Ytringsfrihet

Leonardo da Vinci berømte studie av mannskroppen, nedfelt i tegningen ”Homo Vitruvianus” (Den vitruvianske mannen), er malt over på en kommunal vegg i Motala i Sverige. Det ble klaget på bildet fordi det viste for mye nakenhet. Kommunefullmektig i kommunen liker ikke det som har skjedd, og hevder at det er gjort etter krav fra innvandrere. Enhetssjefen mener overmalingen er uproblematisk.

24.04.08 (oppdatert): Oslos ordfører, Fabian Stang (H), kan mer enn å hoppe i havet med rompa bar. Nå har han kastet seg inn i flaggdiskusjonen i Oslo, hvor han avviser at det ikke skal være lov å bære andres nasjonalflagg på Norges nasjonaldag. Mazyar Keshvari (Frp), som er medlem av 17.mai-komiteen i hovedstaden, ble så provosert over Stangs uventede utspill at han har trukket seg fra komiteen i protest. Nå kommer det reaksjoner fra ulikt hold - og det meldes om demonstrasjon i Oslo i ettermiddag.

Skuddene mot det mosaiske trossamfunnets sin synagoge i Bergstien i Oslo har skapt stor frykt blant deres medlemmer. Men de er slett ikke overrasket over at det skjedde. Forstander Anne Sender tror det er på vei til å bygge seg opp et miljø i Norge som ikke lenger nøyer seg med å bruke ord, men som er i stand til å gå fra ord til handling.

NRK reportasje om en mann som kjøpte narkotika på den såkalte Plata i Oslo endte i Høyesterett. Mannen mente bildene av han krenket privatlivets fred fordi han og stedatteren var lett kjennelig. Men Høyesterett mener ytringsfriheten går foran.

Den svenske Riksdagen arrangerer en ”feiring” av Araberforbundets dag, under mottoet: ”Dialog, demokrati og menneskerettigheter”. Ifølge Svenska Dagbladet blir det mest ”dialog” – hvis man med det mener det liberale og sekulære demokratiets moralske selvutslettelse.

Den politiske korrekthet ligger som en giftgass over det svenske debattklimaet hva gjelder asyl- og flyktningsaker, om vi skal tro den svenske journalisten og sosionomen Gunnar Sandelin. Som sosionom var Sandelin selv delaktig i å sende asylsøkere til landet de søkte seg bort fra og utbetale stønader til folk han var sikker på jobbet svart. Som journalist lærte Sandelin at det er sosialpornografi som selger: ”Det skal være så synd på innvandrerne at seerne skal gråte foran TVen”. Ifølge Sandelin har drøyt en million mennesker fått opphold i Sverige de siste 25 år (til 2006), men av disse hadde hele ni av ti verken flyktningstatus eller noen form for beskyttelsesbehov. Sandelin påpeker derfor det faktum at det er løgn at Sveriges mottak av utlendinger først og fremst er beskyttelse om de mest utsatte flyktningene. Men dette ties det om, både av politikere og media. Særlig er Sandelin skuffet over media, som han mener svikter sitt ansvar.

Er svenskene inne i en identitetskrise? Har innvandringen til Sverige ført til at det ikke lenger eksisterer noe svenskt? Fornekter svenskene sin egen kultur? Har de ingen kultur? Kanskje er de det mest moderne folk i verden? Eller holder de rett og slett bare offentlig kjeft? Og bør vi også tie?

Dette spørsmålet stiller en liten grisunge og et pinnsvin i en religionskritisk barnebok som har høstet storm i Tyskland. På sin leting etter Gud besøker de to dyrene en synagoge, en kirke og en moské. Her får de fredsæle dyrene et sjokkerende møte med forestillinger om en streng, brutal og straffende Gud, hvorpå dyrene tilslutt konkluderer med at dette med Gud ikke er noe for dem. Denne boken er blitt forsøkt forbudt ved lov, den er fordømt både vidt og bredt i den tyske offentligheten, og den er blitt beskyldt for å nøre opp under antisemittiske forestillinger. Denne helt voldsomme kontroversen rundt en liten barnebok aktualiserer noen viktige spørsmål i vår tid.

Respektert og politisk korrekt; ukemagasinet Der Spiegel er omtrent så nær selve definisjonen av anstendig borgerlighet som det går an å komme i Tyskland. Nå har Egypt forbudt en spesialutgave av magasinet som omhandler islam i Europa. Grunn: En islamkjenner som uttaler seg i en av bladets reportasjer, hevder at islam oppfordrer til vold og terror.

Vi har sett det i andre land, og nå ser vi at det begynner å skje i Norge. Den meningsbærende eliten synes mer og mer desperat – de mister grepet, og tyr derfor til utfall som de selv antakelig ikke er stolte over. Eller som Rustad sier: Den meningsbærende eliten nærer en dyp forakt og frykt for folkedypet. Er det derfor de er ute etter kritiske røster?

Den østerrikske høyrepolitikeren Susanne Winter trekkes for retten for ”forhånelse og nedverdigelse av religiøse symboler”, noe som kan gi inntil to års fengselsstraff. Støttet av det nasjonale justisministerium, er det en statsadvokat fra Graz kommune som tar ut tiltale mot Winter. Det er særlig islamkritiske uttalelser fra et valgkampmøte i januar i år som ligger til grunn for tiltalen.

