Islam

På landsbasis er nå 120 900 personer medlem av et islamsk trossamfunn, som er 22 prosent av alle medlemmer av tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirken. I Oslo er det antakelig snakk om måneder før islam inntar førsteplassen.

En norsk terrorist drepte 77 uskyldige mennesker og fikk media og offentlighetens velfortjente fordømmelse, forakt og negative oppmerksomhet i månedsvis. Hver stein ble snudd for å finne ut om han tilhørte en gruppe eller organisasjon og hvem som eventuelt kunne ha påvirket han til å utføre den grusomme handlingen. Det ble også skrevet flere bøker om han, familien og bakgrunnen hans. En annen norsk terrorist var med på å drepe 67 mennesker i et kjøpesenter. Han fikk anonymitet og stort sett tystnad om udåden.

I en ny bok fra den berbiske forfatteren fra Algerie, Boualem Sansal, søker han å avdekke islamiseringens vesen, dens opprinnelse og mekanismene bak global islamisering. Sansal peker blant annet på to viktige faktorer for islams gode vektsvilkår i Europa: mangelen på europeisk selvtillit og identitet og den økonomiske krisen.

Så enkelt kan det oppsummeres: «En dikter på 18 år skulle lese noen dikt og fikk politibeskyttelse som Barack Obama. Nå forstår jeg det hele og vil si takk.»

I Dagsrevyen i går kunne vi se at det samles inn penger på døra til Basim Ghozlans Rabitamoskeen i Oslo. PST frykter pengene går til terror. Både Basim Ghozlan og ungdomslederen i moskeen nekter for kjennskap til de aktuelle personene og hva de samler inn penger til. Jeg fant interessante kommentarer på facebook som vitner om et helt annet bilde. Våkner justismyndighetene?

Skuddsikker vest og massivt politioppbud fordi en ung dikter skal møte skoleelever i Danmark, 2013. Den nye æraen forteller også at alle skal kroppsvisiteres på H.C. Andersen Skole i Vollsmose før dikteren entrer podiet. Nei, det er ingen eventyrfortelling. Det handler selvsagt om kometen Yahya Hassan som har tråkket på patriarkene og bøllenes tær.

Ifølge Dagbladet ønsker flere ”norsk muslimer” som er omtalt i Lars Akerhaugs bok Norsk jihad, å saksøke forfatteren. De føler seg hengt ut som ekstreme, sa de under debatt på Litteraturhuset i går kveld. Dagbladet og andre burde ikke kalle dem muslimer. Det er å henge ut helt vanlige folk. Kall dem hva de er: islamister, som sverger til en ideologi om å omvelte samfunnet vårt og innføre et religiøst diktatur.

Politiker eller religiøs leder? TV2 har vært på besøk i moskeen til Minhaj ul-Quran i Oslo. Organisasjonens grunnlegger og internasjonale overhode, Tahir ul-Qadri, har både politiske ambisjoner og religiøs lederstatus. Vi har sett mange eksempler tidligere på at det er en farlig kombinasjon.

Den tyske staten er i ferd med å kapitulere juridisk i områder dominert av islam, storfamilier, klaner og stammer. Ikke minst illustreres dette ved en påkjørsel som førte til at en 17-åring døde. Sjåføren ble frikjente av tysk domstol, men guttens storfamilie nektet å akseptere dommen. Det hele endte med en imam som ble hyret inn for å megle mellom familiene. Det er her kravet om 100 kameler i bot kommer inn.

En sønn tar skarp avstand fra sin far. Faren er ikke hvem som helst. Han har satt dype spor over hele kloden, inkludert i lille Norge. Det handler om en av forrige århundrets fremste islamister og al-Qaida-inspirator, Maulana Maududi. Sønnen tar et generaloppgjør med sammenblandingen av religion og politikk.

Da Al-Haddad var på besøk i januar i år hos Islam Net (igjen), benyttet Lars Gule sjansen til å brunbeise Per Sandberg. Det er når slikt skjer, at man ikke bare blir svimmel, man blir også nesten redd, redd for hva fremtiden vil bringe av konfliktnivå: når en…

I kronikk og innlegg har Lily Bandehy og HRS avkledd ekstremisme i sentrale norske moskeer. Vi fikk ”motstand” fra ett hold, den norske konvertitten i Minhaj ul-Quran, Yousuf Addidiq. Assidiq tilbakeviste ikke faktiske påviste forhold, dog. Men ingen av de andre vi pekte på føler behov for å forholde seg til vår fremlagte dokumentasjon. Og fra medias side er det som det pleier å være: taust. Man våger ikke eller vil ikke ta i dette?

