plagg i sine respektive, trygge hjemland, er virkeligheten en helt annen for deres uheldige medsøstre verden over:

Jag har träffat oräkneliga kvinnor som tvingats eller pressats att bära hijab, som ville ta av den men som fruktade inlåsning, misshandel och/eller social utstötning. Min bästa vän var fängslad och torterad i ett mentalsjukhus efter att hon tog av hijaben hon tvingades att bära sedan barndomen, och ansågs endast frisk nog att släppas ut när hon åter bar hijaben mot sin vilja.

Jag känner också en kvinna som var inlåst i sitt föräldrahem och hoppade från andra våningen för att undkomma hotet att mördas av sin familj efter att hon tagit av slöjan. Och otaliga andra kvinnor som blivit inlåsta, slagna, utsatta för ”jungfru”-tester, fått sina hår avklippta och fått sina böcker sönderrivna, för att de vägrat slöjtvånget.

Somliga kvinnor bär bara hijab framför sina familjer, medan andra bara bär den när de åker kollektivtrafik. I ett samhälle där slöja är normen, kan icke-beslöjade kvinnor inte våga avvika mycket från normen utan att ta en risk. Lägg till den hjärntvätt sedan barnsben om att de måste bära hijab – annars kommer de att hänga i sitt hår i Helvetet. Hur mycket val har då kvinnor som lever i länder med muslimsk majoritet eller med muslimska familjer i västvärlden?

Därför försvara kvinnor sexism

De flesta människor anpassar sig till sociala normer, och vet sin plats i en social ordning. Det är därför det finns kvinnor som försvarar sexism, och därför det fanns svarta försvarare av slaveriet eller åtminstone de som levde under förödmjukande regler. Detta stämmer särskilt för kvinnor som accepterar sexism, eftersom de flesta människor hellre accepteras i en grupp än står upp för sig själva.

Almahdy setter fingeren på et vesentlig punkt: at noen kvinner forsvarer undertrykkelse eller frivillig utsetter seg for det, betyr ikke at det er rettferdig eller at det ikke skader kvinner.

Det er et faktum at det ikke er de frivillig tildekkede kvinnene som må leve med trusler og trakassering fra familien eller medlemmer av samme miljø og ender på hemmelig adresse for å være trygge. Det rammer stort sett bare de kvinnene som motsetter seg undertrykkelsen og/eller bryter ut av familien og miljøets sosiale kontroll.

Jag får meddelanden från kvinnor som klagar över det förtryck de lever under dagligen, men de flesta av dem är alltför rädda för eller hänsynstagande mot vad folk skulle säga, för att förändra sina liv eller själva tala ut.

Kvinnor som kräver samma rättigheter för alla kvinnor anses anpassa sig till en “västerländsk feminism”, men jag tror inte att en sådan uppdelning i feminism är nödvändig. I stället för att fokusera på frågor som är aktuella för icke-västerländska kvinnor såsom ”jungfru”-tester, så fokuserar så kallade “muslimska/islamiska feminister” på frågor som inte är specifika för kvinnor, såsom rasism, som är en viktig fråga, men inte bör prioriteras framför kvinnors rättigheter. De argumenterar för att bevara vissa former av diskriminering mot icke-västerländska kvinnor, eftersom enligt dem så behöver de inte samma rättigheter som sina västerländska systrar. Feminism är en rörelse för förändring, men varför är de då mer konservativa än progressiva?

Stämplas som förrädare

När Egypten koloniserades av Storbritannien, så började samma kvinnor som bekämpade den brittiska ockupationen att trotsa reglerna om slöja, och startade en feministisk rörelse, precis som västerländska kvinnor som började kräva sina rättigheter under den industriella revolutionen. Ändå presenterar eventet i Fittja slöja som antikolonialt. Sådana argument leder till att människor som kämpar för kvinnors rättigheter, eller som har avvikande uppfattningar i länder med muslimsk majoritet, stämplas som förrädare. Det gör det svårare för dessa samhällen att utvecklas. Det är inte bara västerländska samhällen som ska ha rätt till kontinuerlig utveckling.

Deres selverklært feministiske medsøstre nekter imidlertid å høre fordi disse modige kvinnene og mennenes budskap frontkolliderer med ideologien om at alt vrangt og vondt her i verden skyldes vesten og blendahvite, middelaldrende menn. Vi andre gjør derimot lurt i både å lytte og stå kompromissløst ved deres side. De kjemper en kamp hvis utfall vil berøre oss alle og det skulle vel bare mangle at vi ikke kjenner igjen våre egne når vi ser dem?