Ytringsfrihet

Anbefalt sommerlektyre: ”Pasient Europa”

”At Paris om tjue år vil bli som dagens Bagdad, kan virke som science fiction, men er det så usannsynlig?” Slik utfordrer historiker og skribent Bård Larsen i sitt essay ”Pasient Europa”. Larsen tar utgangspunkt i den franske filosofen Pascal Bruckner, som nylig besøkte Norge i anledning boken "Botferdighetens tyranni", og andre motstemmer i den europeiske offentligheten, ”som mener det er tvingende nødvendig for Europa å få en fornyet tillit til seg selv”.

Disse motstemmene, sier historiker Bård Larsen, ”mener Europa er på full fart mot avgrunnen. At det raser en totalitær islamisme over verden og europeerne oppfører seg som tenåringer. De ser ikke lenger enn sin egen navle, de lever så beskyttet at de tror at alt vondt i verden foregår inne i TV-apparatene. Og at velferdsstaten vil komme dem til unnsetning, uansett. Dessuten forakter de foreldrene sine og alt de har stått for – men de vil gjerne ha lommepenger av dem”.

Larsen selv er ikke så sikker på at Europa står foran avgrunnen. Men han mener det er overbevisende argumenter for at Europa ”er utslitt og i dyp identitetskrise”.

Her er hovedpoeng i essayet:

”I Vesten tror vi at rasjonelle løsninger kan gi svar på alle menneskelige problemer (…) og dette har skapt en fullstendig urealistisk tro på internasjonale relasjoner og kulturelle konflikter. Vi nekter å innrømme (…) at menneskets medfødte irrasjonelle tilbøyeligheter kan føre stater inn i konflikt like mye som, og til og med mer enn, materielle årsaker. Derfor er Europa i seg selv blitt til en enorm selvmotsigelse. På den ene siden unnskylder den seg for sin blotte eksistens og har et selvpinende forhold til sin egen sivilisasjons historie som har vært skyld i så mye lidelse. På den andre siden har ’hun’ en merkelig forestilling om en ny type sivilisasjon, ikke helt ulik klassisk fremtidsoptimisme (men en annen enn den som sank etter verdenskrigen), som er basert på menneskerettigheter, velferdsstaten og dialog.”

”Europeeren tror ikke på den rasjonelle sivilisasjonens fall, på tross av at det har vært nære på under de totalitære ideologiene. Europeeren tror han er usårbarlig, at alt som skjer av grusomheter rundt om i verden ikke kan skade ham. Europeeren lever også i en forestilling om at dialog er universalnøkkelen til fred i verden, uavhengig av alvorlighetsgraden i hva den andre måtte tenke og forstille seg.”

”Konturene av en demografisk katastrofe på grunn av lave fødselstall og velferdsstatenes fremtidige mangel på arbeidskraft og skatteinntekter, svever som en mørk sky over de europeiske politikerne. I forlengelsen av dette er alt mulig, har vi fått høre fra de verste alarmistene, de som ser for seg en blodig borgerkrig slik vi kjenner den fra Jugoslavia, som den ultimate ’Clash of Civilizations’. Hva skjer, spør de, den dagen ’etniske’ europeere våkner opp og de store europeiske byene har blitt forvandlet til bipolare samfunn, noe som allerede er ferd med å skje i Amsterdam, Paris og London? Hvilken oppslutning vil høyreradikale partier få og hvordan vil muslimer møte den utfordringen?”

”Ifølge religionsskeptikeren Sam Harris, er islamismen noe ganske annet, og farligere, enn Hitlers og Stalins verdslige paradisforestillinger. Islamistene er eskatologiske til fingerspissene, og ser på døden som en begynnelse: ’Islamisme er ikke bare en ny moteretning innen totalitarisme. Det er forskjell på nihilisme og begjæret etter gevinst i det hinsidige, mener Harris. Islamistene kan smadre verden til atomer og fremdeles ikke gjøre seg skyldige i nihilisme, fordi alt i deres forestillingsverden er transfigurert gjennom lyset fra Paradis.’ ”

