Rita Karlsen

Enken etter avdøde Steinar Lem, Gunn Hild Lem, klaget inn forsiden i Dagbladet, der Marte Michelet hevdet at ”Steinar Lem ser på muslimske barn som fremmed ugress”. PFU støtter klagen, men under tvil.

Den norskiranske feministen og forfatteren Lily Bandehy, tar et ramsalt oppgjør med Marte Michelet og Aud Talles behandling av Hege Storhaug den siste tiden. Michelet har definert Storhaug som ”ute”, mens i Klassekampen skriver Bandehy blant annet dette: ”Tiden for Hege Storhaug er aldri ute og hennes budskap er på topp, mens tiden for en nøytral stat med ytringsfrihet er truet.”

Ett av de mest gjennomgripende arbeidsoppgaver i regjeringen er innvandring og integrering. Dagbladet hevder at sentrale politikere i regjeringspartiene vil ha et eget innvandringsdepartement (eller var det integreringsdepartement?), der nåværende statssekretær Libe Rieber-Mohn skal være en aktuell statsrådskandidat.

København har 83 integreringsprosjekter gående akkurat nå. Flere mener det kan betegnes som et integreringskaos. Brukerne klarer ikke å henge med, og dermed blir heller ikke tilbudene godt nok utnyttet. Derfor foreslås nå en samlet ”inngang”, en idé som flertallet av politikerne støtter opp om. Ideen er absolutt overførbar til Norge.

Religionshistoriker og skribent Hanne Nabintu Herland tør der andre tier. Ikke bare tør hun, hun tar likegodt et ramsalt oppgjør med deler av medienes og andres holdninger: forhåndsdømming, maktmisbruk, bevisst feilinformasjon, frykten for å komme på kant med det politisk korrekte, likegyldigheten. Hun setter spikeren i kista ved å påpeke at et frihetsinnskrenkende konsensustyranni kan bli faktum – der få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert. Alt dette og mer til smeller Nabintu Herland til med i dagens Dagbladet, alt som et forsvar for Hege Storhaug og HRS etter Amal Adens anklager mot oss i sommer.

”Vi har glemt å lytte til vår egen historie, og vi er på vei til å miste sansen for betydningen av å oppfatte oss selv som et folk med særlige verdier. Vi bør derfor diskutere verdikamp på en langt mer fundamental måte enn vi gjør i øyeblikket,” hevder Michael Böss i en kronikk i Berlingske.

HRS har i årevis fokusert på problematikken med kjønnslemlestelse av norske jenter. Det politiske svaret har i hovedsak handlet om antall. Informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, tar i sin siste bok, ”Rundlurt”, opp nettopp denne antallsfokusering, og hvordan politikere, forskere og media tilsynelatende virker fornøyd med at andelen lemlestinger er ”færre enn antatt”. Et slikt fokus kan vanskelig tolkes som noe annet enn en hentydning på at de som mener noe annet, overdriver. Vårt svar er: bevis det. Utfordringen er nemlig at det er like vanskelig å bevise at mange lemlestes, som at få lemlestes. Forskerne Inger-Lise Lien og Mona-Iren Hauge fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, forklarer hvorfor i et innlegg i gårsdagens Aftenposten.

”Vi kommer ikke til å publisere annonser fra Sverigedemokratene.” Slik lyder det krystallklare budskapet fra svenske Aftonbladet. Med henvising til det fremmedfiendtlige FrPs vekst og Dansk Folkepartis intolerante grunnstamme, skal Aftonbladet forhindre at Sverigedemokratene gjennom annonser kan ”vekke folks følelser” for å komme inn i riksdagen.

Feilen fra SSB førte til flere rokkeringer i mandatfordelingen fra mandagens stortingsvalg. Hendelsen rammet flere personer, ikke minst trist for dem som trodde de faktisk var inne på Stortinget, for så å få kontrabeskjed. Men det kanskje mest oppsiktsvekkende med den ulykksalige feilen; den ble oppdaget av en hobbymatematiker Torarin Hals Bakke (20).

Det er nok stortingsrepresentanter med innvandrerbakgrunn på Stortinget. Etter hvert kan de bli overrepresentert om vi ikke passer oss, sier valgforsker Frank Aarebrot – neppe uimotsagt.

Byrådskandidat Mohamed Suleban for Socialdemokratiet i Århus sin karriere ble kort. Etter et døgn går Suleban fordi han opprettholder sin kritikk av Århus' borgermester, som for to år siden ”tillot seg” å ha et møte med Ayaan Hirsi Ali. Ifølge Suleban misbruker Hirsi Ali ytringsfriheten for å fremme islamofobi. Dermed erfarer vi nok en gang at islam skaper problemer heller enn integrering.

Dagen etter valget i Norge er det en interessant konferanse i Danmark, hvor innvandring og velferdsstaten står på agendaen. Vel så interessant er det at den norske offentligheten ikke hører noe fra denne konferansen, spesielt siden lederen av norske KIM, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, er en av deltakerne. Hva vil så KIM formidle til norske myndigheter?

Så var valget avgjort. Fire nye år med Ap, Sp og SV, som har flertall på Stortinget med 86 mandater, mot den borgelige blokken på 83 mandater. Forventet var fremgangen både for Ap og Høyre, og om ikke noen stor fremgang, så i alle fall befestningen av FrPs posisjon. Det eneste oppsiktsvekkende ved valget, om ikke overraskende, var Venstres fall og Lars Sponheims avgang som partileder. Samtidig kan valget vise en ny trend: småpartiene er på vei ut av norsk politikk. Men det interessante: Hva skjer nå?

