Ytringsfrihet

Kan du si meg veien til Gud?

Dette spørsmålet stiller en liten grisunge og et pinnsvin i en religionskritisk barnebok som har høstet storm i Tyskland. På sin leting etter Gud besøker de to dyrene en synagoge, en kirke og en moské. Her får de fredsæle dyrene et sjokkerende møte med forestillinger om en streng, brutal og straffende Gud, hvorpå dyrene tilslutt konkluderer med at dette med Gud ikke er noe for dem. Denne boken er blitt forsøkt forbudt ved lov, den er fordømt både vidt og bredt i den tyske offentligheten, og den er blitt beskyldt for å nøre opp under antisemittiske forestillinger. Denne helt voldsomme kontroversen rundt en liten barnebok aktualiserer noen viktige spørsmål i vår tid.

Jens Tomas Anfindsen, HRS

”Wo bitte geht’s zu Gott? fragte das kleine Ferkel” – ”Kan du si meg veien til Gud? spurte den lille grisungen”. Det er tittelen på det som vel må være tidenes mest kontroversielle barnebok i Tyskland. Tysklands kulturminister har bedt om å få boken forbudt, noe som ble rettslig avvist, og representanter for en rekke religionssamfunn har levert heftige protester. Mediekommentarorer både til høyre og venstre har vært over seg av indignasjon og fornærmelse over hvor tåpelig, dum og krenkende denne barneboken er.

PlottetBoken omhandler en tilfreds, liten grisunge og et lykkelig, lite pinnsvin som, tidlig en vakker solskinnsdag, får øye på en plakat med påskriften ”Den som ikke kjenner Gud, mangler noe”. De to dyrevennene hadde ikke tidligere vært oppmerksomme på at det var noe spesielt de savnet, men nå, etter å ha lest plakaten, ble de fryktelig nysgjerrige på hva de mon kunne gå glipp av, og bega seg ut på søken etter Gud. Ikke hadde de vandret særlig lenge før de fikk øye på noen voldsomme, monumentale bygninger, og ved nærmere undersøkelse skulle det vise seg at dette dreide seg om gudshus, nærmere bestemt en synagoge, en kirke og en moské. Der samtaler dyrene med henholdsvis en rabbiner, en prest og en mufti.
Men møte med de geistlige blir en skremmende opplevelse for grisungen og pinnsvinet. Rabbien vil ikke fortelle dem veien til Gud siden deres mødre ikke er jøder, men kan i stedet fortelle om hvilke grusomme straffer Gud har for vane å utøse over dem som ikke holder hans bud, slik som da Gud lot nesten alt liv på jorden utryddes i en syndflod. Av presten i kirken får dyrene høre ubegripelige og frastøtende fortellinger om hvordan Guds sønn måtte tortureres på et kors og at blodet fra denne ugjerning er nødvendig for å få vasket bort sine synder. I moskéen får grisungen og pinnsvinet beskjed om at de kommer til å brenne og stekes i helvete med mindre de blir gode og pliktoppfyllende muslimer.
Boken ender med at de to dyrevennene løper vekk i angst og redsel mens de tre religionslærerne krangler seg imellom om hvem av dem som har det varmeste helvete i vente for syndere. Når dyrene så kommer hjem igjen, samtaler de seg imellom om hva de har opplevd. Begge er skjønt enige om at de ikke savner Gud det aller minste, og at det vel snarere er de som tror på Gud som må savne noe – oppi topplokket.VurderingBoken Wo bitte geht’s zu Gott? stimulerer til refleksjon over noen viktige spørsmål i vår tid. I løpet av de siste årene ha Europa blitt konfrontert med en hel serie av tilfeller der ytringsfrihetens grenser utfordres av muslimer som føler seg krenket av kritiske ytringer, og som vil ha på plass lover som beskytter deres religion og religiøse symboler mot fornærmelser. Disse tilfellene har ofte vært vanskelige å diskutere helt nøkternt og prinsipielt, dels fordi mange muslimer reagerer med å bli så sårede og sinte, og dels fordi mange venstreradikalere betrakter enhver ideologisk kritikk av islam – uansett sannhetsgehalt og saklighetsnivå – som et rasistisk og fobisk angrep på muslimer.
I tilfellet Wo bitte geht’s zu Gott? er det ikke fullt så lett som vanlig å tåkelegge sakens prinsipielle sider med krenkede følelser og politisk-korrekt harme. Siden boken fordeler sine krenkelser og fornærmelser nokså likt på alle de tre store, monoteistiske religionene, kan i hvert fall påstandene om noen angivelig hetskampanje mot én spesiell religionsgruppe legges til side.

