Politikk

Det vanskelige valget

Amnesti til lengeværende barn? Utvide overføringsflyktningkvoten med 1.000 syrere? Hva er humant? Hva er rettferdig? Og hva er streng?

Dette er spørsmål jeg antar er en del av sonderingene i Nydalen, uten at jeg av den grunn tror at verken H, KrF, FrP eller Venstre har noe fullgodt svar. Jeg tror derimot at alle partiene enige om at det skal føres en «rettferdig, streng og human» innvandrings- og asylpolitikk.

Men hvilket realpolitisk innhold det medfører, vil neppe noen uker, tja neppe måneder heller, i Nydalen klarer å løse.

Amnesti eller ikke

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

En av den avtroppende regjeringens akilleshæl er de lengeværende barna, også kalt «asylbarna» – først og fremst av dem, inkludert media, som ønsker at disse barna og deres familier skal få bli i Norge. I regjeringen er det først og fremst SV som har stått på for et slikt standpunkt, til tross for at de samme familiene har fått avslag på opphold i Norge. De har altså ikke noe beskyttelsesbehov, men foreldrene har nektet å forlate landet. Det mener SV deres barn ikke skal lide for, og dermed må disse gis amnesti.

Svaret fra Justisdepartementet, først og fremst anført av «innvandringsminister» (statssekretær) Pål Lønseth (Ap) og litt haltende bak, justisminister Grete Faramo (Ap), har vært nei. Jeg kunne være fristet til å si et «klinkende klart nei», men klinkende klart ble det ikke før etter at valgnederlaget for regjeringen var et faktum. Nå har derimot både Lønseth (Vårt Land 19.september) og Faramo (NRK i dag) gått sterkt ut og advart mot amnesti for disse barna. Begrunnelsen er at et amnesti vil undergrave asylinstituttet og gi feile signaler (flere vil komme og «bite seg fast» ved eventuelt avslag).

I mangel av politikk

Jeg er helt enig med Lønseth og Faramo sine vurderinger, men det er en hake ved hele. Det er den politikken som har vært ført på asylfeltet i de åtte år regjeringen har sittet, som har skapt denne situasjonen. Spørsmålet som alle stiller seg, og som har vært stilt de samme politikerne en rekke ganger, er; hvorfor er de her når de har fått endelig avslag? Hvorfor er de ikke raskt returnert? Svarene vi har fått har vært vage, for eksempel at vi ikke hvem de er (hvor returnere dem?) eller at de nekter å samarbeide, at det hensyntas ett eller annet som igjen må vurderes og så videre. Samtidig som dette pågår, kommer det bare mange flere – og i sommer skøyt asylsøkertallene i været, noe som for øvrig først ble gjort kjent etter valget.

Regjeringen har hele tiden hevdet at den har drevet en «streng, men rettferdig» asylpolitikk. For alle som interesserer seg for feltet, har det derimot vært åpenbart at det har vært mangel på politikk. Regjeringen har ikke kommet med et eneste tiltak som kunne bidra til å løse situasjonen. Amnesti kunne regjeringen ikke gi, det kunne bli tolket som «svakhet». Iverksettelse av en storstilt utsendingsaksjon (og eventuelt å endre reglene for de evige omgjøringsvedtakene) kunne derimot bli oppfattet som «for tøft». Sistnevnte ville antakelig også et samlet mediakorps sørget for, ved å sette gråtende barn på forsiden som et bevis på Norges (verdens rikeste land, sic!) inhumanitet. Og dessuten kunne ikke SV stå for en slik politikk i regjering.

Humant?

Slik sett er det en «delikat» problemstilling den avtroppende regjering har lagt på bordet i Nydalen. Og på toppen av det hele bråombestemte regjeringen seg – etter valget, må vite – med å utvide overføringsflyktningkvoten (som i dag er på 1.200) med 1.000 personer fra Syria. Det er humant det, piper regjeringen, mens den samme regjeringen tidligere har formidlet til FNs høykommissær for flyktninger at Norge hjelper langt flere syrere ved å gi de hjelp der de er.

Spillet på humanitet er ynkelig, og er det en ting jeg håper på, så er det at den påtroppende regjeringen, uavhengig av hvilke partier som er med, tar et kraftig oppgjør med seg selv og hverandre hva gjelder «menneskesyn».

«Menneskesynkortet» trekkes gjerne for å gi inntrykk av hvor human en selv er, som motsetning til de inhumane andre. Med blikket vendt til Nydalen antar jeg at FrP anses som de inhumane (eller som media unisont formidler: hvordan kan KrF og Venstre gå i regjering med FrP?), fordi FrP har programfestet en strengere innvandringspolitikk. Men er det nå så sikkert at ikke den innstramningen FrP står for, faktisk viser seg å være mest human i praksis? For jeg vil anta at alle er enige om at det ikke er humant å la folk, og særdeleshet barn, sitte i årevis i mottak eller «på vent». Da skal politikerne første oppgave være å forhindre at så skjer – og dagens politikk på feltet vitner jo nettopp om en inhuman politikk som dertil er tilfeldig. Det er alt annet enn rettferdig.

Gi amnesti

Så løs floken som den sittende regjeringen har lagt opp til ved å gi amnesti til de lengeværende barna og dere familier, men sett gjerne en grense, for eksempel på tre år eller mer i landet, og uten mulighet for familiegjenforening. Stopp alle muligheter for omgjøringsvedtak og effektuer utsendelsene av dem som ikke oppfyller kravet til amnesti. Hev blikket over medias tåredryppende historier og vis realpolitisk handlekraft.

Og for å være helt ærlig: Jeg tror ikke lengeværende barn og amnesti er det største problemet i regjeringssonderingene. For om FrP (og Høyre) prinsipielt (og riktig) skulle være motstander av et slikt amnesti, så gleder det dem sikkert politisk dobbelt opp om de greier å bli enige om noe som den rødgrønne regjeringen aldri var i nærheten av. Og SV går på et dobbelt tap. Ja, politikk er det umuliges kunst.

PS: Les også Minervas ypperlige intervju med Pål Lønseth.