På fredag vedtok FNs menneskerettighetsråd en resolusjon som krever at FNs spesialrapportør for ytringsfrihet skal rapportere om ”tilfeller der ytringsfriheten misbrukes til å diskriminere på grunn av rase eller religion”. Nærmere bestemt: til å rette kritikk mot islam.

Etter Dagbladets Marte Michelett sitt utspill om "brun feminisme" på kvinnedagen 8. mars, har debatten rullet mellom Michelet og Hege Storhaug. Michelet har begått den ene faktafeilen etter den andre, og når feilene avdekkes, retter Michelet skytset tilbake med påstander om at HRS og Storhaug lyger. Det er sannelig en stor prøvelse å forholde seg til Dagbladet som debattarena når avisens egne ansattte får herje fritt i spaltene på denne måten.

Gisler som holder med sine egne kidnappere, det er stockholmssyndromet. For tiden holdes Europa som gissel av frykt for muslimers reaksjoner på Geert Wilders islamkritiske film, Fitna. Drapstruslene hagler allerede. Men den europeiske kultureliten er mer forarget over Wilders lovlige ytringer, som kalles løgnaktige og hatefulle, enn over islamistenes bruk av terror og trusler, som de synes å ha en slags forståelse for.

Den nederlandske politikeren Geert Wilders mye omtalte kortfilm, Fitna, ble i går publisert. Fitna er en islamkritisk film, og Wilders har måtte tåle mye kritikk for en film som ingen hadde sett. Den nederlandske regjeringen ønsket til og med å forhindre at filmen ble publisert, i frykt for hvilke reaksjoner filmen kan utløse. Nå er den altså her, og enhver kan bedømme selv.

Hege Storhaug svarer Marte Michelet i Dagbladet: 17. mars mottok HRS, for andre gang på under to uker, en helsides brunbeising fra Dagbladet, signert Marte Michelet. Foruten å være full av slurv og faktafeil, fremmer artikkelen alvorlige beskyldninger om at HRS ikke er opptatt av muslimske jenter og kvinners rettigheter. Dette er stikk i strid med alt HRS driver med, skriver om og kjemper for.

27.03.08 (oppdatert med ny info den 31.03): I den senere tid har den svenske organisasjonen Expo dukket opp på radaren i Norge, da ved at Dagbladets Marte Michelet benytter denne organisasjonen som kilde til informasjon. I den forbindelse har HRS omtalt Expo som ”den sterkt venstrerevolusjonære gruppen Expo i Sverige, en gruppe som er kjent for oppfordringer til vold mot politiske motstandere.” Dette har fått Expos sjefsredaktør, Daniel Poohl, til å reagere:_Expo er politisk uavhengig og tar avstand fra bruk av vold, hevder han. Stemmer dette?

I kjølvannet av karikaturkrisen og andre tilfeller av ytringer som har virket støtende på religiøse følelser, har det oppstått en stor debatt i FNs menneskerettighetsråd om ytringsfrihetens grenser. Representanter for muslimske land, organisert gjennom OIC, har tatt til orde for resolusjoner som vil gjøre det til et menneskerettighetsbrudd å krenke profeter eller religioner. Det humanistiske verdensforbundet, International Humanist and Ethical Union, er blant de få som advarer mot utviklingen, og mot farene ved å innskrenke ytringsfriheten for å verne om religiøse følelser.

Når Marte Michelet bruker begrepet ”muslimhore” om seg selv bruker hun selv det språket som hun mener de som undertrykker bruker. For ”muslimhore” er en betegnelse på overløpere fra vår vestlige kultur til islamsk kultur. Med andre ord: muslimene er ofrene; vi er overgriperne. Dette skriver William Fagerheim, som samtidig advarer mot en debatt om islam som føres på Michelets premisser.

Dagbladet fortsetter sin taktfaste marsj mot Human Rights Service. En ny kommentar males ut i brunt på side tre av Marte Michelet. Den tidligere lederen av den venstrerevolusjonære ungdomsbevegelsen til AKP (ml), snur Europas virkelighet fullstendig på hodet. Michelet hevder at problemet for muslimske jenter og kvinner er at de bankes opp av hvite ekstremister. At sjefsredaktør Anne Aasheim aksepterer at den viktigste kommentarplassen i avisa brukes av hennes medarbeidere til slik grov forfalskning av virkeligheten, er oppsiktsvekkende.

En svensk sjefsredaktør er blitt truet på livet etter at han valgte å publisere en tegning som illustrerer djevelen som bærsjer i hodet på Jesus på korset. Selv forsvarer han publiseringen av Jesus-tegningen med at kristendommen er en majoritetsreligion som må finne seg i å bli utfordret.

I en radiodokumentar om Hizb-ut-Tahrir aksepterte dansk radio (DR) organisasjonens krav om at kun muslimer skulle medvirke. Dette ultimatum reagerer flere sentrale aktører på.

Marthe Michelet skriver en særdeles dårlig kommentar i Dagbladet på 8. mars, med et hatefullt personangrep på Hege Storhaug og kommer dertil med karakteristikker som enhver avisredaktør burde søke å unngå for å ikke dra en offentlig debatt i gjørma. Det interessante er at når Dagbladets lesere kommenterer dette i debatten til artikkelen, så kaller Dagbladets leder leserne for hatefulle! Slik blir det neppe gode opplagstall av.

Braanen vender stadig tilbake til påstanden om at antiislamisme i dag har noe til felles med antisemittismen fra 1930-tallet, men det gjenstår å se at han forsvarer denne påstanden historisk og politisk.