Det var nok mange som reagerte med vantro på Ukeslutts reportasje (NRK P1 og P2, lørdag 5.oktober) om «asylbarna». (At dette er misbruk av begrepet, har UNE-direktøren gitt en god forklaring på). Nå er det ikke første gang, og neppe siste gang heller, at media lar barn være talerør for disse familienes situasjon. Men når journalister skal prøve å få en syvåring, dertil en syvåring som er sterkt berørt av saken, til å vurdere politiske tiltak, da bør grensen ikke bare være nådd, men NRK bør seriøst vurdere om den ikke er tråkket langt over.
En som reagerte raskt, var barnelege Ingvild Heier. I Aftenposten 8.oktober hevder Heier at NRK «utnytter små barns frykt og forvirring for å illustrere usikkerheten rundt den påtroppende regjeringens asylpolitikk». Spesielt kritiserer Heier at NRK spør en syvåring hva hun syns om at noen av barna nå får bli, mens andre må reise ut av landet. Kritikken fra Heier er betimelig, og jeg trodde (nok en gang) at NRK hadde anstendighet nok til å ta kritikken seriøst og vurdere om den faktisk kunne ha noe for seg.
Stor var derfor forferdelsen da jeg i dagens Aftenposten ser at NRK, ved redaksjonssjef Knut Arne Tornås, forsvarer fremgangsmåten. Ja, NRK mener endog at syvåringen misforstår spørsmålet!
«Syvåringen misforstår spørsmålet og svarer: ”Må vi reise?”.»
La oss gå gjennom hele Ukeslutts reportasje:
Etter introduksjonen og litt harselering om det er snakk om amnesti, engangsløsning eller annen løsning for de lengeværende barna, får vi vite at NRK Ukeslutt har besøkt en av «noen av dem det egentlig dreier seg om», og presenterer oss for syv år gamle Azit, som «vil bli i Norge».
– Fordi det er veldig bra her, og det er ikke noe krig her. Og, hm, det er i hvert fall bra og stille her. [Azit, 7 år]
I kjelleren til Lillestrøm kirke bor en familie, to voksne og seks barn i kirkeasyl. Dette er tre av dem. Tre av 752 asylbarn i Norge.
– Hei, jeg heter Azit og er jeg 7 år.
– Hei, jeg heter Sultan, jeg er 17 år.
– Hei, jeg heter Sarina og jeg er 16 år.
De kom til Norge i 2007, etter å ha flyktet fra hjemlandet Dagestan.
– Her er det, her hvor vi sover, også er det kjøkken her. [Sultan, 17 år]
Rommet de bor i er like stort som en vanlig norsk stue. I et hjørne og langs den ene veggen ligger det madrasser. Sengeplass til åtte.
– Her er hvor vi, eller gjester, og folk sitter og så spiser her. Og så der er hvor barna sover. Det er alt egentlig. [Sultan, 17 år]
Høyre, KrF, Venstre og Fremskrittspartiet kunngjorde mandag at de ville gi opphold til noen asylbarn, forutsatt kriterier som for eksempel at Norge har en returavtale med hjemlandet.
– Jeg synes alle burde få bli, siden alle som har bodd her lenge, så det blir litt tøft å komme tilbake å så lære alt seg på nytt, for eksempel språket – og andre ting. [Sabrina, 16 år]
Norge har ingen returavtale med Dagestand.
– Noen ganger så har noen det dårlig på landet, og det kan være masse ting som er veldig farlig [Azit, 7 år]
Familien fikk endelig avslag på sine søknader om opphold i oktober 2012.
– Hver dag du er her, så tenker du hva som kommer til å skje med deg, hva som kommer til å skje med deg i morgen, og så når du går til skolen, for eksempel meg, så spør en venninne hvordan du har det, trenger du hjelp og alt det der, ja, men, der er ikke lett. Tøft. [Sultan, 16 år]
De har snart bodd ett år i kirkeasyl. Hjemlandet Dagestan virker fjernt og langt borte.
– Jeg vil ikke bare tenke på det engang fordi det er ingen som venter på meg der. Jeg har ikke, jeg har ingen venner der, jeg kan ikke språket, jeg kan ikke gå på skolen der en gang. Så jeg, blir ingenting, der. [Sultan, 16 år]
I gymsalen på misjonshuset i Namsos spiller to barn fotball. Sammen med mamma har de vært i kirkeasyl her siden november i fjor.
– Jeg heter Bianca, og jeg er 12 år.
– Pitintisan, 8.
De kom til Norge i 2009, og siden det ikke finnes en returavtale med hjemlandet Sri Lanka oppfyller heller ikke de kriteriene til de borgerlige partiene om å få oppholdstillatelse i Norge.
– Jeg har fått meg så mange venner at jeg ikke har lyst til å flytte fra dem. [Bianca, 12 år]
Og dra fra Namsos og Norge virker utenkelig.
