Fahad Qureshi i Islam Net har opplevd et hardt kjør de siste dagene etter at det ble klart at han støtter dødsstraff og mener at muslimer som ikke gjør det samme er vantro. I en kronikk i dag vedgår han at mediekjøret tar hardt på han, men at han står fjellstøtt ved Allahs lover: ”De angriper fra alle hold. De prøver å demonisere meg og få samfunnet vendt mot de som ønsker å følge Muhammed (fred være med ham) sin levemåte. Jeg underkaster meg bare Allah og det vil jeg InshaAllah alltid gjøre,” skriver en åpenhjertig Qureshi, som særlig tar tar det tungt at folk som mener de er muslimer går mot hans budskap.

”Kvinner som lever under muslimsk lov” (WLUML) er en verdensomspennende organisasjon med hovedsete i Pakistan, Lahore. Norge har i en årrekke støttet denne dyktige organisasjonen økonomisk. WLUML setter ikke bare fokus på lovverket i muslimske land som undertrykker kvinner, men også hvordan sharia praktiseres i ”nabolaget” – den uformelle shariaen. Det er vel dette noen politikere har dristet seg til å kalle ”snikislamisering”, som når muslimske kvinner i Norge nektes skilsmisse: den islamske ekteskapskontrakten settes over norsk lov. Helle Merete Brix har sett nærmere på arbeidet til WLUML.

Aftenposten skulle ikke trykket kronikken ”Drøm fra Disneyland”, signert Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Ei heller skulle avisen trykket kronikken ”En stigende uro”, signert Hege Storhaug, som, ifølge antropolog Runar Døving, påstår at Norge er utsatt for okkupasjon. Døving leser kronikker som fanden selv og konkluderer med sensur.

Minervas kulturredaktør Kristian Meisingset har prisverdig satt av tid til å besøke IslamNets forumside og oppdaget at organisasjonen faktisk ønsker, misjonerer for og allerede i dag prøver, så godt det lar seg gjøre, å leve etter sharia-lover. Det innebærer bl.a. at de foreskriver dødsstraff for homofili, for utroskap og for frafall fra islam.

I et demokrati kjemper man ved bruk av ord, ikke vold og terror. At ikke alle tar til seg denne grunnleggende læresetningen, kjenner vi dessverre godt til. Danmark går til nasjonalvalg 15.september. Flere uverdige og bekymringsfulle episoder har utspilt seg siste dagene. Likeledes: i Danmark har politikere de siste årene opplevd brannattentat, overfall og drapstrusler som har ført til psykologhjelp og livvakter døgnet rundt. Ikke alt er smugt i det lille land.

I lys av terroren i Oslo og på Utøya brukte lederen av kvinnegruppa Ottar, Asta Beate Håland, sin faste kronikkspalte i Klassekampen til å definere HRS generelt og Hege Storhaug spesielt som antifeminister knyttet til nyfascistisk ideologi. Hålands tittel var således ”Den store løgnen”, med henspeiling på at HRS sitt arbeid for muslimske jenter og kvinner i bunn og grunn har vært et skalkeskjul: vårt prosjekt fra dag en har vært å jobbe mot innvandring og mot det såkalte Eurabia-prosjektet. ”Løgnen er stor”, konkluderte Håland. I dag svarer HRS i samme avis.

Etter terroren 22.juli har særlig ytterste venstrefløy vært høyt på banen og ”advart” mot høyrefascistisk vold. Som HRS påpeker i kronikk i Klasekampen i dag, har vi ”registrert grupperinger/parti i Norge som åpner for bruk av politisk vold for å nå sine mål om ’det fullkomne samfunnet’”. Våre tanker i kronikken gikk selvsagt til partiet Rødt og Tjen Folket. Altså venstresiden.

Det er ingen sensasjon, men det er heller ikke hverdagskost at praktiserende muslimske kvinner også er skjønnlitterære forfattere. Som Leila Aboulela, født i Kairo, oppvokst i Khartoum, utdannet i London og nå bosatt i Doha. Hennes skrivekarriere ble sparket i gang grunnet det hun opplevde som en antiislamsk stemning på 80- og 90-tallet, samt en forkjærlighet for Edward Said.

