Politikk

Noen av dere har sikkert fått med dere den meningsløse debatten som Antirasistisk senter (ARS) har startet i Aftenposten mot oss (HRS). Siden vi ikke bryr oss særlig om hva ARS måtte dikte opp av dette og hint, er vi mest forbauset over Aftenposten prioriteringer, dertil uten å be om dokumentasjon fra ”anklagesenteret”. I dag følger vårt tilsvar. I tillegg finner vi i samme avis avslørende kritikk av ARS fra Ragnar Kværness.

Media trives med å se på seg selv som vaktbikkjer overfor makta. Jeg mener at denne vaktbikkja mer og mer fremstår som infisert av rabies, et uttrykk lånt av Elin Ørjasæter i dag. Tydelig eksemplifisert i saken mellom Erik Schjenken og Dagbladet. At Dagbladet hadde skam til å anke den knusende dommen i tingretten, vitner om at Dagbladet ikke er villig til å la seg behandle. Man benekter virkeligheten til siste åndedrag. Det har HRS erfart til gangs.

Jeg kjenner en ung mann, heilnorsk, som er bostedsløs og arbeidssøkende. Nå tilbyr kommunen han ei hytte på en campingplass. Dette i kontrast til en ung asylsøker som er dømt for voldtektsforsøk og som tross utvisningsvedtak og ulovlig opphold i Norge mottar sosialhjelp og bostøtte etter vedtak hos Fylkesmannen i Telemark.

Antirasistisk Senter går i Aftenposten den 19.februar til et voldsomt angrep på Human Rights Service og meg. Det debattnivået som ARS velger å legge seg på er oppsiktvekkende lavt, til og med etter svensk målestokk, skriver Julia Caesar i sitt tilsvar til ARS.

”Erklærer krig mot muslimer”, heter det i en mellomtittel i kronikken til Antirasistisk senter mot HRS i Aftenposten i går. Hva er dette basert på? Jo, regelrett falskneri fra ARS sin side. Det er rett og slett rystende hvordan ARS opererer for å markedsføre egen bedrift.

Etter at SOS Rasisme ble tatt med buksene nede for grovt underslag og økonomisk svineri, har Antirasistisk senter regjert i antirasisme-businessen. En svært lukrativ business har det vært også, det er åpenbart for alle som har sett i regnskapene deres. Som de moralsk opphøyde vesener de er, kan de med solide finanser i ryggen fortelle alle oss andre hvor rasistiske vi er, innerst inne. De har blant annet fått en hel masse penger for å lage en film som skal fortelle deg og meg at vi skal gå på teselskap til muslimer. Det er jo flott.

Antirasistisk senter (ARS) har i dag på trykk en kronikk i Aftenposten som bare synes å ha ett formål: å kaste skitt på HRS. At en slik hatkronikk, som dertil kan bidra til å oppildne til vold mot oss i HRS, prioriteres i Aftenposten får derimot stå for deres egen regning. Men utvilsomt blir Antirasistisk senter stadig mer konspiratorisk. Her følger vårt tilsvar.

Aftenposten medvirker i dag til å legitimere vold. Tittelen på kronikk avisa trykker er ”Stadig mer fremmedfiendtlig”. Deretter følger mellomtitler som dette: ”Erklærer krig mot muslimer.” ”Hat mot innvandrere.” Hva gjør man med slike grusomme mennesker? Ja, det handler om vi i HRS.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) la i dag frem trusselvurderingen for 2013.

Kronikken i Klassekampen i dag er særdeles spenstig. Hvis man tilkjennegir et konservativt politisk ståsted, blir teorier man utlegger påstander. Tilhører man den moralsk gode venstresiden, da er tingenes tilstand motsatt. Påstander er sannheter. Dessuten: kun Lars Gule er visstnok berettiget å fremme kritikk av Midtøsten- og islamforskere. Merk deg også dette: allerede i 2003, understreker Gule, fremmet han liknende kritikk som Larsen. Mon tro om han hadde kildebelegg den gang?

Svenske medier har ikke ligget på latsiden i forbindelse med attentatet mot Lars Hedegaard. De har strukket seg så langt som mulig i å tilgrise hans moral. Det vil si de har gått over grensen, mener Hedegaard, fordi de fremmer påstander om han som ikke er sanne, som at han ”har papirer på at han er rasist”.

Falske identiteter har vært en kjent problemstilling i en årrekke, der utfordringen har vært at problemstillingen ikke har blitt tatt alvorlig nok. Ikke før i de siste årene, da problemet er blitt så stort at det ikke kan overses. Bare de to siste årene er det avdekket minst 300 personer med falsk identitet. Og det karakteriseres som toppen av isfjellet.

