Terrorisme og ekstremisme

«Dommen tvinger oss til å se nærmere på hva vi tillater i religioners navn. Tillater vi grusomheter, diskriminering og forskjellsbehandling forankret i presumptivt hellige og uforanderlige skrifter, fordi de uttrykker grunnleggende religiøse følelser vi ikke våger å krenke?» Dette sitatet fra rights.no i fjor er høyaktuelt. Det handler om rettssaken mot Ubaydullah Hussain.

Jeg fikk ikke sjokk. Glippet knapt på øyelokkene. Hadde det derimot vært slik at kirker i Norge og Europa rekrutterte ideologiske fantaster og voldsmenn til å krige for et religiøst diktatur på annet lands territorium, hadde jeg fått sjokk.

Dansk etterretningstjeneste (PET) vurderer at hver åttende av de antatt 90 jihadistene som har dratt fra Danmark til Syria er drept. Samtidig forteller PET at de hjemvente jihadistene har høy status i aktuelle miljø på dansk jord, og at trusler mot de som miljøene anser for å være ”vantro, frafalne, eller krenkere av islam” stiger.

Ansatte i sikkerhetstjenester i Europa registrerer nå en ”alarmerende akselerasjon” i antallet europeiske jihadister som drar til Syria. Størst andel kommer fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia, men tar man høyde for folketallet, er andelen langt høyere i eksempelvis Norge og Danmark.

I dagens Aftenposten tar HRS opp hansken fra møtet med det såkalte Radikaliseringsutvalget tidligere denne måneden. Vi utfordrer politikere bredt om å være på offensiven mot utvikling av ekstremisme blant unge. Vi har ikke råd til at Stortinget og regjeringen nok en gang våger å tro at ”integreringen går seg til med tiden”.

En tysk undersøkelse viser utbredt fundamentalisme blant europeiske muslimer. Spørsmålet er om politikeren har tenkt å ta innover seg alvoret og således søke kunnskap og forståelse. Det samme gjelder akademia, der apologetene har hatt klippekort i norsk media. De ser ikke at den utbredte vestofobien blant mange muslimer er langt mer utbredt og dyptgripende enn antatt islamofobi hos ikke-muslimer.

I Norge og Europa slipper man unna protestaksjoner hvis man mener at dødsstraff for blasfemi, utroskap og homofili er på sin plass. Det er bare å forklare at straffen kun skal gjelde i en ideell islamsk stat. Ville man sluppet unna massenes protester dersom man byttet ut ”en ideell islamsk stat” med ”en ideell apartheidstat”?

Hva skjer i "Brorskapets hus", Rabitamoskeen i Oslo? Basim Ghozlan har hatt den avsatte islamistpresidenten i Egypt som bilde på sin FB-side den siste tiden, med tittelen "Jeg er den legitime president i landet". Likeledes oppfordret moskeens ungdomsorganisasjon til boikott av den egyptiske folkeavstemningen. Islamistene i Det Muslimske Brorskapet er igjen en forbudt terrororganisasjon i Egypt, men har sine trofaste representanter i Rabitamoskeen og Det islamske forbundet i Norge. Det er derfor interessant å avdekke hva slags religiøs ideologi som spres til moskeens medlemmer.

HRS presenterte nettopp tiltak mot ekstremisme for det nylig oppnevnte regjeringsutvalget under justisminister Anders Anundsen. De inkluderer selvsagt også hvilken islam som skal få vokse frem i Norge.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal fremme tiltak mot såkalt radikalisering. HRS presenterte nylig tanker for utvalget om hva som leder til ekstremisme, etterfulgt av tiltak.

Vår nye Regjering har nedsatt et utvalg med representanter fra ni departement, pluss Statsministerens kontor, som skal utarbeide tiltak for å motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme. Innenriksdepartementet i Storbritannia har nettopp lagt frem tiltak for å bekjempe radikal islam. Noe å lære for oss i Norge?

På en konferanse om radikalisering i Oslo i går, sies det at ungdom i Norge føler seg ikke hjemme i Norge. Det er for så vidt gammelt nytt. Ut fra medias dekning av konferansen, ser det ut til at både liten og stor unngår behørig å ta tak i en sentral kjerne som skaper utenforskap.

Hva som anses som ekstremt, har flyttet seg. I Aftenpostens løfter Sylo Taraku frem en imam til etterfølgelse, fordi han tar avstand fra terror. Samme imam er en undersått av shariarevolusjonære Tahir ul-Qadri.