Konvertitten Yusuf Assidiq har valgt å bli medlem av en religionspolitisk bevegelse med utspring i personer og ideologi som anses som ekstreme endog i Pakistan. Kanskje han skulle sette seg inn i grunnelement i Minhaj-bevegelsen og hans egen norske ungdomsleders syn på islamsk revolusjon – eller rett og slett melde seg ut? Dette skriver Lily Bandehy og Hege Storhaug i tilsvar til Assidiq i Aftenposten.no

Dikterkometen med danskpalestinske røtter Yahya Hassan, leste dikt for elever på et elitegymnas i Danmark under en workshop om folkemord. Gymnaset har en høy andel muslimske elever, og det hele endte med at Hassan måtte eskorteres gjennom nødutgang og kjeller og loses inn i drosje. Rundt 15 truende elever ville ”snakke med han”.

Kronikken ”På tide å snakke om ubehaget” i Aftenposten i går, av Lily Bandehy og meg, der vi dokumenterer ekstremisme i norske moskeer, får ikke motstand i kommentarfeltet, som nå kun aksepterer åpne debattanter. Skulle ikke akademia og venstresiden i kjølvannet av 22.juli møte de ”ekstreme” – nettrollene – med fakta, og slik bekjempe ekstremisme? Og hvorfor er det igjen også helt musestille fra moskeenes talspersoner og forkjempere? Nesten stille, for å være korrekt.

Hvor indoktrineres muslimske barn og unge i Norge i hatideologi? Dét kan vi ikke se at media våger å gripe fatt i. Våger Regjeringen? Spørsmålet stilles i nettkronikk hos Aftenposten, signert Lily Bandehy, flyktning og forfatter, og Hege Storhaug.

For noen kan det kanskje se ut som en bagatell: et juletre i et borettslag eller ei. Vi kan vanskelig se at det er en bagatell. Det foregår en verdikamp på alle nivå i samfunnet, der maktpersoner med føttene i islamsk kultur og verdier prøver å skvise ut opprinnelseskulturen. Derfor er juletrestriden i Kokkedal i Danmark så viktig. Og mindre viktig blir den ikke når ekstremistgruppen Hizb ut-Tahrir bekrefter en mistanke som har versert: borettslaget som har forkastet tradisjonen med juletre, søkte rådgivning hos Hizb.

Professor i religionshistorie, Torkel Brekke, påsto i en kronikk i Aftenposten for noen dager siden at nordmenn har en «naiv tro på vitenskap» og at vi derved i Norge debatterer verdier og moral på våre egne (naive?) premisser når det gjelder det vi oppfatter som mishandling i andre kulturer og religioner.

I Umeå i Sverige skal det reises en megamoské til en prislapp på 40 millioner kroner. Nei., det er ikke muslimer lokalt som har klart å skrape sammen den betydelige summen. Én finanskilde står bak byggverket. Hvilken stat det er snakk om holdes hemmelig.

Offentlige aktører i Bærum ser ut til å være svært overrasket over at de huser radikaliserte ung muslimer. At en elev dukker opp i niqab, ble ikke tatt som tegn på noe unormalt ideologisk. Samtidig ser det ikke ut til at kommunen har kontroll med hva som foregår på offentlige fritidstilbud. Det kan også stilles spørsmål ved om Islam Net har oppfordret til jihad i Syria.

Danmark er et av de landene i Europa som produserer flest unge jihadister som drar til Syria for å kjempe for et religiøst diktatur. Siden sommeren 2012 har minst 70 personer deltatt i krigshandlinger i det brogerkrigsherjede landet.

En av de viktigste våpensmuglerne for opprørerne i Syria var imam i en av Sveriges største moskeer. Det handler om moskeen på Medborgarplatsen i Stockholm, som drives av Islamiska förbundet i Stockholm, som sorterer under Islamiska förbundet i Sverige, altså Sveriges svar på Islamsk Råd Norge.Moskeen har i flere runder hatt søkelys på seg grunnet bånd til ekstremisme.

At man har radikale holdninger er ikke PST opptatt av, har det blitt sagt fra det holdet flere ganger. Det har bekymret oss i HRS. For man går ikke fra å være en hverdagsmuslim til å løfte sverdet. Man må innom en mellomstasjon, har vi hevdet i flere år. Jeg vil påstå at HRS har rett, ikke PST. Dét er virkelig skremmende.

Den tidligere imamen Ahmed Akkari ønsker å nå ut til unge muslimer med sitt budskap mot islamisme og for menneskerettigheter og demokrati. Før debattmøte i Gellerup i Århus ble 14 personer arrestert med våpen som politiet mener skulle brukes under eller etter møtet.