Rita Karlsen, HRS
Iranskfødte Lily Bandehy er kvinnen bak boken Jeg kommer fra Iran. Hun har blant annet gått klart og modig ut mot tildekking av den muslimske kvinnen. Hun er også en uredd stemme mot islams kvinneundertrykking, som NRKs Astrid Brekken har merket seg.
Bandehy har sett seg lei på det hun mener er en trakassering av Hege Storhaug. I Klassekampens spalter 24.september (ikke på nettet), advarer Bandehy mot innskrenkninger av ytringsfrihet, under tittelen ”Om Hege Storhaug”:
I en artikkel i Dagbladet torsdag 10. september, skriver Marte Michelet at Hege Storhaugs tid er forbi. Og i Aftenposten mandag 14. september ble hennes engasjement kalt et narrespill av Aud Talle under artikkelen ”La oss slippe narrespillet”.Jeg vil da svare at Hege Storhaugs tid er forbi fordi tiden med demokrati i Norge er truet. Hun har fortsatt de samme idealer og kjemper for innvandringspolitiske saker som er mer aktuelle nå enn for 10 år siden, fordi antall innvandrere med ikke vestlig bakgrunn, har økt enormt og ukontrollert under innvandringspolitikken til den rødgrønne regjeringen. Og med fire nye år er det mer kaos i vente. Hennes kampsaker som kjønnslemlestelse, tvangsgifte, æresdrap, voldtekter, dop og trygdesvindel er mer aktuelle enn før. Hennes kamp er ikke et narrespill, men det er en vanskelig kamp som mange naive mennesker ikke tørr ta. Mange kvinner har blitt slaktet i religionens navn til og med i vesten og ikke minst i Norge. Stemmen hennes vil bli blekere fordi islamistene har blitt så sterke at de kan kvele hennes stemme og all debatt som berører de mørke sidene i islam.
Bandehy er kritisk til både media og regjeringens håndtering av konservative muslimer.
Etter Mohammad-karikaturene har media i Norge gått til selvsensurering for ikke å bli stemplet som antiislamistiske, og staten har finansiert Islamsk råd og imamene i moskeene på Grønnland i Oslo en stor reisepakke til Pakistan for å be om unnskyldning. Etter Mohammad-karikaturene har konservative krefter som Islamsk råd, Islamsk studentersamfunn og stemmer som Osman Rana og Shoaib Sultan, fått større plass i media enn stemmen til Hege Storhaug. Da ytringsfrihet og demokrati var på topp, var det stemmene til Gerd Fleischer og Hege Storhaug og Human Rights Service som ble tatt med i betraktning og de hadde innflytelse i den norske innvandringsdebatten. Men når Norge er på vei mot islamisering, sakte men sikkert, når islam har blitt den nest største religionen i Norge, og når islamistene er i fremgang med Rana, Sultan, Bushra Ishaq, som har klippekort til Aftenposten og tv-studioene, så blir det mindre plass for de demokratiske kreftene.
Som en sann demokrat er Bandehy også svært kritisk til hvordan noen muslimer krever respekt for sitt islamske prosjekt, uten at de samme tar spesielt hensyn til norske lover og det norske samfunnet:
Shoaib Sultan vil flytte valgdagene for å unngå at stortingsvalget kolliderer med Ramadan (VG 11. september), ”for det kunne vel ikke være for mye forlangt om man viste litt respekt og omtanke for de stakkars fastende muslimene og tilpasset seg litt?” Dette betyr at de kreftene som vil at Norge skal integrere seg i islam, er sterkere enn de som hamrer for at innvandrerne skal integrere seg i Norge. De stakkars muslimene krever at alle Norges lover og regler skal tilpasses dem, mens det egentlig er de som skal tilpasse seg forholdene her i landet. De som har kommet hit og skal danne en islamsk parallellstat og krever at alle viser respekt for dem, hvorfor viser de ikke respekt for norske lover og det norske samfunnet slik det er?
De fleste av våre lesere husker nok det siste utspillet fra Marte Michelet, der hun slo fast at ”Hege Storhaug er ute”, men meningene hennes er ”inne”. Dette falt ikke i god jord hos Bandehy:
Tiden for Hege Storhaug er aldri ute og hennes budskap er på topp mens tiden for en nøytral stat med ytringsfrihet er truet. Gjennom ytringsfrihetens navn har islamistene fått så stor plass at media har gått inn i en selvsensurerende rolle for ikke å provosere islamistene. De norske moskeene har begynt å kaste stein på ytringsfrihetens engel. Den hvite ytringsfrihetens engel vil bli dekket av et sort slør hvis Hege Storhaugs kamp stopper. Når jeg ser hvordan hennes stemme blir kritisert, og hennes nye bok blir slaktet i media, så er det tegn på at ytringsfrihetens engel lever utrygt og har fått en kald mannlig pust i nakken.
Med denne støtteerklæringen viser Lily Bandehy seg som både uredd og kampklar, og det er – dessverre – noe som synes å bli mer og mer nødvendig. For det er kommet noe merkbart nytt i det ”flerkulturelle prosjektet”, og det er alt annet enn av det gode; frontene hardner til, og det er liten tvil om hvem som sprenger anstendighetens grenser: de som tar i bruk personangrep og løgner. Og da er det uinteressant om de heter Marte Michelet eller Amal Aden. Spørsmålet er heller om hva som er deres visjoner, hva er deres ideologi, hvor mener de samfunnet skal bevege seg hen? Når vi får svar på det, kan vi også ta et valg. Bandehy kjenner heldigvis lusa på gangen, og hun har forhåpentligvis mange med seg, eller så er ikke fremtidsutsiktene særlig lyse.