”En rekke tenkere har i de senere årene ytret seg svært kritisk til måten vi håndterer nye trusler på. De inkluderer størrelser som Pascal Bruckner, Paul Berman, Christopher Hitchens, Martin Amis, Namik Kemal, Ibn Warraq, Helle Merete Blix, Nick Cohen, Ayaan Hirsi Ali, Alain Finkielkraut, Elie Wiesel og Yehuda Bauer. Mange av dem er venstreorienterte (i Norge er slike synspunkter nærmest helt fraværende på venstresiden), som kritiserer det de mener er en naiv omgang med virkeligheten (…). I stedet vil de hevde at liberale frihetlige sivilisasjoner alltid vil være sårbare for totalitære og frihetsfiendtlige ideologier og religioner, og at det er lærdom vi burde være forpliktet til å ta til oss, etter sytti år med totalitære skrekkregimer. Å opprettholde demokratiet er en kamp som må holdes varm. I motsetning til det ledende europeiske etablissementet, som har klokketro på det rasjonelle og demokratiske systemets innebygde overlevelsesevne, tror disse tenkerne at hele det vestlige opplysningsprosjektet kan opphøre. Årsaken til denne pessimismen er ikke bare tilstedeværelsen av islamistisk fundamentalisme, men like mye at så få europeere er villige til å slåss for sine egne ideer. Snarere enn å være stolt av den europeiske tradisjon og det europeiske demokrati, bruker vi all energi på å relativisere betydningen av dem og å svartmale dens historie. Europa vil ikke noe og forsøker å fjerne sporene av sin egen fortid.”

”Selvfølgelig dresserer man ikke ustraffet hele generasjoner til selvpisking”, har Pascal Bruckner sagt. Det er blitt europeernes egenpåførte vei til selvmordet», mener han.

”Mange av de samme 68erne sitter på definisjonsmakten i dag, og bruker postmoderne og neomarxistisk dekonstruksjon for å kunne legitimere multikulturalisme og kulturrelativisme, for så å bidra til å oppløse den liberale nasjonalstaten og samfunnskontraktene mellom individ og stat. De lever beskyttede middelklasseliv og bruker storsamfunnet som et gedigent sosialt forsøkslaboratorium, hvor de opererer innenfor tåkeleggende diskursanalyser, og har gjerne innvandrerspørsmål som levebrød i en eller annen form. Selv om disse muligens ikke vet hva de gjør, er skadevirkningene katastrofale, mener Bruckner, fordi det fører til oppløsning av det europeiske selvet.”

”At jøder (igjen) ikke kan gå trygt på gatene i Europa, underrapporteres av europeiske myndigheter fordi muslimske ungdommer er gjerningsmennene, mener Bruckner. Medienes dekning av de franske forstadsopprørene som ungdomsopprør á la 68 var skandaløst, mener han, fordi det i virkeligheten var en muslimsk intifada med antisemittiske innslag.”

”Politikerne og den intellektuelle eliten har panikk, sier Bruckner. De ’gjør knefall for Guds galninger med suicidal bekymringsløshet og knebler eller ignorerer fritenkere’. Kneblingsverktøyet er ifølge Bruckner innbegrepet islamofobi, som ’gjør islam til noe ukrenkelig, noe man ikke kan røre ved uten å bli beskyldt for rasisme’. På samme måte som anti-kommunismen aldri ble stuerent i akademia og blant de venstreintellektuelle, har islamkritikerne fått status som den nye, smått fascistiske, trusselen fra høyre.”

”Man kan altså sjikanere paven og kirken uten at det blir kalt kristenfobi, ”men man kan aldri le av islam uten å bli beskyldt for diskriminering”.

”Bruckners poenger har gyldighet også i Norge. Marte Michelets fasciststempling av islamkritikk i Dagbladet i 2007 og 2008, er særlig bemerkelsesverdig: ’Storhaugene [Hege Storhaug og Human Rights Service] har gitt legitimitet til en antimuslimsk høyrebølge som sveiper over Europa og USA med skremmende styrke.’ På Dagsnytt 18 i oktober 2007, krevde Michelet at Storhaug måtte bringes til taushet: ’Det er helt avgjørende at Hege Storhaugs kampanje for å undergrave den religiøse minoriteten muslimenes rettigheter i Norge blir stansa. Det er det største demokratiske problemet vi har nå,’ uttalte hun.

