Men i dag er den debatten avdramatisert. Nå er det heller slik at nettopp saker som språktest, samfunnstest for asylsøkere, diskusjoner om æreskultur og kjønnslemlestelse, som Folkepartiet og integreringsminister Nyamko Sabuni slår seg stort opp på, sier forsker Hans Lödén til avisen. At disse spørsmålene i dag er blitt stueren, sier også noe om hvor mye den svenske debatt har beveget seg, mener Lödén.
– Det er vanskelig å argumentere for at språkkrav skulle være rasistisk. For det å snakke svensk er en forutsetning for å fungere som samfunnsborger, sier Lödén, og henviser til sin egen forskning om unges holdninger til ”svenskhet”.
– Det flerkulturelle samfunn er gått fra en norm til noe som skal fungere i virkeligheten. Det er klart at når det kommer nye svensker, spør folket: ”Hvem er de og hvem er vi?” Derfor er debatten kommet opp, sier han.
At debatten har endret seg i Sverige, støttes opp av Qaisar Mahmood. Han var generalsekretær i en kommisjon som under den forrige sosialdemokratiske regjeringen stod for utredningen av Sveriges integreringspolitikk.
– Folkpartiet, som har hatt hånd om integreringspolitikken, har satt sitt tydelige preg. De er helt tydelig blitt inspirert av Danmark. Det viser sig blant annet ved at man prøver å finne ut av hva som er særlig svensk. Man prøver å nagle det fast, for eksempel har det vært forslag om en svensk litteraturkanon, sier Mahmood.
Ifølge Mahmood var slagordet tidligere integrering; i betydningen at de nye svenskene også hadde deres kultur, men at man nå heller man mer og mer over til assimilasjon; at de nye svensker må tilpasse seg.
At det har vært, eller er, interessekonflikter mellom dagens integreringsminister Sabuni og Mahmood burde vel ikke være noen stor overraskelse for noen. Noe av det første Sabuni gjorde i rollen som integreringsminister var å legge ned komiteen som Mahmood var generalsekretær i. Eller riktigere; først la hun ned rasismesenteret, så besluttet hun å legge ned Integrationsverket, og så la hun ned integrasjonskomiteen. To av komiteens medlemmer, Leif Magnusson og overnevnte Mahmood, raste mot beslutningen, og skrev i DN.se:
Den enda rimliga förklaringen till det förhastade beslutet om nedläggning är att integrationsminister Nyamko Sabuni (fp) och alliansregeringen vill sända en signal om att allt den gamla regeringen gjort på området var misslyckat.
Nedleggelsen skal ha sin begrunnelse i at integrasjonskomiteen ble beskyldt for å ha et svært unyansert syn på integrering, ja, at de rett og slett motarbeidet integrering. Langt på vei bekreftet Magnusson og Mahmood dette i sitt innlegg (op.cit), der de hevdet:
De flesta politiker, forskare och experter är överens: Den integrationspolitik som hittills förts har till stora delar misslyckats. Fortfarande begränsas människors möjligheter att utöva sina rättigheter och skyldigheter på grund av födelseland eller hud- och hårfärg. Utanförskapet i form av segregation och diskriminering på exempelvis bostads- eller arbetsmarknaden har inte minskat. Fortfarande ses inte alla invånare som en självklar del av den sociala gemenskapen och därmed som en självklar del av detta land. Den svenska befolkningen delas upp i ‘svenskar’ och ‘invandrare’. Fortfarande är det ett förhärskande synsätt att ‘invandrarna’ ska integreras med ‘oss svenskar’.
At Mahmood harselerte med at ”fortsatt er det rådende syn er at ’innvandrere’ skal integreres med ’oss svensker’” står i sterk kontrast til å nå hevde at debatten handler om integrering versus assimilering. Det er vel heller slik at mens innvandrere skal ”få lov å ha sin kultur” (i sitt mangfold), så skal det stilles spørsmål om det i det hele tatt finnes noe som kan kalles ”svensk kultur”.
– Problemet er at begge deler (integrering og assimlering, min komm.) krever en statisk svenskhet. Men svenskhet går ikke å ta og føle på, for den er under stadig forandring. For 10 år siden feiret vi for eksempel ikke Halloween. Vi må finne en tredje vei mellom det synspunkt som har vært typisk i Sverige, at svenskhet ikke eksisterer – at alle måter å være på er gode – og det at innvandrere skal tilpasse seg til noe ”svensk”, sier Mahmood, og spør: For hva er ‘svensk’ og hvem skal ha lov til at definere det?
Selv mener han at svaret er: – Det avgjørende for svenskhet må være følelsen av fellesskap.
Men svensk kultur eller ”svenskhet” er vel verken mer eller mindre statisk enn innvandrernes medbrakte kulturer? Det er vel ikke mulig å ta og føle på eksempelvis tyrkiskhet eller pakistanskhet heller?
