Innvandring

Interner dem, sier Aps Rune Gerhardsen. Det er det motsatte av rasisme, sier Aps Jan Bølher. Fy, sier SVs Audun Lysbakken. FrPs Per-Willy Amundsen smiler.

Å snakke om integrering i den svenske bydelen Rosengård, gir ingen mening. Arabere og andre flytter til Rosengård for å være sammen med sine egne og få bekreftet sin Normalitet, sier Aje Calbom, sosialantropologen som har forsket på fenomenet Rosengård.

En tolk ved det svenske Migrasjonsverket er mistenkt for korrupsjon. Hun skal ha tatt imot bestikkelser, mot å sikre asylsøkerne opphold.

Ønsket om flere politifolk med innvandrerbakgrunn får regjeringen til å ta i bruk virkemidler som slår tilbake på dem de ønsker å hjelpe. Ikke før hadde debatten om hijab til politiuniformen lagt seg, som politifolk med innvandrerbakgrunn ikke ønsket, så fremkommer det at regjeringen gir innvandrere dispensasjon for norskkravet ved opptak på Politihøgskolen. – Uheldig, sier innvandrere selv, som mener dette kan skape et klasseskille innenfor politiet. Skjønner ikke politikerne at slik kvotering vil skade de innvandrere som har jobbet hardt nettopp for å vise at de ikke trenger noen særbehandling?

Innvandrere tilfører det norske samfunnet ”gode verdier”, sier Abid Raja. Han nevner så én verdi: ”hvordan man skal ta vare på sine eldre.” Punktum. Ikke et kritisk spørsmål fra Dagbladets journalist som kunne avkledd klovneriet elegant.

I Sverige er det god butikk med flyreiser til Irak, og nå er tydeligvis kundegrunnlaget blitt stort nok også i Norge. Med andre ord får irakere opphold fordi de hevder å være i livsfare hvis de returneres samtidig med at ulike flyselskaper konkurrerer med å opprette direkte flylinjer til Irak. Det helsvenske selskapet MCA Airlines reklamerer med at de 12.september åpner den første direktelinjen mellom Norge og Kurdistan – under tittelen en ”etterlengtet direkteforbindelse”.

Lily Bandehy kritiserer Abid Raja og Mohammad Usman Rana for å være kamuflerte islamister som meler sin egen kake for politisk definisjonsmakt. De har oppnevnt seg selv som talsmenn for innvandrere, og misbruker at de er født i Norge til å fremme noe ”nytt norsk” som ”innvandrere” betakker seg for. Slik blir man ikke medieyndling av, for der passer det best med de ekstreme. Gjennom de ekstreme, gis ”humanistene” anledning til å bevise hvor tolerante de er.

En prest som lyger. Aviser på den danske venstresiden som manipulerer og sprer løgner. Norske aviser på venstresiden som refererer løgnene ukritisk. Dette er sannheten om politiaksjonen i Brorson kirke mot utviste irakiske asylsøkere. Med andre ord; den notoriske uetterretteligheten i deler av media synes å være umulig å kurere.

Senterpartiets Ola Borten Moe viser seg nok en gang som en som tør der andre tier. I dag tar han et kraftig oppgjør med norsk integreringspolitikk, hvilket han ikke er alene om, men han henger bjella på katta: Den er mislykket i mangel på norsk selvtillit og fordi norske verdier hver dag blir truet. Hans oppskrift er like enkel, som den er genial: - Tenk norsk, sier Borten Moe.

Den såkalte integreringen går sin skjeve gang. I dag meldes det om den ”tilpassning” som skjer i norske barnehager ved at det synges muslimske sanger under muslimske høytider. Praksisen førte til at en assistent ved en av Oslos øst barnehager sluttet. Per-Willy Amundsen (FrP) kaller det snikislamisering, mens avdelingssjef Kerstin Berglund i Oslo kommune forsvarer sangene med andelen ”ikke-vestlige” i barnehagene. Tror virkelig Berglund at alle med ikke-vestlig opphav er muslimer?

Hadde jeg vært adoptivforelder til et mørkhudet barn, tror jeg rett og slett jeg hadde fått panikk etter valgdebattene på fjernsyn i går kveld. Enten det er en programleder eller en politiker, snakkes det om språk- og læringsproblemer i Osloskolene når ”de hvite barna” blir i mindretall. Slik settes debatten tilbake til 80-tallet og vel så det, da fokus var på farge, og ikke på hvordan vi kan klare å skape et kulturelt og verdimessig fellesskap. Mener politikere og journalister i fullt alvor at våre utfordringer handler om hudfarge? Kjenner de ikke et eneste adoptivbarn eller andre som er like helnorsk i sitt tankesett som enhver ”totning”?

Shakil Rehman tar et ramsalt oppgjør med andregenerasjonsinnvandrere som Abid Raja og Usman Rana: De kveler debatten om islam og undertrykking, mener Rehman. De får dertil god drahjelp fra journalister, som Rehman trodde skulle være opptatt av individuell frihet og likestilling. Slik går Rehman rett inn i kjernen av deler av boken ”Rundlurt: om innvandringen og islam i Norge”, som lanseres om noen dager.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for tiår siden bestemt seg for at integreringen av innvandrere i Norge går bra - det tar bare tid. I en ny rapport ”slår de hull i myten om at innvandrere generelt er dårlig integrert”. Den observante leser vil registrere SSBs taktiske moderering, for hvem er det som har hevdet at innvandrere generelt er dårlig integrert? At tidsperspektivet er viktig i integreringen er det vel heller ikke så mange som betviler, men tidsvariabelen er ikke det eneste saliggjørende.

