– Jeg mener samfunnet har sviktet fordi vi ikke har klart å skape en så stor tilhørighet til Norge at disse menneskene avstod fra å reise til Syria.
Det sa statsminister Erna Solberg (H) til Budstikka, etter pressekonferansen i går, hvor regjeringen presenterte tiltakspakken som skal bidra til å forebygge radikalisering.
Solberg forteller at hun er bekymret for dem som reiser til Syria:
– Vi har allerede hatt flere dødsfall blant de som har reist. Jeg er særlig bekymret for hvilken belastning de utsettes for når de kommer tilbake. Noen kan være veldig radikalisert politisk og utgjøre en potensiell terrortrussel i Norge. En vel så stor utfordring for samfunnet er at mange unge vil komme tilbake med store traumer og psykiske belastninger, sier Solberg.
Uten ansvar selv?
Med dette antyder Solberg at ungdommene (og eventuelt deres foreldre, avhengig av oppdragelse og hva foreldrene faktisk vet) ikke har noe ansvar selv. Det er en diskriminerende holdning fra statsministerens side. Å frata mennesker ansvar, er å svekke deres menneskeverd.
Så er det vel liten tvil om at disse unge menneskene har hentet næring til sine holdninger et sted, men å påstå at det er fra (stor)samfunnet er mildt sagt en uklok formulering. De unge som drar til Syria tror antakelig at de skal gjøre gode gjerninger, og at de som enkeltpersoner kan bidra til «å gjøre en forskjell». De tar et valg og dette valget får konsekvenser, både for dem selv og for det norske samfunnet.
Disse konsekvensene må det fokuseres på. Men da nytter det neppe å fortelle de samme at samfunnets reaksjon vil være at vi «er lei oss» for at vi har sviktet med manglende tilhørighet til vårt samfunn, og tilby de samme helseoppfølging ved eventuell retur. Jamfør at to av tiltakene i planen er at kommuner skal varsles når personer som har deltatt i kamphandlinger i utlandet returnerer til landet og at disse skal få nødvendig oppfølging av helsevesenet.
Radikalisering og marginalisering
Problemet med radikalisering er nettopp at uønskede verdier (for storsamfunnet) får fotfeste og utgjør grunnlaget for et fellesskap, et fellesskap på siden av det norske samfunnet, gjerne med sine egne regler og justis.
Som PST har påpekt i flere år, er den største trusselen i dag radikale islamister. Men av frykt for å generalisere alle muslimer iverksetter Norge en bred innsats mot radikalisering, uten å nevne at den aktuelle radikaliseringen henter sin næring i islam. Være seg misbruk av islam eller ikke, det er for så vidt en annen debatt. Når vi vet at det er i islam næringen hentes, vet vi også at det er i noe «utenfor en selv», noe større, noe udiskuterbart, noe gudegitt.
Nettopp dette er det organisasjoner som Islam Net vet å benytte, da med taktikken med marginalisering. Er man marginalisert, da i betydning at man er ekskludert fra det norske samfunnet, altså de andre støter deg vekk og du får ikke ta del i storsamfunnet (bare fordi du er muslim), så kan man også tillate seg å tenke at «det er ikke min skyld». Den skyldige vil være storsamfunnet som har ekskludert deg og alle dem som «tråkker» på det fellesskapet du er en del av (her: radikaliserte islamister). Samtidig har de samme fått den ammunisjon de trenger for å hevde seg selv: taler noen mot de tanker og ideer som forfektes, er veien kort til at en selv sitter igjen med Svarte-Per: som islamofobe og fremmedfiendtlige.
Og akkurat dette bygger statsminister Erna Solberg opp om med sin uttalelse.
La oss slå fast at de som radikaliseres selv har et stort ansvar. Det ansvaret kommer de seg ikke unna, uansett hva eller hvem de ønsker å skylde på, eller hva eller hvem som påtar seg skyld.