”Allah har foreskrevet dødsstraff i Islam, og Profeten Muhammad SAW har praktisert dette. Mener du at du vet bedre enn Allah SWT og Profetens praksis?” Dette sier Islam Nets leder i nettdebatt. Slik bekrefter Islam Net våre kritiske artikler om deres ideologiske tilhørighet.

Sikkert som årstiden er det at før sommerferien kommer problemene med at unge kan risikere et ufrivillig ekteskap eller å bli kjønnslemlestet i utlandet, mens høsten og skolestart handler om unge som ikke møter på skolen. Like sikkert er det at ingen politikere eller myndighet så langt har klart å få bukt med problemene.

I går feiret muslimer avslutningen på fasten Ramadan med Eid, som innledes med bønn i moskeen. Utenfor moskeen på Amerikavej på Vesterbro i København fant det imidlertid sted en ren henrettelse, der en mann ble drept og flere skadet. Politiet tror det dreier seg om et internt oppgjør blant pakistanere i byen. Men spørsmålet er om noen i disse miljøene vil fortelle noe som helst.

Islamske ekstremister på de britiske øyene øker presset for å danne områder og hele byer om til områder der sharia skal gjelde, og der ikke-muslimer skal stenges ute. Det er blant annet pekt ut en rekke storbyer som mål for prosjektet, som Birmingham, Bradford, Derby, Leeds, Leicester, Liverpool, Luton og Manchester. Det snakkes om ”uavhengige islamske stater”. I andre land i Europa er oppsplittingen av samfunnene et faktum. Oslo kommer etter.

På gårsdagens nyheter hørte vi om alle klagene som er kommet inn til Drammen Taxi på grunn av språkproblemer, som førte til at daglig leder, Glenn A. Hole, så seg nødt til å innføre språktesting. I dag kan vi lese at den samme Hole må leve med voldsalarm etter drapstrusler. Men alt tyder på at Drammen Taxi er på rett vei, med rett sjåfør.

At debatten om innvandring, integrering og verdier skulle ha en anstendighet ved seg etter 22.juli, var et klart ønske fra vår fremste politiske ledelse i Arbeiderpartiet. Vi har i måneden som har gått sett mang et eksempel på at særlig ytre venstre flanke synes en slik tanke er lite konstruktiv. I dag publiserer Klassekampen en helside, under tittelen ”Den store løgnen”, som nok en gang bevitner at ønsket om anstendighet ignoreres totalt i den mørkerøde leiren. Det konstrueres et vannvittig bilde av HRS – også basert på konkrete feil avisa selv enkelt kunne sjekket ut av saken – for så å gyve løs på det samme vannviddet.

Å faste er en av de fem sentrale søylene i islam som skal oppfylles. Ikke å faste kan således oppfattes som å undergrave islam. En asylsøker fra Afghanistan, som skal ha konvertert til kristendommen, overholdt naturlig nok ikke ramadan. Det endte med at beboere på asylmottaket tok affære: mannen fikk helt kokende vann over seg. Han forteller at han frykter for livet sitt.

NRK er på folkemunne blitt kalt ARK, - Arbeiderpartiets Rikskringkasting. Mange på den politiske høyresiden har i alle år påstått at kanalen er venstrevridd. Hvis påstanden skulle medføre riktighet, er dette spesielt uheldig i et land som Norge, hvor man ikke tillater politisk reklame på TV. NRK har maktet å beholde sin dominerende stilling under valgkamp og partiutspørring også etter demonopoliseringen, men har etter hvert fått ganske sterk konkurranse fra TV2.

Etter 22/7 har aksen høyreekstrem versus venstreekstrem terror blitt viet ny oppmerksomhet, der ikke minst islamkritikere er puttet i høyrebåsen og mer eller mindre blitt tildelt et slags moralsk ansvar for terroristens handlinger. Men hvordan kan det være ”høyreekstremistisk” å tale for frihet, ytringsfrihet, likeverd, likestilling, like muligheter for alle, beskyttelse av kvinner, sekulært demokrati og religiøs frihet, spør antropolog Britta Mogensen, som har fulgt debatten i Danmark.

