Innvandring

Etter at Aftenpostens lyktes med å sette søkelyset på muslimske moralutøvere på Grønland i Oslo, har langt de fleste tatt avstand fra praksisen med slik selvoppnevnt moralpoliti. Men like åpenbart som at dette er et problem som har eksistert over tid, er det åpenbart at dette ikke er et isolert fenomen for en avgrenset bydel i Oslo. I Spania er det en muslimsk kvinne som har tatt av seg hijaben som vekker vrede. Ikke bare fordi hun har forkastet hijaben, men fordi hun i tillegg besitter en maktposisjon. For moralpolitiet er hun er dårlig rollemodell, og blir forsøkt fjernet. Myndighetene svarer derimot med å ønske moralpolitiet i fengsel.

”Lederen av islams karavane i Europa”, Tariq Ramadan, var nylig i Oslo i forbindelse med boklansering. Der møtte han sin overmann, Walid al-Kubaisi. Al-Kubaisi bestemte seg for å intervjue Ramadan, men det gikk ikke helt slik han hadde tenkt. Samtalen var rett og slett unyttig, mener al-Kubaisi. Der tar han feil, mener jeg.

I Sverige er det som kjent umulig å få til en tilnærmet åpen diskusjon om innvandring og integrering. Det er selvsagt mulig å komme med sine positive erfaringer, og er du selv av innvandrerherkomst, ja, da kan noen negative ytringer tolereres uttrykt i offentligheten. Slik sett er det flere ting som tyder på at Sverige må satse på at det er blant innvandrernes man også finner sine redningsmenn. En av dem heter Jasenko Selimovic. Diskrimineringsombudsmannener er derimot moden for søppeldynga.

Selv om det er begrenset, er det flere tendenser til kjønnssegregering i Danmark. Gir vi etter for religiøse særkrav og grupperettigheter, får vi et samfunn med mindre sammenhengskraft, mindre tillit og flere konflikter. Vi må forholde oss til krav om å innrette samfunnet etter muslimske forskrifter. Det gir ingen mening å vente til det er blitt et alvorlig problem, sier MF Karen Jespersen (V), leder av Folketingets integreringsutvalg.

”Jeg er så lei av uttrykket integrering, når det i virkeligheten betyr en tilbaketrekning av norsk kultur fra norske institusjoner. I stedet skal vi begynne å assimilere på den norske kulturens premisser. ” Sa en toppolitiker for noen dager siden. Han mener også at Norge er nordmennenes land, og at det derfor er nordmennene som skal bestemme hvem som har adgang til landet. Han ønsker at vi skal begynne å sortere innvandrere ved grensen og velge ut dem som det er realistisk å klare å assimilere.

Å påpeke plikter vi alle har i dette samfunnet - uten samtidig å påpeke at innvandrere står i en særstilling, i alle fall i en viss tid, hylle dialogen samt understreke at Norge fortsatt skal være humant, inkluderende og ta vel imot flyktninger og asylsøkere, både de med og uten rett til opphold - har vært oppskriften på å bli stemplet som en slags suspekt ekstremist. Men de samme som har drevet disse demoniseringskampanjene har nok forregnet seg en smule – for stadig flere ser at utviklingen krever en mer politisk enn moralsk tilnærming. Denne gangen er det professor Janne Haaland-Matlary som spikrer plikten i samfunnskontrakten og fastslår at det ikke er noen menneskerett å bli statsborger i noe land.

Å oppnå nytt statsborgerskap i Norge eller et annet land for den saks skyld, burde kreve at man signerer en forpliktende avtale med sin nye stat. Det ville gi den enkelte et klart signal om hva som forventes av deg som fullt ut likeverdig samfunnsborger, og en slik kontrakt ville også styrke den nasjonale identiteten: Dette er hva det er å være norsk. Enten er du inne, eller så er du ute. Frankrike leder an i denne retningen i Europa. Insisterer du på å tre på deg burka, ja, da kan du se langt etter statsborgerskap i republikken.

Når danske skoler velger å legge forholdene til rette for radikal islamtolkning, da har det gått over alle støvelskaft. Igjen ser vi et stygt utslag av misforstått toleranse for det mest intolerante. Ralf Pittelkow, politisk kommentator i Jyllands-Posten, er ikke imponert over den verdimessige svaksyntheten, som får presumptivt oppegående personer (skolepersonell) til å gå islamisters ærend.

En spørreundersøkelse blant kvinner i Storbritannia avdekker at et overveldende flertall ønsker innvandringen til landet dramatisk redusert. Hvis ikke så skjer vil landet miste sin identitet, hevder medlemmene av kvinneorganisasjonen The Townswomen's Guild.

Det er nok mange i dette landet som støtter arbeidsinnvandring. Men det fordrer at det er arbeid. Det er nok langt færre som støtter at arbeidsinnvandrere er i Norge som trygdemottakere.

Danmarks integreringsminister ønsker å skjerpe kravene for permanent opphold. Det er ikke lenger antall år i Danmark som skal være det mest utslagsgivende, men den enkeltes samfunnsdeltakelse. Statsråden vil også stramme inn på andre områder.

Over halvparten av de om lag 220 000 tyrkerne i Østerrike ønsker at sharia skal innføres i rettsvesenet. Tre av fire mener at å følge islams påbud er viktigere enn demokratiet. 45 prosent av unge tyrkere er ikke komfortabel med levesettet og verdiene i Østerrike

Aftenposten følger opp sin sak om moralpolitiet på Grønland i Oslo. Etter å ha snakket med en rekke personer i området, er konklusjonen at langt de fleste kjenner til flere av moralpolitiets medlemmer – men ingen er medlem selv. Nå ønsker flere å finne ut av hvem moralpolitiet egentlig er, og det bebudes forskning på området. I så fall kan det hende at man møter seg selv i døra.