Andreas Bull-Hansens kommentar om hvordan Alexandra Irene Larsen ble møtt av en ubehøvlet Lars Gule, da hun på seminar la frem sitt syn på venstrevridd forskning innen Midtøstenstudier, har avfødt debatt på rights.no der Lars Gule fremmer en påstand vi mener det ikke er hold i.

Enhver stat med respekt for seg selv, har en betryggende oversikt over landets befolkning. Det krever et folkeregistreringssystem som fanger opp alle de forandringer som befolkningsendringer medfører. Det gjør ikke vårt system, og tiden er nå overmoden for en endring. Ikke minst handler det om å avdekke identitetsjuks og få bedre kontroll med velferdsgoder knyttet til opphold og statsborgerskap.

Etter 22.juli pekte de kulturradikale i Danmark på blant andre Lars Hedegaard som en moralsk medansvarlig for terroren grunnet kritikk av islam og multikultur. Hvis man skal følge et slikt resonnement, hvem er i dag skyldig for attentatet mot Hedegaard – hvis det viser seg å være islamister bak handlingen?

«Vi nordmenn har ingen egen kultur. Det norske, vår identitet, er i beste fall et resultat av andre kulturers påvirkning, og om det finnes noe særnorsk, har det sikkert opphav i noe utenlandsk. Ja, var ikke vikingene i Miklagard og hentet mye av sin kulturelle ballast opp derfra? Om det fantes noe positivt med våre skjeggete forfedre, var det nok noe de hentet utenlands. De fæle, usiviliserte bøllene.»

Rights.no har to skribenter som publiserer artiklene under pseudonym. Årsaken til dette handler om den personlige sikkerheten.

”Lenge har vi hatt svenske kulturministere som skammet seg over svensk kultur; det er blitt adelsmerket deres. Nå har også Norge fått en kulturminister som forveksler det nasjonale med det nasjonalistiske og for alt i verden ikke vil bli oppfattet som ’rasistisk’». Dette skriver Mikael Jalving i Bergens tidende, og kaster seg dermed inn i debatten om det finnes noe som kan kalles norsk kultur.

Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, skriver Alexandra Irene Larsen, som tar et svært viktig oppgjør med sentrale norske forskere, flittig brukt som ekspertkommentatorer av media.

I dagens Dagsavisen hevder Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik at Fremskrittspartiets trussel om å frata Antirasistisk Senter statstøtte, kan være i strid med FNs rasediskrimineringskonvensjon. Altså akkurat det samme som den sittende regjeringen har gjort mot HRS, uten at Ombudet har reagert. Men nå har vi klaget behandlingen av oss inn for Ombudet, ut fra de opplysninger hun i dag gir. Så får vi se om Ombudet mener alvor.

Det var under gårsdagens hjelpeløse debatt på Aktuelt (NRK) om romkvinne-saken at jeg fikk den snikende følelsen: Hva om der er ikke er noe mer å forklare? Ingen redaksjonell (faglig) begrunnelse å gi? Hva om vi snakker en tilfeldig og klønete loggføring fra vaktsjefen, som egentlig er myntet på noe helt annet: Alternativet til den feilaktige reportasjen om sigøynerkvinnen var et åtte minutters svart hull? Hva kan så bli resultatet av kritikken av NRK? Skuddredde journalister?

Torsdag 24.januar er Human Rights Service opptatt i møter og diverse annet arbeid utenfor kontoret. Rights.no blir derfor ikke oppdatert før i morgen. Vi anbefaler de som ikke har lest artikkelen ”Universitetsutdannelse i ekstremisme”, om å prioritere denne. Artikkelen har nå blitt delt fra rights.no til Facbook av nesten 400 lesere. Den er forut for sin tid.

Etter Dagsrevyens feilaktige reportasje, eller kanskje vi skal si en sensasjon av kampanjejournalistikk, har NRK innrømmet ”at slik den fremstår” skulle den ikke blitt sendt. Nå kan imidlertid statsadvokat Rudolf Christoffersen fortelle om en rekke feil, der en blir sittende igjen med følgende spørsmål: Var noe riktig i det hele tatt?

Vi har sett, og noen også følt, det i årevis: Såkalte anerkjente medier driver frem saker for egen vinning eller tilpasset eget ståsted. Det er en kamp om makt, og derav hvilket syn og holdninger som skal få etablere seg i det offentlige rom. Medier har fått holde på, beskyttet av sine egne. Medienes egen ”vaktbikkje”, PFU, er dedusert til et prateorgan med, i beste fall, teknikalitetskompetanse. Nå er tausheten brutt. Da kan vi bare vente på tåkepratet?