Rita Karlsen, HRS
HRS har i den siste tiden jobbet mye med tall, da vi tok mål av oss å gi noen indikasjoner på hva innvandringen til Norge koster, jf. rapporten ”Tell ikke meg”. Vi har regnet og beregnet, heldigvis med solid ekstern bistand og kvalitetssikring, bare for, i alle fall så langt, å bli avvist med en kald skulder. Å sette en prislapp på de høyst ulike innvandrergruppene i Norge er tilnærmet uetisk og inhumant. Dette til tross for at det gjøres for alt annet i dette landet, alt med ett mål for øyet: best mulig styring av feltet.
Når vi kommer til problematikken med kjønnslemlestelse, har vi samme problemstilling, men langt på vei med motsatt fortegn. HRS har over tid hevdet at andelen norske jenter som er blitt, eller kan bli, kjønnslemlestet etter all sannsynlighet er høy. Denne antakelsen bygger på en rekke kvalifiserte vurderinger, ikke minst erfaringer som er høstet i andre land med innvandring fra land der lemlesting er utbredt praksis. Utfordringen er at hvis det er mange jenter i Norge som blir, eller kan bli, utsatt for et slikt (stafferettslig) overgrep, så har regjeringen et stort problem. Den har det overordnede ansvaret, og det er langt på vei ulevelig for de ansvarlige at et slikt overgrep foregår mot norske borgere, dertil små barn, uten at nødvendige tiltak straks blir iverksatt. I en slik kontekst blir det særdeles viktig å få et tall på bordet – et tall som er så lite som mulig, som om et lavt antall skulle gjøre regjeringens unnfallenhet mindre. Mang en ansvarlig politiker har inntatt holdningen om at de ikke tror det er så mange som lemlestes, for deretter pliktskyldig å legge til at én er én for mye.
All den tid én er én for mye, skulle debatten vært død. Det er den altså ikke – hvorfor?
Få, om noen, er uenige i at kjønnslemlestes er tortur av små barn, og har ingen problemer med å avvise at praksisen skal få befeste seg i Norge. Men hvordan stoppe den? Det er her antall-problematikken kommer inn: tiltak er avhengig av antall. Når vi ikke kjenner antallet, kjenner vi heller ikke tiltakene.
Så da står vi tilbake der vi begynte: Hvor mange norske jenter kjønnslemlestes?, som forskerne Mona-Iren Hauge og Inger-Lise Lien spør i gårdagens Aftenposten. De åpner nettopp med spørsmålet; flere eller færre?
Flere eller færre? Hege Storhaug har fått bred mediedekning etter utgivelsen av boken Rundlurt, om innvandring og islam i Norge. I boken fremmer Storhaug beregninger av hvor mange norske jenter som kjønnslemlestes. Storhaug hevder at tallet øker – ikke synker – slik flere forskere hevder. I Aftenpostens lederartikkel 31. august stilles det spørsmål ved om tallene er reelle siden verken politi, helsemyndigheter eller forskere ”har klart å snuble over noen av sakene”. I sitt tilsvar peker Storhaug på at forskning som kan gi konkrete uteblir. Dette har Storhaug rett i. Verken forskere eller andre kan gi et eksakt svar på hvor mange jenter som hvert år utsettes. Grunnen til dette er at forskning på kjønnslemlestelse har en rekke utfordringer som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å gi konkrete svar på utbredelse.
At det er betydelige metodiske utfordringer knyttet til fastsettelsen av andelen jenter som blir, og i alle fall kan bli, lemlestet, er noe de fleste av oss bør være kjent med. Da Institutt for samfunnsforskning, ISF, kom med sin rapport i mai 2008, reagerte også dr.polit Inger-Lise Lien med følgende treffende utsagn: Er man på fisketur og får fem fisker, så er ikke det ensbetydende med at det er fem fisker i havet. Det sentrale blir da; hvordan skal vi finne ut hvor mange fisker det er i havet? Nettopp den metodiske diskusjonen knyttet til kjønnslemlestelse uteblir, selv om det er åpenbart at ikke alle metodiske verktøy er like treffsikre. Man kan sammenligne det med at man ikke feller et tre med en neglefil; rett og slett fordi vi vet at det finnes mer effektivt verktøy. Hva er så det effektive verktøyet når vi snakker om kjønnslemlestelse?