Islamkritikk er i Michelets dikotomi synonymt med det ytre høyre, hun setter blant annet Hege Storhaug i bås med Le Pen, noe som uavhengig av hva man måtte mene om Storhaug, er fordummende.

’Islamofobien er vår tids farligste ideologi,’ fastslo Michelet videre. En påstand om at islamofobi er en ideologi, altså et sammensatt idésett, byr i seg selv på store forklaringsproblemer. I tillegg er islamofobi en upresis og polemisk definisjon, en slags diagnose egentlig, som ikke kan differensiere eller presisere forskjellen mellom islamkritikk og rasisme. Snarere oppløser begrepet islamofobi skillet mellom legitim islamkritikk og et utvidet rasismebegrep, slik at all islamkritikk fremstår som rasisme. Dette er en uhederlig debatteknikk, som fremelskes i islamistiske miljøer og blant venstreaktivister som Michelet.

I Frankrike ville ikke Storhaugs meninger avvike nevneverdig fra intellektuelle størrelser som Bernhard-Henri Levy, Pascal Bruckner eller Andre Gluksmann. I mange europeiske land har islamdebatten for lengst hevet seg over den venstre (god)/høyre (ond) aksen som Michelet fremdeles prøver å score poeng på. Bruckner og Gluksmann stemte riktignok på Nicolas Sarkozy ved siste valg i Frankrike, men Sarkozy er ikke og har aldri vært, representant for noe annet enn mainstream liberal konservatisme, på linje med det norske Høyre. Både Bruckner og Gluksmann har sin politiske tilhørighet på den demokratiske, men frustrerte venstresiden. Slik Albert Camus protesterte mot den stalinistiske og maoistiske falanksen på fransk venstreside, frontet av Jean Paul Sartre, protesterer Bruckner og Gluksmann, ved å stemme på Sarkozy, mot det de oppfatter som den franske venstresidens motvilje mot å ta et oppgjør med islamismen. De mener religionskritikk er i sin fulle rett til å være nådeløs.”

”Bruckner skriver: ’Under dekke av å respektere religiøse kulturelle forskjeller stenger man folk inne i en etnisk eller rasemessig definisjon, noe som fører dem rett tilbake til hengemyra man ville ha dem ut av. […] Dermed er de svarte og araberne for alltid fanger av sin historie, plassert i det gamle overherredømmets kontekst av sine gode, progressive venner, underlagt den etniske lokalpatriotismen.’ Her treffer han spikeren på hodet. I den pågående debatten her på berget om 17. mai og flaggbæring, fremstår det norske flagget som noe nært ondsinnet og brunt. Anders Heger, forlagsredaktør og kommentator i Dagsavisen, har gitt seg selv oppgaven å røyke ut og skammeliggjøre den suspekte norske nasjonalismen. 21. april 2008 skrev han at 17. mai-komiteen i Oslo hadde bestemt at barnetoget skulle være ”flagg-rent”, en ikke altfor sublim hentydning til det tredje rikets ”rase-renhet”. De som Heger plasserer i bås med ultrahøyre, har kommet i skade for å mene at det norske flagget kan virke samlende og positivt for alle norske borgere.”

”Selvkritikk er Europas varemerke, kanskje opplysningstidens viktigste generator. Men selvkritikken slik vi opplever den i dag har bikket over rasjonalitetspendelen. Den er basert på en politisert arvesyndslære som ikke har rot i virkeligheten. I stedet for å ta lærdom av kolonitiden, Holocaust og kommunismens selvdestruksjon, ser vi oss selv som ondskapens universelle tyngdepunkt.”

”På den aktivistiske venstresiden er dét Bruckner omtaler som botferdighetens tyranni blitt til ’a state of mind’, og det fører venstreradikale inn i favnen på det revolusjonære islam. De håper at islam skal bli spydspissen i et nytt opprør i de undertryktes navn. Bruckner kaller dette et dobbelt bedrag. Den ene siden støtter sløret eller tvangsekteskapet som en del av kampen mot rasisme og neokolonialisme. Den andre siden, islamistene, later som de angriper globaliseringen for å vippe den europeiske intelligentsiaen av pinnen – noe de også lykkes med. Det er påfallende at venstresiden ikke ser at dette er selvmord, all den tid de selv vil bli knust av islamistene.”

