Ytringsfrihet

Så står han der. I Dansk Forfatterforenings fornemme og tætpakkede sal i København. En høj, sort skikkelse. I burka. Han minder mig om de onde ryttere i Tolkiens fortælling Ringenes Herre, der rider gennem natten i Herredet uden ansigter.

To kristne statsråders personlige følelsesliv skal styre Norges ytringsfrihet. Verken Magnhild Meltveit Kleppa eller Liv Signe Navarsete fra Sp kan ha basiskunnskap om forutsetningene for friheten og velferden de selv har nytt godt av i et halvt århundre, ei heller kan de ha noen forståelse for den oppseilende verdikampen i Norge og Europa gjennom islams økende innflytelse. En farligere uforstand fra topp-politisk hold, har man vel knapt sett i nyere tid.

Regjeringens forslag om å gjøre kritikk av religioner straffbart møter heldigvis mer og mer motbør. Regjeringen lykkes heller ikke i sitt forsøk på å dytte Danmark foran seg. Arbeiderpartiets søsterparti i Danmark, Socialdemokratiet, rister på hodet av den norske regjeringens forslag, og spør ironisk: Dere lever jo ikke i et muslimsk diktatur? Det er et spørsmål som den norske regjeringen gjerne kunne ha blitt inngående utfordret på.

Mens den norske regjeringen har foreslått å forsvare krenkelse av religiøse følelser gjennom straffeloven, alltids gjemt bak fjerningen av den eksisterende blasfemiloven, finnes det noen som tar kampen for ytringsfriheten langt mer alvorlig. Andre gjemmer seg bak taushet, ikke overraskende representert ved Islamsk Råd Norge (IRN). Samtidig hevdes det at regjeringen slett ikke var så enstemmig når det gjaldt å straffeforfølge religionskritikk, men at noen av regjeringens statsråder mente det er et krav fra kristen-Norge. Hvilket er underlig, da Mellomkirkelig råd er imot en ny blasfemilov.

”Bør religiøse følelser få en fornyet form for rettsvern i Norge? Og i himmelens navn, hvorfor? ” Det betimelige spørsmålet stilles av Torgrim Eggen i lørdagens BT.no, hvorpå han omtaler åndsverk som Monthy Pyton-filmen ”Life of Brian”, Andres Serranos-fotografiet «Piss Christ» og muslimenes hellige bok Koranen. Eggens konklusjon er at samtlige av disse antakelig rammes av forbudslinjen - hvis regjeringens forslag om å verne religiøse følelser får gjennomslag.

En utstilling i Tyskland tar mål av seg å vise at massemediene får oss til å konsumere religion som en vare. For eksempel tar den russiske kunstner Alexander Kosolapov i bruk Coca-Cola for å illustrere religion som en konsumvare. På hans reklameskilt, med ordene ”Dette er mitt blod”, lar Kosolapov merkevaren Jesus gjøre reklame for nattverden. En rekke andre religioner presenteres på utstillingen, ikke minst islam. Hovedideen med utstillingen er å vise hvordan massemedier og religion gjensidig påvirker hverandre. Med det nye straffelovforslaget i Norge, der religionskritikk gjøres straffbart, kan det være at vi må se langt etter en slik utstilling.

Regjeringens lovforslag om å utvide straffelovens paragraf 185 til å omfatte krenkelse av subjektive religiøse følelser, har ført til et betimelig opprop utarbeidet av Nina Hjerpseth-Østlie i Document.no og Lars Gule, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Oppropet og underskriftskampanjen er av mange godt mottatt.

”Kanskje man må ha opplevd å ikke ha noen frihet, for virkelig å verdsette hva frihet er,” skriver HRS’ medarbeider Helle Merete Brix. Brix har vært på besøk i Sør-Afrika – nabolandet til Mugabes skrekkregime Zimbabwe.

Balansegangen mellom ytringsfrihet og vern av religiøse følelser synes å være vanskelig for regjeringen. Og siden Gudene tydeligvis ikke er så opphøyde som mange tror, skal nå straffeforbudet heller utvides. Samtidig bli vi kvitt blasfemiparagrafen. Snakk om å gi og ta.