Kan en kvass tone i debattene om innvandring og islam medvirke til at noen i verste fall oppfatter det som carte blanche til å begå vold mot muslimer, politikere eller andre? Dette spørsmålet har vært debattert i en rekke skandinaviske land etter 22/7. Spørsmålet har også ledet til en rekke grupperinger av mennesker, der det innenfor aksen ”dem og oss” er gjort slik at kritikere av islam er blitt mer eller mindre synonymt med islamhatere og høyreekstreme. Det som derimot ikke har vært berørt, er hvordan muslimer og frafalne som kritiserer islam, skal plasseres.

Den islamske fasdtemåneden ramdan er snart over, og avrundes med eid-festen. Som i fjor løfter muslimske parlamentarikere i Folketinget i Danmark festen inn på Christiansborg. En imam ved navnet Fethullah Gülen skal stå bak arrangementet, en imam som blant annet har oppfordret tilhengerne sine til ”å være gode venner med naboen, utdanne seg og få et god jobb i staten. På den måten overtar de makten. Ikke ved bruk av terror, men med økonomisk og politisk makt”. Skribenten Britta Mogensen er ikke begeistret for det arrangøren selv kaller for et ”politisk arrangement” ettersom religiøse arrangement på Christianborg ble forbudt i fjor.

Diktaturer faller, andre oppstår og noen fortsetter med buisness as usual. Men det vi kan være sikker på er at diktatorer er et utholdende folk – og de har alltid en venn et sted.

Først publiserte antropologen Sindre Bangstad kronikk i Politiken like etter Utøyamassakren og terrorangrepet I Oslo. Tittelen var ”Hatet i vår midte”. Nå er Bangstad på banen med et essay internasjonalt, der han slår til alle kanter i sin visstnok kamp for det gode samfunnet: Knut Olav Åmås, Sigurd Skirbekk, Unni Wikan, Terje Tvedt, Halgrim Berg, Bruce Bawer, Flemming Rose, Ayaan Hirsi Ali, Carl i Hagen, FrP, Oriana Fallaci, Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug, HRS: vi får alle passet påskrevet i konteksten å ha gitt næring til Behring Breiviks ”rasisme og islamofobi”.

I går ble HRS beæret med oppslag på TV2-nyhetene. Anledningen er at Minotenk, stiftet av Abid Raja, inviterte oss til en religiøs feiring, Iftar, for ”åpen dialog” over et ”smakfullt måltid”. Vi glemte å svare på invitasjonen, som altså var verdt et nyhetsoppslag i beste sendetid. Dertil klarte TV2 å vri min uttalelse til at det ikke var en forglemmelse fra vår side likevel: jeg svarte ikke på invitasjonen ”bevisst”, sies det. Det kalles visstnok mediedramaturgi. I min verden kalles det løgn.

Under tittelen ”Frykten for muslimer” forteller barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) oss hva vi tror. Deretter forklarer han at det vi tilsynelatende tror, er feil. Lysbakkens intensjon er utvilsomt å knuse myter om muslimer spesielt og innvandring generelt, men han ender opp som en klar kandidat til en fremtidig overformynderiminister.

En hel verden fulgte med da folkemassene gjorde opprør mot korrupte og despotiske regimer tidligere i år i en rekke arabiske land. Mediene kastet seg begeistret over det som raskt ble utropt til å være en arabisk vår. Særlig Tahrir-plassen i Kairo var i sentrum for medienes interesse. At kvinner deltok i opprøret fikk særlig en euforisk oppmerksomhet. Euforien slo sprekker, ikke minst da den 84-årige åndelige lederen for sunni-islamisme, Yusuf al-Qaeadawi ble fløyet inn til Kairo for å lede fredagsbønnen. Hva vil fremtiden bringe Egypts kvinner?

Det var med en viss usikkerhet og spenning jeg deltok i debatt i Oslo Studentersamfunn i går kveld om velferdsstaten. Jeg fikk meg heldigvis en fin overraskelse. Stemningen blant studentene og tonen paneldeltakerne imellom var preget av 22/7 – varsomhet – og debatten ble anstendig og saklig, samtidig som jeg tror de fleste opplevde at det var godt å komme i gang med en form for normalisering av tilstanden i landet.