Syriskfødte Naser Khader, tidligere medlem av det danske Folketinget, stiller spørsmålet etter at han gjentatte ganger har opplevd at i en moské i Aarhus radikaliseres unge menn og gutter under 18 år i rekordfart og drar til Syria for å kjempe for et religiøst diktatur.

Norge får nå sin første shiamoské med minareter. Den ligger på Hauketo, Søndre Nordstrand i Oslo, et par steinkast fra den sunniislamske Holmliamoskeen. Vi har kikket moskeen i kortene. Det ga god grunn til bekymring.

En norsk terrorist drepte 77 uskyldige mennesker og fikk media og offentlighetens velfortjente fordømmelse, forakt og negative oppmerksomhet i månedsvis. Hver stein ble snudd for å finne ut om han tilhørte en gruppe eller organisasjon og hvem som eventuelt kunne ha påvirket han til å utføre den grusomme handlingen. Det ble også skrevet flere bøker om han, familien og bakgrunnen hans. En annen norsk terrorist var med på å drepe 67 mennesker i et kjøpesenter. Han fikk anonymitet og stort sett tystnad om udåden.

Radikaliseringen starter i hjemmet. Det handler om hvilke holdninger foreldre serverer barna. Det handler om vold, også kalt oppdragervold, ekstrem vold, og seksuelle overgrep. Barns hjerner kommer i alarmberedskap. Det handler også om å stenge barna ute fra aktiviteter med andre barn – som å nekte dem å delta i bursdagsfeiringer. Barnevernet i Søndre Nordstrand besitter antakelig den fremste ekspertisen i landet på feltet innen sin stand.

I Dagsrevyen i går kunne vi se at det samles inn penger på døra til Basim Ghozlans Rabitamoskeen i Oslo. PST frykter pengene går til terror. Både Basim Ghozlan og ungdomslederen i moskeen nekter for kjennskap til de aktuelle personene og hva de samler inn penger til. Jeg fant interessante kommentarer på facebook som vitner om et helt annet bilde. Våkner justismyndighetene?

Ifølge Dagbladet ønsker flere ”norsk muslimer” som er omtalt i Lars Akerhaugs bok Norsk jihad, å saksøke forfatteren. De føler seg hengt ut som ekstreme, sa de under debatt på Litteraturhuset i går kveld. Dagbladet og andre burde ikke kalle dem muslimer. Det er å henge ut helt vanlige folk. Kall dem hva de er: islamister, som sverger til en ideologi om å omvelte samfunnet vårt og innføre et religiøst diktatur.

Politiker eller religiøs leder? TV2 har vært på besøk i moskeen til Minhaj ul-Quran i Oslo. Organisasjonens grunnlegger og internasjonale overhode, Tahir ul-Qadri, har både politiske ambisjoner og religiøs lederstatus. Vi har sett mange eksempler tidligere på at det er en farlig kombinasjon.

En konferanse kalt “Global fred og samhold” går av stabelen i London sent i november med titusener av deltakere. Her vil ledende britiske politikere delta sammen med mange av Storbritannias mest uttalte islamister, endog sympatisører av terror, mens journalister applauderer initiativet. Konferansen anses som islamistenes årlige høydepunkt, og konferansens mål er dialog og blant annet å oppklare misforståelser og styrke trosretningers sameksistens. Og da går tankene til hvem her på hjemmebane?

Konvertitten Yusuf Assidiq har valgt å bli medlem av en religionspolitisk bevegelse med utspring i personer og ideologi som anses som ekstreme endog i Pakistan. Kanskje han skulle sette seg inn i grunnelement i Minhaj-bevegelsen og hans egen norske ungdomsleders syn på islamsk revolusjon – eller rett og slett melde seg ut? Dette skriver Lily Bandehy og Hege Storhaug i tilsvar til Assidiq i Aftenposten.no

Kronikken ”På tide å snakke om ubehaget” i Aftenposten i går, av Lily Bandehy og meg, der vi dokumenterer ekstremisme i norske moskeer, får ikke motstand i kommentarfeltet, som nå kun aksepterer åpne debattanter. Skulle ikke akademia og venstresiden i kjølvannet av 22.juli møte de ”ekstreme” – nettrollene – med fakta, og slik bekjempe ekstremisme? Og hvorfor er det igjen også helt musestille fra moskeenes talspersoner og forkjempere? Nesten stille, for å være korrekt.

Hvor indoktrineres muslimske barn og unge i Norge i hatideologi? Dét kan vi ikke se at media våger å gripe fatt i. Våger Regjeringen? Spørsmålet stilles i nettkronikk hos Aftenposten, signert Lily Bandehy, flyktning og forfatter, og Hege Storhaug.