Sammenslutningen av muslimske land, organisert i det såkalte OIC, har på nytt talt. Denne gangen med utgangspunkt i terroren i Mumbai. Til tross for at terroren ble utført av muslimske terrorister, skal ikke mediene få lov til å skrive det. For ifølge OIC kan terrorister aldri representere islam. Kanskje OIC burde bruke all sin tid på voksenopplæring av muslimer, heller enn å diktere vestlige medier, tegnere og andre som gjør bruk av ytringsfriheten.

For kort tid siden, ble en av Danmarks mest markante politikere, den drapstruede syriskfødte Naser Khader, grovt fornærmet på et offentlig møte. Hva som faktisk skjedde, har blitt fremstilt ulikt i mediene. HRS sin medarbeider Helle Merete Brix, var en av paneldeltakerne under møtet. Brix er ikke i tvil om hva som faktisk skjedde: Islamistene har erklært krig mot den sekulære Khader, og de går ikke av veien for å håne og sjikanere han på det groveste og mest usaklige i full offentlighet.

”Fred i vår tid.” Knapt en eneste statsminister i forrige århundret har blitt sitert oftere enn Storbritannias statsminister Chamberlain, som i 1938 vendte fornøyd hjem etter besøk hos Hitler. Chamberlain hadde med seg fredsavtale etter dialogen med Hitler. Vi vet hvordan det endte, men det kan synes som sentrale intellektuelle og politikere i vår tid har glemt denne fatale fadesen, som Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo. Nylig stod han bak en konferanse i Oslo som et ledd i et forskningsprosjekt om islamismen. Representanter fra Muslimbrødrene og andre islamistiske partier i forskjellige land i Midtøsten var invitert. Og regjeringens Gry Larsen holdt en varm og inkluderende velkomsttale. Har de ingenting lært av historien? spør Sara Azmeh Rasmussen i Aftenposten i dag.

Helle Merete Brix, forfatter og blant annet skribent for HRS, er en av de ledende intellektuelle i Danmark i kampen mot islamismen. Å stå opp mot mørke krefter, kan koste dyrt. Brix opplever nå å bli stemplet som en ekstremist på linje med terroristen Oamr Bakri, blant annet fordi hun i en kronikk etter drapet på Theo van Gogh i 2004, korrekt påpekte at islam dessverre har en tradisjon for vold og drap av annerledestenkende, som da dikteren Asma bint Marwan ble drept på kommando av Muhammed. Et historisk faktum som tydeligvis ikke skal nevnes. HRS møter for øvrig Brix i København i morgen.

Boken Sov sødt, Europa, av Oslomannen og amerikaneren Bruce Bawer, gjør braksuksess i Danmark. Filosofen Henrik Gade Jensen skriver i dagens Jyllands-Posten, at boken er ” pliktlesning for enhver som vil orientere seg om hva som skier med Europa i dag. Og det er uhyggelig. Det er kanskje den viktigste boken som er skrevet på mange år”. Men fremdeles har ingen norske forlag henvendt seg til Bawer for å kjøpe rettighetene til utgivelse av bestselgeren.

”Jeg synes ikke vi skal gi opp verdiene våre for å finne en felles plattform, for da er det ikke en felles plattform, det er deres plattform, og vi bare står på den.” Disse ordene faller i teaterstykket, ”Now or later” til Christoffer Shinn, en amerikansk dramatiker. Shinn har regissert en usedvanlig forestilling om ytringsfrihet, religiøse konflikter og det personlige ansvaret. Forestillingen går for fulle hus i London, og HRS sin samarbeidspartner, Helle Merete Brix, deler betraktninger etter å ha overværet ”Now or later”.

FNs menneskerettighetsråd synes ikke å være annet enn et vakkert navn. Rådet er kuppet av muslimske land, godt hjulpet av land som ikke akkurat er viden kjent for å ivareta menneskerettighetene. Den internasjonale humanistunionen (IHEU) har i samarbeid med liberale muslimer lagt seg ut i åpen strid med FNs menneskerettighetsråd – og det står det respekt av.

