Rita Karlsen, HRS
For å ta det mest oppsiktsvekkende med valget først; at Venstre forsvant under sperregrensen med 3,8 prosent og partileder Lars Sponheims avgang. At Venstre gjør et elendig valg, overrasker ikke. Det er noe Sponheim burde ha fått med seg hva gjelder den norske folkesjela; vi liker ikke folk som opphøyer seg selv til overmennesker. I hele valgkampen har Venstre hatt minimal oppslutning på meningsmålingene, likevel har han talt med så store ord at man skulle tro vi sto overfor Norges neste konge. For selv Sponheim må ha skjønt at statsministerrollen var uoppnåelig. Men Sponheim tok ikke, verken i valgkampen eller etter at nederlaget var et faktum, noe selvkritikk. Hans politiske spagat var at han, i egen opphøyet posisjon, skulle sørge for å få kastet den rød-grønne regjeringen og sikre et borgerlig flertall, samtidig med at han, i egen opphøyet posisjon, skulle sikre at det ble en regjering av Venstre, Høyre og KrF, som skulle snakke til, ikke med, FrP. Dette budskapet gjaldt uavhengig meningsmålingene, som i hele perioden tilsa at FrP var det største partiet på borgerlige side. Slikt tøys fra velgernes side orket ikke Sponheim ta inn over seg, og velgerne svarte på tiltale. At Sponheim på valgnatta forteller at han ”gir blaffen”, fordi han uansett ikke kunne gå ned på et nivå som FrP for eksempel i måten asylsøkere behandles på, sier noe mer om Sponheim: Han er forført hva gjelder Norges innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg ser ikke bort fra at forføreren kan være den allstedsværende Abid Raja, 2.kandidat for Venstre Akershus. At Raja ikke kom inn på Stortinget kan han i alle fall ikke skylde media for; de har virkelig gjort sitt for å fremme Rajas kandidatur, om media så het Aftenposten, VG, Dagbladet, NRK eller TV2. Men om Raja har ”lært” Sponheim noe om innvandrings- og integreringspolitikk, så har han jammen også ”lært” noe av Sponheim: meg selv, meg selv og meg selv. Derimot har ikke Raja skjønt at Sponheim er en mann med stor humor, så der vi kan le av Sponheim faller Raja gjennom.
Venstres fall går sammen med det som kan være en ny trend; nemlig småpartienes tilbakegang i norsk politikk. Både Sp, SV og KrF hadde tilbakegang og havnet på henholdsvis 6,2 prosent, 6,1 prosent og 5,5 prosent. KrF er bare ”skuffet”, mens Sp og SV erklærer seg som ”vinnere” i den rød-grønne regjeringen, en seier de kun kan takke Ap for. Ap befestet sin posisjon som Norges største parti med 35,5 prosent og fremgang, til tross for den såkalte ”regjeringsslitasjen”. Slik sett er det patetisk å høre på SVs representanter som ikke vil lytte til velgernes dom: SV var så tydelig som de kunne få blitt i valgkampen; stem på det partiet du vil skal få mest mulig gjennom av sin politikk. Men det var jo før valget. Nå heter det at både SV og Sp kan innkassere seieren, fordi velgerne har stemt på det rød-grønne alternativet. Nei, vi har stemt på det partiet vi vil skal få mest å si i norsk politikk, og det forventer vi synliggjøres gjennom den såkalte ”kjøttvekta”. Og det er nettopp det som blir det interessante: Hvordan har Ap, i regjering, tenkt å forvalte den økte makten som velgerne har gitt dem? For eksempel når det gjelder innvandrings- og integreringspolitikken: Skal SV få fortsette som en propp i systemet, med dissenser i hytt og kanel? Og hvis Ap viser muskler, hvor mange kameler har SV denne gangen plass til? Det kan jo også være at Ap er mer tjent med å kaste ut et for kravstort SV, sammen med Sp har de fortsatt 75 mandater, hvilket er fire mer enn Høyre (30) og FrP (41) til sammen.
En slik situasjon kunne også gjort det mer spennende for dem som nok en gang er satt i en maktfattig posisjon på Stortinget. Høyre og FrP vil sikkert gjøre sitt for å bruke tiden frem til 2013 med å finne ut av hvordan man faktisk kan samarbeide, både seg i mellom, og med KrF og Venstre. Et Venstre uten Sponheim gjør det sikkert enklere, men spørsmålet er jo samtidig om småpartiene faktisk er på vei ut av norsk politikk. Det har nok både sine fordeler og ulemper. Personlig tror jeg at nettopp hvordan dagens regjering, med Ap i spissen, forvalter makten også vil gi velgerne et signal som de tar med seg til neste valg: får småpartiene urettmessig for mye makt, så svarer velgerne.