Hege Storhaug, HRS
Debatten i kjølvannet av regjeringens forslag til utvidelse av rasismeparagrafen, var forløsende for alle som er opptatt av at ytringsfriheten skal ha de beste kårene. Sp-leder Liv Signe Navarsete, som lå an til å bli ytringsfrihetens bøddel nr 1 i nyere tid, måtte famlende og fåmælt konstatere at hun nok hadde undervurdert både folkedypet og de intellektuelle og kunstneriske rekkene: Forslaget var et feilskjær. Meningen var nemlig, sier Navarsete, å styrke ytringsfriheten (!). Men dette budskapet nådde ikke regjeringen frem med, konkluderer hun til Dagbladet.no.
Vi er nok ikke mange som tror henne. Meningen var nok svært personlig ment. Den kristne statsråden kjempet nok for å verne sine likesinnede, troende kristne. Det massive presset hun ble møtt med fra både opinionen og andre hold, kjørte henne i senk. Godt var det, selv om opplevelsen for oss som hegner om demokratiet, var skremmende, ja, rett og slett sjokkerende: Med et pennestrøk – og uten debatt eller votering – trodde regjeringen at den var i sin fulle rett til å røske ved den avgjørende grunnsteinen i demokratibyggingen.
Men så skjer det igjen i nær sagt samme klokketime som rasismeutvidelsen avblåses: Politidirektør Ingelin Killengreen gir grønt lys i Aftenposten.no til at politiet kan representere religion i sitt daglige virke, det vil si representere islam. Hijab skal bli en del av politiuniformen, en uniform som representerer staten, som skal stå for nøytralitet og uavhengighet. Justisminister Knut Storberget (Ap) fremstår igjen som en verdimessig diktator: Han tar Politidirektoratets innstilling om å innføre hijab til etterretning. Uniformsreglementet skal endres, heter det i en pressemelding fra Storberget.
«Etter å ha mottatt Politidirektoratets vurdering, er det besluttet at Politiets uniformsreglement skal endres slik at det gis anledning til bruk av religiøst hodeplagg sammen med politiuniformen. Endringen vil bli gjennomført i nær kontakt med Politidirektoratet og berørte departementer», skriver departementet i en pressemelding.
Slik overkjører Politidirektoratet og Storberget Politiets Fellesforbund. Det synes som om det demokratiske sinnelaget hos regjeringen har tørket ut og er erstattet med et teokratisk tankesett. Hvorfor denne iveren etter å tilfredsstille repressive krefter i den raskest voksende religiøse gruppen? Viker regjeringen i den evinnelige redselen for ubehag – beskyldninger om diskriminering og rasisme? Hvis svaret er ja, er dette vitterlig å snu saken fullstendig på hodet. Hijab er diskriminering. Hijab står ikke for likestilling eller likeverd, tvert om. At denne kunnskapen eventuelt skulle være mangelvare i regjeringskorridorene, er ikke verdt tilgivelse. Knapt noen debatt i nyere tid vekker så sterke reaksjoner som fremmarsjen av hijab i det offentlige rommet. Folk flest synes å skjønne at hijab overhodet ikke er et ufarlig eller uskyldig hodeplagg. Ja, kvinner kan være i sin uskyld når de bruker det. De kan være indirekte eller direkte tvunget til å kle på seg dette plagget. Men spør flyktninger fra muslimske diktatur, særlig persere, hvordan de opplever å møte hijabkledde kvinner i Norge. Venner av meg sier rett ut at de ser oppseiling av samme religiøse diktatoriske krefter som de flyktet fra. De skremmes dypt over utviklingen. De fleste av dem vil engang ikke bo på Oslos østkant. De orker ikke emosjonelt daglig å bli utsatt for de følelsesmessige reaksjonene hijaben utløser hos dem. Nå vil Storberget at de ikke skal unnslippe: De skal møte hijaben på politistasjonen, på politi i gatene, og på sykehusene, sykehjemmene og i skolen er den allerede veletablert. De skal vitterlig ikke unnslippe å bli minnet på fremmarsjen av religiøse intoleranse i sitt nye hjemland.
Regjeringens håndsrekning til muslimske kvinner er så misforstått som den går an å bli. Håndsrekningen er en regelrett ørefik. Innføring av hijab er en håndsrekning til ekstrempatriarkalske krefter som arbeider mot likestilling, som avskyr likestilling. Krefter som avskyr enhver verdi demokratiet vårt er bygget på, enten det handler om religiøs frihet, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pluralisme, likeverd, og kvinners likestilling og fulle frihet. Det er en kriminell naivitet av Storberget og co å overse dette faktumet og ta seg til rette uten en bred offentlig debatt, høringsrunde, og forhandlinger i Stortinget. Det er en regelrett kopi av regjeringens manøver i blasfemisaken – fullstendig uverdig et demokrati. Regjeringen hadde nå muligheten til å ta en svært viktig verdidebatt ved roten – men vek unna i redsel for de skingrende stemmene – enten de er agenter fra Mekka, London eller Oslo – eller de er å finne i de såkalte intellektuelle rekkene i Ullevål Hageby og ved universitetene våre.
Regjeringen overser også den dragkampen som pågår mellom de sanne sekulære muslimene og dem som vil påtvinge samfunnet vårt deres religion, islamistene. Som alltid er det de sekulære som avvises. Akkurat som under karikaturstriden. At regjeringen fremdeles også nekter å ta innover seg det som for svært mange av oss nå er barnelærdom er nærmest et mysterium. Der hijaben presser seg frem, der marsjerer islamistene takstfast mot sitt endelige mål: kalifatet. Hijaben i seg selv skaper konflikt og splid. Den segregere den muslimske kvinnen. Den skaper parallelle samfunn der barn, ungdom og kvinner – og også en del voksne menn – frarøves grunnleggende menneskerettigheter og friheter. Den lager skille mellom de rettroende og de vantro, de rene og de urene. Hijab skaper avstand folkegrupper imellom, hijab segregerer, degraderer og opphøyer.
Hvis ikke politikerne har fått med seg hijabens verdimessige kraft, er det en regelrett skandale. Med et pennestrøk ønskes ufriheten inn i varmen. Det kan bli en hutrende opplevelse på sikt. På kort sikt først og fremst for muslimske jenter og kvinner som med regjeringens velsignelse tvinges inn i verdimessige foraktfulle hijaben, på lengre sikt for samfunnets harmoni, sameksistens og folkefellesskapet.