Det første årlige Trygve Lie Symposium om menneskerettigheter finner sted under FNs generalforsamling i morgen i New York. Det heter at målet er å få ytringsfrihet høyere opp på den internasjonale dagsorden ved å samle land på tvers av kulturelle og geografiske skillelinjer.

I Norge hører vi ikke et knyst om dramaet i FNs menneskerettighetsråd der den muslimske verden legger opp til et frontalangrep på ytringsfriheten. Både regjeringen og media tier, mens i Danmark går debatten høyt. Danmarks mest respekterte politiske kommentator, Ralf Pittelkow, er ikke i tvil om hvordan Danmark bør forholde seg til den kommende Durban II-konferansen: Hvis konferansen legger opp til å kneble religionskritikk, skal den boikottes.

Flere land har truet med å boikotte anti-rasismekonferansen i regi av FNs menneskerettighetsråd som skal gå av stabelen neste år. Truslene om boikott er fremprovosert av The Organization of the Islamic Conference (OIC), en sammenslutning av muslimske land, som sammen med land som Kina, Russland og Cuba, har kuppet menneskerettighetsrådet. OIC vil at kritikk av religion skal være brudd på menneskerettighetene, noe overnevnte land støtter – for deretter å slippe og bli gått etter i sømmene hva gjelder egne menneskerettighetsbrudd. Det hele er en skandale, men spørsmålet nå er om den beste tilnærmingen er boikott eller dialog.

Den 10. desember kan FNs menneskerettighetsdeklarasjon, Resolusjon 217 (III), feire 60-årsdag. Men noen måneder etter, nærmere bestemt i perioden 20. – 24.april 2009, kan deklarasjonen ha mistet sin verdi – og FNs menneskerettighetsråd kan ha mistet sitt eksistensgrunnlag. Begravelsen kan finne sted på Genève-konferansen, der begravelsesfølget vil være anført av The Organization of the Islamic Conference (OIC), de øvrige medlemslandene (som ikke boikotter) og noen få utvalgte akkrediterte ikke-religionskritiske NGO’er.

Tekstforfatter Dagfinn Nordbø har i dag en ironisk kronikk om debatten som foregår på diverse avisers debatt- og bloggsider. Nordbø sitt hovedpoeng er at debattene stort sett er på et lavnivå, med ditto sjikanering, ikke minst av innvandrere og muslimer, samt graverende personangrep. Alt i anonymisert form. Moderatorene forholder seg derimot rolig, mens reklamepengene strømmer inn i kassa. I sakens anledning vil jeg gjerne følge opp med et annet grotesk eksempel, fra en muslimsk jente på VG-bloggen som går i strupen på Hege Storhaug.

De fleste av oss ønsker en stat der myndighetene tar ansvaret for velferden til innbyggerne. Norge er kanskje en av de mest vellykkede velferdsstater i verden. Noen av oss tar kanskje denne goden for gitt, andre betviler av dagens velferdsnivå vil kunne bestå. Men derfra til legitimt å kunne diskutere forutsetninger for en velferdsstat som Norge, synes veien lang. Professor Sigurd Skirbekk, også aktuell med boken ”Nasjonalstaten - Velferdsstatens grunnlag”, er en av de som tillater seg å påpeke at en velferdsstat krever visse forutsetninger. Svikter disse, svikter også velferdsstaten.

Under homoparaden i Oslo i helga hadde flere muslimske homofile ikledd seg niqab eller burka, enten som symbol på ufriheten eller for å skjule sin identitet. En av de som bar niqab, var den syriskfødte lesbiske Sara Azmeh Rasmussen. Utstyrt med niqab, tennveske og lighter hadde hun tenkt å brenne niqaben i paraden. Men denne symbolske handlingen ble stoppet – ufattelig nok av norsk politi.

”At Paris om tjue år vil bli som dagens Bagdad, kan virke som science fiction, men er det så usannsynlig?” Slik utfordrer historiker og skribent Bård Larsen i sitt essay ”Pasient Europa”. Larsen tar utgangspunkt i den franske filosofen Pascal Bruckner, som nylig besøkte Norge i anledning boken "Botferdighetens tyranni", og andre motstemmer i den europeiske offentligheten, ”som mener det er tvingende nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv”.