Det er mye rart myndigheter og regjeringer ”vil”. I dag kan vi lese i Aftenposten at Utlendingsdirektoratet ”vil kle av unge asylsøkere”. På samme måte vil helsemyndighetene kle av meg når jeg er til underlivssjekk, men de sier det bare ikke på den måten? Stridens kjerne er selvsagt alderstest av asylsøkere som hevder de er barn.

Et par fra Jordan har i syv år blitt i Sverige til tross for en rekke avslag på sine asylsøknader. I siste avslag het det at de måtte ut av landet. Men da kom imidlertid noen av dem som er satt til å forvalte reglene den utviste familien til unnsetning. Det er nemlig innført nye regler for arbeidsinnvandring i Sverige, og ved å kjøre familien over grensa til Norge hadde de beviselig vært utenfor EU. Vips; opphold.

I går på NRK møtte vi noen som må være blant de herligste mennesker på denne jord. Ashee og Zawar begikk det som er dødssynd i Pakistan, de ble forelsket og inngikk et kjærlighetsekteskap - mot familienes vilje. Kjærligheten førte dem på flukt, og etter to år endte denne flukten i Ål i Hallingdal, nå som en liten familie på tre medlemmer. Med nytt fremtidshåp ønsket de å bli en del av det norske samfunnet, noe de selv tok et smart grep om. Dette er hva integreringen virkelig handler om – ja, me smallas!

En av ”nyhetene” som verserer i dagens medier, er at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i et brev kritiserer Norge og justisminister Knut Storberget (Ap) for å trosse deres råd mot å sende avviste asylsøkere tilbake til Irak. Det samme brevet har UNHCR tidligere sendt Sverige og Danmark, uten at disse landene brydde seg nevneverdig. UNHCR lar seg heller ikke affisere av en dom i Menneskerettighetsdomstolen fra juni 2009. Denne stadfester at det er fullt mulig å sende de avviste asylsøkerne tilbake til Irak. Dommen synes også ukjent for norske medier.

Det er rystende, samtidig som det ikke er overraskende. I Storbritannia melder myndighetene nå om tvangsekteskap av jenter helt ned i niårsalderen på britisk jord. Vi snakker ikke om ett tilfelle, men flere, som lever under beskyttelse fra myndighetene. Det meldes dog ikke om straffesaker overfor foreldre og ”ektemenn”. Situasjonen er med andre ord fullstendig uakseptabel og varsler om et skrikende behov for nye tider. Foten må settes så kraftig ned at det ikke levnes noen tvil om hva en slik grotesk forbrytelse svares med.

Medier skal være toneangivende, veivisere og en gi oss avgjørende peilepinner på hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i. De ligger derimot opp mot ti år etter utviklingen. Dette må kunne konstateres etter dagens hovedoppslag i Aftenposten om at Grønland er blitt en muslimsk getto, der religiøs kontroll generelt, og kontroll av jenter og kvinner spesielt, er utbredt.

Det heter at hvis overskriften er et spørsmål, er svaret som oftest ja. Så også denne gangen. I går fikk vi presentert nyheten om at kriminelle utlendinger i fengsel anses som å være lovlig i Norge, og blir derav automatisk medlemmer i folketrygden. Jo lengre fengselsstraffer, jo mer rettigheter. Men det het derimot at eksempelvis kontantstøtte og barnetrygd kunne de samme se langt etter, hvilket jeg tillot meg å betvile. Min tvil var dessverre berettiget.

Hva er det Norge driver med? Spørsmålet kan rettes direkte til statsminister Stoltenberg, fordi han i sin nyttårstale vektla at nå er det arbeid som gjelder for å redde Norges fremtid. Arbeid, arbeid, arbeid – og så bringes nyheten om at kriminelle utlendinger som soner mer enn ett års fengsel automatisk blir medlem av folketrygden. Etter tre års fengsel får de rett til pensjon. Med andre ord belønnes utlendinger for å komme til Norge og gjøre alvorlige forbrytelser – jo mer alvorlig, jo høyere belønning. Sjokkerende er bare fornavnet.

I Vollsmose i Danmark er politiet forundret over et nytt fenomen. Det handler om tenåringsjenter av somalisk opprinnelse som driver en intern kamp mot hverandre. Det økende problemet skader ikke bare jentene selv, det har også betydning for samfunnet.

”Denne lidt forsinkede julehilsen fra en fredløs kvinde fra Iran – udvist fra Danmark – lader jeg hermed gå videre til dem i Danmark, der har samvittighed til at modtage den,” skriver Leif Munksgaard. For Munksgaard møte med en iransk kvinne har gjort dypt inntrykk, men hva med alle andre Aishaer? Hvordan skal vi politisk løse dette?

Norges sjenerøse velferdsgoder er med all sannsynlighet snart fortid. Den rød-grønne regjeringen, eller kanskje bare den indre krets rundt Ap-statsminister Jens Stoltenberg, har innsett at Norge bruker mer penger enn godt er. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) antyder nye tider, men sier lite om hva som egentlig venter oss. Vi skjønner dog at vi ikke lenger kan stole på rause velferdsgoder vi hittil har tatt for gitt. Men vi skjønner ikke hvorfor, vi er da tross alt ett av verdens rikeste land, er vi ikke? 2010 kan bli en mellomtid, og så braker det løs.