Dagbladets Marte Michelet kom nylig med nok et kraftig utfall mot Hege Storhaug spesielt og HRS generelt. Michelets kommentar er så uetterrettelig, og med politisk slagsside, at det er en vanskelig avveining om man skal forholde seg taus eller ikke.

Mens danskene er inne i et politisk slagsmål hva gjelder spørsmålet om å forby heldekkende muslimske plagg i offentligheten, er det dørgende stille om slike spørsmål i land som for eksempel Sverige og Norge. I Frankrike heller derimot det politiske flertallet i retning av forbud.

De såkalte Muhammed-tegningene skal visstnok ikke gi Danmark fred, hvilket er hele taktikken. Har noen gjort noe som noen muslimer mener er mot islam, skal man bøte med, om ikke evige pinsler, så i alle fall evige trusler. Politiets etterretningstjeneste utgir nå en brosjyre, i samarbeid med Dansk Industri, som advarer mot bruk av danske symboler, flagg og firmalogoer i angitte land i frykt for kidnappinger.

Stadig oftere ser vi at løgn, eller beskyldninger om løgn, blir brukt som virkemiddel for å oppnå eller frata noen makt. Nå blir også Aps stortingskandidat Hadia Tajik utsatt for en slik metode. I en løpeseddel-kampanje på urdu advares det mot å stemme slik at Tajik kan komme på Stortinget. Hun beskrives som den største trusselen mot islam og muslimer.

I går presenterte HRS rapporten ”Tell ikke meg”, som gir en indikasjon på innvandringens kostnader for Norge. Så ble det stille. Tilbakemeldingene så langt er interessante; folk ”på grasrota” takker og sier at for dem har dette vært åpenbart en tid. De jobber enten i helsesektoren, i skolevesenet eller på trygdekontor. Fra journalister kommer derimot en helt annen reaksjon: dette er vanskelig stoff. Hvor vanskelig kan det være?

Svenske myndigheter senker prognosen for antallet asylsøkere fremover, men tror samtidig på betydelige flere familiegjenforeninger. Samtidig returnerer Sverige irakere på løpende bånd.

P2’s morgenkåsør tenker høyt omkring snikislamifisering. Foreldrene banker barna, fordi de følger muslimske skikker.

Ønsket om flere politifolk med innvandrerbakgrunn får regjeringen til å ta i bruk virkemidler som slår tilbake på dem de ønsker å hjelpe. Ikke før hadde debatten om hijab til politiuniformen lagt seg, som politifolk med innvandrerbakgrunn ikke ønsket, så fremkommer det at regjeringen gir innvandrere dispensasjon for norskkravet ved opptak på Politihøgskolen. – Uheldig, sier innvandrere selv, som mener dette kan skape et klasseskille innenfor politiet. Skjønner ikke politikerne at slik kvotering vil skade de innvandrere som har jobbet hardt nettopp for å vise at de ikke trenger noen særbehandling?

Valgkamper er selsomme saker. Det er den tiden noen utvalgte i offentligheten skal debattere Norges fremtid de neste fire årene. De ”utvalgte” er de politiske partienes representanter, mediene og medienes utvalgte. Partienes mest effektive formidlingsapparat er media, og i særdeleshet nasjonale medier. Men i de nasjonale mediene har ikke partiene mulighet til å påvirke regien, tvert om styrer media valgkampen med – ja, med hva? Det hadde vært ønskelig å si at mediene fremstår som så nøytral og redelig som mulig overfor de ulike politiske partiene. For alle som følger de ulike valgduellene, viser derimot debattene og analysene at forskjellsbehandlingen er påtakelig. Ikke overraskende er det først og fremst FrP som lider under dette, men også dette har media funnet en regi på. Det eneste som synes å forstyrre medienes regi, er meningsmålingene. Når disse derimot ikke passer inn i medias regi, er de ikke til å stole på. Vi kan kalle det patetisk, men dette er et alarmerende demokratisk problem. Og det verste: hvilke politiske saker media regisserer inn – og ut.

I Sverige er det god butikk med flyreiser til Irak, og nå er tydeligvis kundegrunnlaget blitt stort nok også i Norge. Med andre ord får irakere opphold fordi de hevder å være i livsfare hvis de returneres samtidig med at ulike flyselskaper konkurrerer med å opprette direkte flylinjer til Irak. Det helsvenske selskapet MCA Airlines reklamerer med at de 12.september åpner den første direktelinjen mellom Norge og Kurdistan – under tittelen en ”etterlengtet direkteforbindelse”.

I sommer har HRS generelt og Hege Storhaug spesielt hatt en selsom opplevelse med Dagbladet. Erfaringen vi sitter igjen med er at Dagbladet bedriver ren propaganda til fordel for sitt blodrøde politiske prosjekt, men dessverre for dem selv; de mangler saklige argumenter for å vinne frem. Derfor tar de i bruk skitne metoder, der de prøver å løfte frem sine egne argumenter med løgn, manipulering og personlig drittkasting. Det får Dagbladet til å gå helt til bunns hva gjelder saklighet, som etter all sannsynlighet også vil vise seg på salgstallene.

Aftenpostens medarbeider Nazneen Khan-Østrem anmelder Hege Storhaugs bok ”Rundlurt” i dag. Ikke overraskende har Khan-Østrem tungt for å svelge blant annet Storhaugs kritikk av islams kvinneundertrykkelse. Etter å ha lest anmeldelsen, er det flere som nå sier de både gleder og gruer seg til å lese Storhaugs bok. En av dem er Carl Johan Berg i Kommentaravisen.no.