Jeg er dessuten ikke enig med Mahmood at det rådende synet hos svenskene har vært, eller er, at det ikke finnes noe svenskhet, selv om man kanskje forledes til å tro det ved å forholde seg til svenske medier. Det som derimot synes nokså klart er at forrige regjering, representert ved sosialdemokratens Mona Sahlin, ikke er særlig ”svensk av seg”. Salhin har nemlig ved flere anledninger uttalt seg på en måte som nærmest kan oppfattes som om Sverige ikke har noen kultur eller verdi. For eksempel uttalte hun – som demokrati- og integreringsminister (!) – fra en talestol i 2002 i moskeen til det Kurdiske Rigsforbund, for anledningen ikledd slør, følgende:
– Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.
Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, testet i ettertid denne tesen, hvilket resulterte i artikkelen: Svensk kultur en saga blott?
Det jeg derimot støtter Mahmood på er at det avgjørende for svenskhet er felleskapsfølelsen. Men 1000 kr-spørsmålet i så måte er jo nettopp: Hva skaper felleskap i et samfunn?
Ifølge avisen Nationen har svenskhet ikke vært en del av pensumet siden 1930, hvor ordet forsvant ut av de nasjonale oppslagsverk. ”Nasjonal identitet” er et betent begrep, og den svenske nasjonalsangen ble på noen skoler nærmest bannlyst etter at partiet Ny Demokrati kom inn i Riksdagen på 1990-tallet.
Den chilenskfødte politikeren Mauricio Rojas (fp) skal den gang ha sagt om Sverige:
– Dette merkelige land som skjuler sitt virkelige ansikt. Denne kompakte nasjon uten nasjonalfølelse. Svenskheten har alltid vært så naturlig, at svenskene enda tror at de savner nasjonal karakter.
Professor Karl-Olov Arntsberg mener at svenskene ser på seg selv som det mest moderne folk i verden:
– Vi vil gjerne fremstå som rasjonelle og fordomsfrie, ja nesten uten kultur, så saklig moderne er vi. Vi bekrefter ikke nasjonalstaten, og fordi vi ikke gjør det, kan vi ikke være mer humanitære. Det er slik vi gjerne ser oss selv, og helst vil ses av andre.
Og ikke bare er svenskene mest moderne, de er også best til en hel del – integrering for eksempel. Dette til tross for at Sverige har måtte tåle kritikk på dette feltet, blant annet av FN, sier Arntsberg.
– I virkeligheten har vi presis de samme problemer som alle andre land, vi bare ser det ikke i media. Vi har da også forsteder med store problemer, debatten er bare langt mer engstelig, sier han og påpeker den politiske konsensusen om å ikke prate om problemene.
– I stedet er tanken om strukturell rasisme blitt gangbart. Det var slik den omstridte sosiologiprofessor ved Uppsala Universitet, Masoud Kamali, karakteriserte det svenske samfunnet, da han kom med sin store nasjonale utredning om det svenske samfunnet.
Forfatter og informatør i integrasjonsspørsmål, Dilsa Demirbag-Sten, har i lang tid tatt til orde for at den svenske integreringspolitikken ikke er verdt navnet. I januar 2003 skrev hun i Svenska Dagbladet blant annet:
Idén om att ingen kultur är mer jämlik än andra har länge varit ett mantra inom det politiska Sverige. Fortfarande har debattörer mage att skriva oss kurdiska kvinnor på näsan och göra de mest absurda jämförelser mellan olika former av kvinnoförtryck i olika kulturer. Som om vi måste välja mellan pest eller kolera. Man kan undra vem man tror att man hjälper genom att med olika verklighetsfrånvarande teorier förneka att vissa kulturer är mer patriarkala än andra. När hela världen har förstått, formulerat och arbetat fram förklaringsmodeller till problem som hedersmord, kvinnlig omskärelse, polygami, arrangerade äktenskap och andra typer av kulturellt förankrade kvinnoförtryck (se t.ex. Amnestys rapporter och UNIFEM:s sammanställningar) står svenska politiker fortfarande på ruta ett.
Med slike uttalelser blir man gjerne kalt ”omstridt debattant”, noe også Demirbag-Sten er stemplet som. Til den danske avisen Nationen sier hun at det er klart at det må komme en ny verdidebatt og nye forsøk på å formulere en svensk identitet i kjølevannet av globaliseringen og innvandringen.
– Det store problem i Sverige er at man ikke engang må si at Sverige er mer demokratisk enn Iran. Sverige er ekstremt relativistisk, sier Demirbag-Sten, som legger til at det er fullstendig grotesk at politikeren og feministen Gudrun Schyman i fullt alvor sier at svenske menn er som talibanere.
– Frem til 2004 hadde vi for eksempel en lovgiving som tillot ikke-svenske statsborgere å gifte seg som 15-åring. Man forsvarte det med at mennesker noen ganger har sterkere kulturelle bånd til et annet land. Men på denne måten forutsetter man at de aldri blir svenske. Man skaper et parallelt rettsvesen, fordi man ikke tør si at noe er bedre enn noe annet, sier Demirbag-Sten.
Så er spørsmålet om debatten om svensk identitet faktisk vil foregå i Sverige, eller om den rett og slett vil foregå i Danmark? Og vi i Norge har for så vidt ikke så mye å skryte av vi heller. Vår nasjonalfølelse synes bare legitim i sportslige sammenhenger.