Den norskpakistanske ektemannen dør, og for den gjenværende familie begynner arveoppgjøret. Som de fleste norskpakistanere har de formue, gjerne i form av eiendom og penger, i Pakistan. Så starter problemet; skal arveoppgjøret skje etter norsk eller pakistansk – eller islamsk – rett? Jurist Rukhsana Ashraf har forsket på norskpakistanske enker og arv. Hun mener kolliderende lovsystemer garantert kommer til å skape store utfordringer i tida som kommer.

Forfatter Vigdis Hjorth er ikke redd for at likestillingen i Norge er truet av konservative innvandrere. Hun er ikke redd for islamisering. Hun frykter ikke for homofiles rettigheter. Ei heller for den vestlige kulturen. Hun er nemlig overbevist om at det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. Som hun skriver: ” At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.” Dette må kunne kalles en ærlig fremlegging av mangel på solidaritet.

Pakistaneren Rooshani Ejaz (24) har besøkt Norge fire ganger, sist nå i sommer, ni år etter siste besøk. Hun bodde i Oslo hos Hege Storhaug i et halvt år i 1995 sammen med moren og søsken. Hun forteller at hun verdsatte friheten hun opplevde i det norske samfunnet den gang høyt, og at erfaringene har formet hennes personlighet. Besøket i sommer var imidlertid ikke bare hyggelig. Rooshanie opplever at særlig Oslo har endret seg betydelig - i negativ retning. Hun mener debatten om innvandring og integrering bør avsluttes. Den negative utviklingen på så mange samfunnsområder krever umiddelbar handling.

I innvandrings- og integreringsdebatten er det en ting som synes viktigere enn alt annet; nemlig å ikke ta tak i realitetene. For eksempel synes det for noen viktig å hevde at det ikke er mange som årlig får opphold i Norge. Marie Simonsen i Dagbladet hevder at det er bare drøye 2.000 mennesker i året som får opphold i Norge. Man kan undres over om det er ønsketenkning fra en rødmalt stue på Kampen.

Nå kan innvandrere være mer i utlandet før de mister bosettingstillatelsen i Norge. Korte ferieturer skal ikke regnes med, og tidligere utenlandsopphold blir nullet ut etter 15 måneders sammenhengende tid i Norge.

Inntil for et par år siden var standardsvaret når det gjaldt integrering at man skulle se til England, nærmere bestemt Bradford. Der hadde innvandrere, særlig pakistanere, vært i årtier lengre enn i Norge, og integreringen gikk så det suste. Helgas artikkel fra Bradford i Aftenposten kan imidlertid fortelle en helt annen historie.

Som Norge, har Danmark inngått en returavtale med Irak for avviste asylsøkere. Men nå sier Irak at de ikke vil ta imot avviste asylsøkere fra Danmark, hvis ikke disse kommer frivillig hjem. Det betyr i realiteten at avtalen er uten betydning, for det har aldri vært noen hinder for at irakiske asylsøkeres frivillige retur.

En mistanke om en slående imam måtte til for at Dagsavisen skulle innrømme at dialog neppe er det eneste saliggjørende virkemiddelet i integreringen. I lederen tar de dertil til orde for at når det gjelder fysisk avstraffelse av barn så gjelder bare ”én kultur” – hvilket vanskelig kan tolkes som annet enn at her er det ikke noe å diskutere.

Så var tallene på bordet for det de fleste av oss har hatt en mistanke om. Kontantstøtten er først og fremst er verktøy for innvandrermødre til å ikke ha barna i barnehage og til selv å ikke være på arbeidsmarkedet. Åtte av ti toåringer som mottar kontantstøtte i Oslo, er barn med innvandrerbakgrunn. Barne- og likestillingsminster Anniken Huitfeldt (Ap) vil fjerne ordningen.

Det har gått opp for Regjeringen at dagens norske asylpolitikk overfor enslige mindreårige asylsøkere må endres radikalt. Barn fra ressurssterke familier smugles til Norge for å jobbe og sende penger tilbake til familien, sier statsråd Dag Terje Andersen. I tillegg har mange familier en forhåpning om å utnytte barnet for selv å få visum til Norge. Regjeringen vil også sette foten ned for ID-løse voksne asylsøkere. Det er med all tydelighet valgår, må man kunne slå fast.

Barnevernet sliter med å finne foster- og beredskapshjem for barn med innvandrerbakgrunn, for ”disse barna” regnes tydeligvis ikke av barnevernet som norske. - Det er viktig at disse barna for beholde familiens kultur, sier lederen for den regional fosterhjemstjeneste. Imamen (!) applauderer. Kanskje det hadde vært like greit å si det rett ut: muslimske barn må plasseres hos muslimer. Men mener barna dette er det viktigste?