Jo, og som Hauge og Lien, henviser til: underlivsundersøkelser. Men som kjent er det store politiske spørsmålet; kan man virkelig helseundersøke småjenters underliv? Det tragiske er at politikerne er fullstendig historieløse i sin tilnærming: for frem til 1993 ble jenters underliv underlagt samme helsekontroll som gutters. Men som et resultat av den såkalte ”Bjugn-saken”, der det gikk opp for både den ene og den andre at helsepersonell hadde mangelfull kompetanse om normalvariasjonen til jenters underliv, så ble ”løsningen” å kvitte seg med problemet: Slutt på helseundersøkelser av jenters underliv. Mange protesterte, ikke minst daværende barnombud og lege; Trond-Viggo Torgerens. En langt mer ansvarsfull løsning hadde heller vært å oppgrade helsesektorens kompetanse, men det var kanskje en dyrere løsning? Med innvandringen har også praksisen med kjønnslemlestelse blitt aktualisert i Norge, som igjen har satt fokuset på underlivsundersøkelser av jenter. Den politiske løsningen har derimot blitt en slags Ole Brum; frivillige underlivsundersøkelser. Men som flere har påpekt; foreldre som har fått sine barn lemlestet står neppe i kø for helseundersøkelse. Det vil neppe eldre jenter heller gjøre; de er vel kjent med at praksisen er ulovlig og at foreldrene vil bli strafferettslig ansvarlig. Hvem vil sende sine foreldre i fengsel? Nettopp derfor burde også helseundersøkelser av også jenters underliv gjeninnføres, det ville frata disse jentene et enormt ansvar, og det ville virke preventivt.
Obligatoriske undersøkelser ville gitt svar, både knyttet til de som møtte til undersøkelse, og sagt noe om hvem som eventuelt ikke møtte. Men når den politiske ansvarligheten uteblir, hva står vi så igjen med i et metodisk perspektiv? Hauge og Lien skriver:
Forskningsmetoder. Det er også mulig å intervjue jenter fra berørte grupper, enten kvalitativt eller ved spørreskjemaer. Siden vi i Norge har et lovforbud som gjør det straffbart å bidra til at jenter blir kjønnslemlestet, kan de som er utsatt oppleve å komme i en angiverposisjon overfor sine nærmeste dersom de er åpne om hendelsen. Det blir da usikkert om svarene som gis gir et riktig bilde av faktiske forhold. En annen mulighet er å foreta beregninger basert på Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk eller tall fra Unicef og Verdens helseorganisasjon. Imidlertid er også dette stipulerte beregninger som så danner grunnlag for nasjonale beregninger slik at det blir usikkerhet på flere nivåer.
Ja, som å felle et tre med en neglefil. Derfor blir det da også av største betydning at en praksis som kjønnslemlestelse holdes høyt på den offentlige agenda. Hauge og Lien mener, i motsetning til Storhaug, at mediene ikke kan kritiseres på dette punktet, men likevel ”det er ikke nok”:
Fra taushet til åpenhet. Disse metodiske begrensningene reflekterer en overordnet utfordring – nemlig at kjønnslemlestelse er omgitt av fordommer og fordømmelse, både gjennom storsamfunnets kritikk og gjennom tausheten som råder i flere berørte miljøer. Mange som er kjønnslemlestet snakker ikke om dette. Hege Storhaug beskylder mediene for å ikke ’bringer tema knyttet til innvandring til torgs’. Vårt inntrykk er at norske medier særlig de siste årene har rettet et skarpt søkelys mot kjønnslemlestelse, og har bidratt med informasjon som er av uvurderlig betydning for at tradisjonen blir avskaffet. Men dette er ikke nok. Både gutter og jenter med bakgrunn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres trenger mer kunnskap. Tausheten må utfordres og diskusjoner av forekomst må ikke svekke innsatsen mot kjønnslemlestelse.
Herved var HRS’ bidrag i å utfordre tausheten gitt i denne sammenheng.