Vurdert på et rent juridisk plan, er det neppe grunnlag for å skulle forby boken, noe som jo heller ikke har skjedd. Så blir spørsmålet hvordan man skal reagere på boken, betraktet som et innspill i den offentlige samtale. Forbausende mange, fra et forbausende bredt sjikt innen den tyske offentlighet, har fordømt Wo bitte geht’s zu Gott? i harde og moralistiske termer. Det er blitt ropt opp om makkverk, lavmål, løgn og propaganda, det snakkes om antisemittisme, infantil provokasjon og undergravning av den offentlige moral.

Samtlige av disse reaksjonene og disse betegnelsene er malplasserte, slik vi i HRS ser det. Troende mennesker bør, og får gjerne, bli provosert over en slik bok. Ingen kan beskylde boken for å gi noen saklig innføring i eller balansert fremstilling av noen av de religionene den sparker mot, noe den heller ikke forsøker på, og boken er derfor helt uegnet til religionsundervisning. Foreldre som selv er religiøse eller som nærer det minste grann av ærefrykt overfor muligheten av Guds eksistens, vil neppe ønske å utsette sine barn for noen nærmere studie i grisungen og pinnsvinets gudssøken. Dette er kanskje først og fremst en barnebok for voksne.

Imidlertid, det kritikerne av Wo bitte geht’s zu Gott? ikke synes å ha fått med seg, et poeng de ihvertfall velger å overse ganske så suverent, er at bokens forfatter har et saklig og legitimt, religionskritisk ærend. Forfatteren ønsker å vise at troen på Gud, i hvert fall slik den forekommer i jødedom, kristendom og islam, respektivt, er både urimelig og moralsk skadelig. Dette må man selvfølgelig gjerne være uenig i, men i så fall bør man imøtegå budskapet med gode argumenter, ikke med fornærmelser, stygge beskyldninger og moralsk hysteri.

Ta dette med Noas ark og syndfloden: I både jødenes og de kristnes hellige tekster står det skrevet at Gud valgte å utslette nesten alt liv på jorden i en syndflod, som straff for menneskenes gudløse og syndige levnet. Mange vil, i og for seg forståelig, synes det er vanskelig å tro på en Gud som anvender et massivt folkemord som middel til moralsk oppdragelse av menneskeheten, og enda vanskeligere å tro at en slik Gud er god. Tilsvarende alvorlige og tankevekkende eksempler finnes det massevis av. Den som tror at denne type problematikk kan avfeies med skjellsord og hersketeknikker, kan umulig ha skjønt dybden og alvoret i problemstillingen.

Wo bitte geht’s zu Gott? presenterer klassisk og tankevekkende religionskritikk. Å forby slike tanker uttrykt ville være en forbrytelse mot den menneskelige samvittighet og tankefrihet. Å fordømme slike tanker, vitner bare om usikkerhet eller manglende refleksjonsdybde. Den som måtte føle seg provosert av denne boken, skal heller vurdere det slik at han/hun har fått en utfordring i fanget: Vis at den tar feil.

……….

En Wikipedia-artikkel gir fyldig info om boken og kontroversen rundt den (tysk).

Kabarettisten Dr. Satori presenterer Wo bitte geht’s zu Gott? som høytlesning (tysk).

bokens hjemmeside kan man ta dens illustrasjoner i nærmere øyesyn (tysk).