Politikk

Hvordan forholde seg?

Dagbladets Marte Michelet kom nylig med nok et kraftig utfall mot Hege Storhaug spesielt og HRS generelt. Michelets kommentar er så uetterrettelig, og med politisk slagsside, at det er en vanskelig avveining om man skal forholde seg taus eller ikke.

Rita Karlsen, HRS

Under tittelen ”Hege Storhaug er ute” (på nettet, mens i papirutgaven heter det ”En reaksjonær avantgarde”), åpner Marte Michelet slik:

Trolig har ingen annen enkeltperson hatt større innflytelse over den norske innvandringsdebatten de siste ti årene enn Hege Storhaug. Med manisk energi har hun hamret og hamret og hamret inn budskapet om at islam og vesten er uforenelige, at innvandringen ødelegger Norge og at innvandrermiljøene er putrende heksegryter av kjønnslemlestelse, tvangsgifte, æresdrap, voldtekt, dop og trygdesvindel.Gjennom den lille «tenketanken» Human Rights Service har hun snekret seg en plattform å rope fra, og fått klippekort til tv-studioene og avisene. Hennes politiske lobbyvirksomhet har vært en suksess uten sidestykke. Gang på gang har hun blitt tatt i mot av departementer, direktorater og stortingskomiteer. På Storhaugs bestilling har de satt ned utvalg, bestilt utredninger, laget handlingsplaner, foreslått lovendringer og bevilget penger. I mange år var det sånn at hver gang hun harmdirrende pekte sin finger på noe, så hoppet politikere og presse på saken. Nå er alt dette over.Nå granskes Human Rights Service for trakassering og ulovlig overvåkning av sin tidligere ansatte Amal Aden, og står i fare for å miste statsstøtten. Nå slaktes den nye boka hennes i avis etter avis. Nå går størrelser som Shabana Rehman kraftig ut mot henne og metodene hun bruker. På nettsiden til HRS ser man daglig hvordan det rakner, med utspill og utskjellinger fra en Storhaug som blir stadig mer krakilsk og paranoid.Hun kunne parert den økende avvisningen med en heftig ny «avsløring». Men hun har ingen flere kort i ermet. Hun har sabotert forholdet sitt til de få innvandrerjentene som har stolt på henne og kommet til henne med sine historier. Hun står i dag helt uten informanter i innvandrermiljøene, og alt tyder på at dette har drevet HRS til stadig mer tvilsomme metoder. I tillegg har HRS knyttet seg så tett og åpent til FrP at de andre partiene ikke ser gevinsten i å samarbeide med henne.Storhaug har altså malt seg opp i et hjørne, og der kommer hun til å bli sittende fast. Hennes tid er forbi. Det paradoksale er at hennes budskap er mer populært enn noen sinne.

Vel, saklighet er ikke akkurat det som preger denne teksten. Spørsmålet er: Skal man rett og slett velge taushet? Er det noen i det hele tatt som tar Michelet seriøst? Nå granskes HRS sier Michelet, og jeg legger til: ja, heldigvis. Det er på tide at noen er gitt ansvar for å etterprøve all den galskapen som ikke minst Dagbladet har gjort seg til aktør i. For Dagbladet har aldri prøvd å gjøre noe etterrettelig journalistikk knyttet til alle påstandene om HRS, tvert om har de har lukket øyne og ører for alt som utvilsomt trekker i positiv retning av HRS (jf. for eksempel at to av avisens journalister har lyttet til lydopptak av Amal Aden, der Adens løgner legges åpent for dagen). Slik sett er Marte Michelet på rett sted, men når Dagbladet dør kan hun helt sikkert fortsette sitt virke i Klassekampen.

Storhaug valgte imidlertid, dog under tvil, å svare Michelet. I e-post til avisens kronikk- og debattredaktør poengterte Storhaug derimot dette:

Jeg synes virkelig det er beklagelig at dere prioriterer som dere gjør i forhold til vår tids antakelig største utfordring, som kan få irreversible negative konsekvenser for samfunnet som så dann. Først en «anmeldelse» av boken som var så uanstendig som mulig er, dernest MMs kommentar. Folk reagerer. Dere støter bort lesere – som ikke er fastlåste på ytre venstre flanke.

Jeg skal dog prøve å forholde meg, og har limt inn tilsvar under her. Skulle selvsagt ønsket meg at vi heller hadde fått en debatt (som jeg prøvde) om hvorfor Dagbladet svikter sine idealer – i en tid da disse idealene trengs mer enn noensinne i kjent norsk historie.