– Fordi det er ikke trygt for oss å dra tilbake. Veldig vondt egentlig, veldig trist og. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være der. [Bianca, 12 år]
I tillegg til gymsalen har heldigvis misjonshuset både piano og et bordtennisbord.
– Piano [lett latter], det egentlig veldig mange sofaer her. Det bruker å være søndagsskole her nede, så bruker dem kjelleren til sånn aktivitet som bruker å være her, så bruke oss å spille bordtennis. Det er ikke akkurat kjedelig her, men det er jo fint å bo i et vanlig hus og. [Bianca, 12 år]
– Er det vanskelig?
– Ja. Søsteren min klarer det. Det er hun som spiller nærmest hele tiden. [Azit, 7 år]
Det blir mye spilling på Ipaden for Azit i Lillestrøm kirke.
– Jeg taper hele tiden. [Azit, 7 år]
Ipaden vant hun på en barneleir for en stund siden. Og med fem søsken i et lite rom kan det bli kamp om lekene.
– Ja, i hvert fall den som er fire år. Jeg og hun krangler hele tiden. Hun tar tingene mine hele tiden. [Azit, 7 år]
– De som bestemmer, politikerne, de har sagt at noen barn i Norge får lov til å bli, mens andre barn må reise til det landet de kommer fra.
– Må vi reise!? [Azit, 7 år]
– Nei, det, eh [lett latter], noen, det eh, øh…
Du kan jo selv prøve å forklare dette til en 7-åring.
– Synes du det høres rart ut?
– Nei, men jeg synes at det er litt, hm, farlig for de andre, jeg synes ikke er noe gøy jeg. [Azit, 7 år]
Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at av 752 asylbarn som har vært mer enn tre år i Norge, vil færre enn 170 få opphold av den kommende regjeringen.
– Ja, det er bra at noen får bli, men det lille tallet der, er altfor lite av 700, så, jeg vet ikke. Er det rettferdig da? [Sultan, 16 år]
Alle som lytter til programmet skjønner at Azit (7 år) ikke misforstår noe spørsmål, rett og slett fordi det ikke var noe spørsmål. Ukeslutts reporter utviser null pedagogisk innsikt for hva han setter i gang og hans etiske kompassnål rekker ikke lengre enn til «du kan jo prøve å forklare dette selv til en syvåring». I dagens Aftenposten går derimot NRK enda lengre:
Reporteren bruker den situasjonen til å illustrere hvor vanskelig det kan være å forklare hvorfor noen av asylbarna som har bodd årevis i Norge får bli, mens andre skal sendes ut.
Intervjuet er gjort sammen med jentas to eldre søsken, i kirken der har søkt asyl, og naturligvis med foreldrenes tillatelse. NRK har heller ikke informert barna om noe de ikke allerede er smertelig klar over, nemlig at deres fremtid i Norge er høyst usikker etter at de for ett år siden fikk endelig vedtak om utkastelse.
Man skal alltid være ekstra varsom når man intervjuer barn, men jeg mener også barn har ytringsfrihet og at de må ha rett til å uttale seg om sin egen situasjon. I denne reportasjen ville vi skildre hvordan det er å være barn i kirkeasyl. Jeg tror ikke NRK gjennom denne reportasjen har skapt mer usikkerhet for jenta og familien enn den de allerede lever under.
Men kanskje NRK skal spørre seg selv om det er deres oppgave å forklare barn hvorfor deres foreldre ikke har innrettet seg etter Norges regler? Disse barnas situasjon er det ene og alene foreldrene som har ansvaret for, men det er det ikke sikkert barna er så «smertelig klar over».
Disse barnas fremtid var for øvrig enda mer usikker under den rødgrønne regjeringen, da det ikke ble gitt noen annen lovnad enn at alle med avslag skulle ut. Det hadde kanskje også vært mer rettferdig, men da bør jo NRK også tenke over hvordan de selv har bidratt til at så ikke har skjedd.
Hva er det med NRK som mener at de kan heve seg over et lovlig fattet vedtak? De familiene det gjelder er vurdert til ikke å ha et beskyttelsesbehov i Norge. De samme familiene nekter å forlate Norge. Skjønner ikke NRK at de med sin holdning kan bidra til å skape enda mer usikkerhet og frykt, da nettopp med at de legitimerer at det kan være skummelt ikke å få bli i Norge? Hvilken start er det for et lite barn i deres opprinnelsesland?
Jeg er helt enig med syvårige Azit «Jeg synes ikke det er noe gøy jeg».
Men NRK insisterer på at de «I denne reportasjen ville vi skildre hvordan det er å være barn i kirkeasyl,» hvilket reportasjen i begrenset grad handler om.
Selv i pressens egen etikkveiledning, Vær varsom-plakaten, tas det ikke høyde for at barn blir benyttet på denne måten. Barn omtales i pkt. 4.8 (under Publiseringsregler), der det heter: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan får for barnet. Det gjelder også når foresatte har gitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.» Men likevel er det kanskje pkt.3.9 (under Journalistisk atferd og forhold til kildene) som er mer presist: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vi særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andre følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.»