” (…) en ny venstreside, (som) har forlatt ideen om universelle rettigheter og i stedet henfalt til relativisme (…) Venstresiden er blitt snudd opp ned og universelle ideer er blitt erklært døde og maktesløse. De er blitt idéløse og vet ikke hva de er for, de har bare motstanden igjen. Venstresidens eneste parameter er å være mot sine egne regjeringer og mot USA og Israel, derfor er ingen allianser uhellige, mener Cohen.”

”Den moderne europeiske radikaler vil leve som en kapitalist, hvem vil ikke det? Men for å få den gode følelsen, for å gi overforbruk og en beskyttet middelklassetilværelse et skinn av legitimitet, har venstresiden sverget til den politiske korrektheten, noe som selvsagt åpner for en god grad av hykleri. De ser med sorg og sinne på verdens fattigdom, men bruker pengene sine på Arne Jacobsen-stoler. De hyller det multikulturelle prosjektet, men har ingen pakistanske naboer.”

”Bruckner mer enn antyder hva som er vår tids mantra: Bry deg, men ikke gjør noe med det!”

”Aller øverst på den politiske korrekthetens symbolliste står George Bush og Israel, og her i Norge: Fremskrittspartiet og folk som stemmer på dem, kritikk av islam, samt kristne som ikke er tilhengere av kjønnsnøytralt ekteskap.”

”Den politiske korrektheten er en trussel mot det frie ord, mener Pascal Bruckner, fordi den sverter sine motstandere, ved å fasciststemple dem, innen alle saksområder den hengir seg til – slik venstresiden alltid har gjort.”

”Hamas produserer såpeoperaer og ’dokumentarer’ som er grovt antijødiske og dypt rasistiske. Hamasproduserte Al Aqsa TV, sendte i januar 2008 en dokumentarfilm om Holocaust, hvor lederen av det Palestinske Senter for Strategiske Studier, Amin Dubar, ga en tv-overført leksjon i reinhekla holocaustfornektelse: ’Det israelske Holocaust er bare en bløff, og et ledd i det perfekte show som Ben Gurion hadde iscenesatt: De unge og energiske ble sendt til Israel, mens de handikappede ble sendt til konsentrasjonsleire for å simulere Holocaust.’ Hva er det med Europa, som søker kontakt med grupper som er spunnet rundt en slik retorikk, spør Bruckner.”

”I Europa er det blitt kutyme blant akademikere å snakke om islamofobi som den nye antisemittismen, samtidig som de samme akademikerne i følge Bruckner ’har holdt munn når det gjelder styrtsjøen av jødefobi fra immigranthold som skylte inn over Frankrike under den andre Intifadaen’. Europas håndtering av palestinakonflikten er i ferd med å få synlige konsekvenser for de ørsmå jødiske minoritetene. I fremtiden blir borgemestere kanskje nødt til å velge, for å roe gemyttene, mellom mektige muslimske samfunn og små jødiske i lokale konflikter som ligner mer på konflikthåndtering i Midt-Østen enn europeisk dialog. Bruckner tør ikke tenke på hvem myndighetene kommer til å svikte.”

”Lederen av Antirasistisk senter, Kari Helene Partapuoli. skrev i april 2008 en kommentar hvor hun stilte en kollektiv diagnose på vegne av det norske folk: Vi er alle rasister (…).Partapuoli peker på at det ikke er den enkelte rasist som skal røykes ut, men snarere den institusjonaliserte rasismen hun mener er åpenbar. Alle er skyldige, alle kan dømmes etter det Bruckner har beskrevet som den postkoloniale arvesyndslære. Men hvis alle er skyldige kan jo ingen dømmes, med mindre man lever i en totalitær stat (…).Etter at Partapuolis kommentar sto på trykk, kom psykolog Arve Klausen med følgende oppgitte svar: ’Tirsdag i forrige uke våknet jeg til min forskrekkelse opp og oppdaget at jeg var blitt rasist. Også resten av befolkningen, innvandrere inkludert.’ ”

Les hele essayet hos Fri Tanke. Anbefales på det varmeste!