Storhaug henviser her til en kronikk hun skrev til Dagbladet nylig, men som Dagbladet avviste.

Dagbladet trykket imidlertid tilsvaret til Storhaug i går. Innlegget er ikke lagt ut på Dagbladet.no, der Michelets innlegg ligger, (heldigvis) med overvekt av leserkommentarer som slakter både hennes budskap og presentasjonsform.

Godhetsregimets død?

Av Hege Storhaug

Varslet om min død i Dagbladet, kan jeg betrygge eller uro leserne med er betydelig overdrevet.

Dagbladets Marte Michelet sin omtale av arbeidet til Human Rights Service (HRS) og meg, vil neppe inngå i historien som en vektig analyse (10/9). Jeg vedgår at vi har klart å sette viktige tema på dagsordenen både i Norge og internasjonalt, enten det handler om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æreskultur og kvinneundertrykking i religionens navn. Jeg vil anta også Michelet mener at dette er svært viktige utfordringer som fordrer solide politiske tiltak. En rekke tiltak venter vi dessverre fremdeles på, men temaene støver ikke lengre i krokene. Politisk tas de mer på alvor enn noensinne.

Jeg smigres av at Michelet tillegger meg en avgjørende rolle for denne politiske oppvåkningen. Dog må jeg innrømme at hun overdriver en smule. Mange har levert vektige bidrag i vår tids kulturkamp. Jeg hadde derimot satt mer pris på om Dagbladets medarbeidere hadde blitt med på laget for å løfte opp eksempelvis dem på innsiden av muslimske miljø som er avskåret fra å ta del i de universelle menneskerettighetene. En interessant observasjon jeg til stadighet gjør meg gjennom mine kontakter i disse miljøene, er at de opplever avstanden til eliten i media og akademia som økende. De kjenner seg ikke igjen i problemdefineringen (”stigmatisering”, ”rasisme”). De opplever at stengslene for deres fullverdige deltakelse i vårt åpne samfunn er befestet av sine egne. Altså opplever de debatten om integrering som et narreri.

Et annet moment ved Michelets kommentar, er hennes tilsynelatende kjennskap til meg og HRS’ arbeid. For eksempel at jeg ikke lengre har kilder på innsiden av miljøet er en gangske spenstig påstand, ikke minst i lys av at Michelet aldri har snakket med meg eller gått gjennom porteføljen min. Det Michelet ikke forstår, er at det narrespillet som foregår i media også kreerer nye kilder. Eksempelvis har jeg aldri hatt flere somaliske kilder som etter Amal Adens løgnkampanje i media i sommer, en kampanje som Dagbladet synes å ha tatt som troverdig. At Dagbladet sluker febrile påstander om HRS og meg, er dog forståelig, all den tid vi er uenige om både virkelighetsbildet innen innvandringen og integreringen, og dermed også hvilken lut som må til.

Hvordan media, politikere og akademikere til stadighet prøver å holde folket for narr innen vårt tids største utfordringer, innvandring og integrering, opplever jeg at Michelet selv beviser i sin kommentar. Hun lener seg på Dagbladets ”anmeldelse” av den nye boken min Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge, en anmeldelse som er en slakt av meg som person. Innholdet i boken overkjøres – det er en ikke-debatt. Det er for så vidt forståelig, all den tid boken avdekker et uverdig narrespill rundt alvorlige tema som kjønnslemlestelse, innvandringens kostnader i lys av velferdsstatens (manglende) bærekraft, islams kvinneundertrykking, med mer. Godhetsregimet som Dagbladet ønsker å være en del av, har dessverre snudd ryggen til disse alvorlige temaene. Det fortoner seg for meg som om eliten generelt opplever temaene som så ubehagelige at de skal lukkes inn i de indre rom. Dette er et inntrykk som befestet seg dypt i meg da jeg jobber med bakgrunnsmaterialet til Rundlurt.

Problemer løses dog ikke ved at vi snur ryggen til dem. Det er kun en øvelse som lindrer kløen og tåkelegger årsakssammenheng og derav riktig medisinering. Det er der fokuset i debatten bør være: hvordan løser vi de alvorlige utfordringene som innvandringen har ført med seg – til det beste for alle i dagens Norge og for fremtidens generasjoner? Michelet mener altså svaret er å fjerne meg, hvilket ikke er nytt fra hennes munn og penn, og som vel mer enn antyder hennes politiske antipatier enn hennes oppriktige interesse for ”den nye tilstanden”. Det som flere enn meg lurer på, er hvorfor medier, som påberoper seg seriøsitet, prioriterer slike personlige utfall i spaltene.