Kvinner og likestilling

Kjønnslemlestelse er på dagsordenen i disse tider. Det skulle bare mangle. Men en verre politisk slalåmkjøring og handlingslammelse knyttet til bestialske overgrep finnes vel knapt i norsk samtid. Debatten kommer knapt videre. Som når det nok en gang sies at å straffe foreldre for å ha skjært i et barns underliv er et nytt overgrep mot barnet (!). Den logiske konsekvensen må jo da bli at foreldre som mishandler barna sine, fysisk eller seksuelt, heller ikke må straffes. Er det hudfarge det hele koker ned til igjen, når slike påstander fremmes? At vi tross ”mangfoldsår og alle flerkulturelle festtaler”, fremdeles ikke evner å være fargeblinde overfor Norges barn?

I januar i år anmeldte HRS en 43 år gammel somalisk far for medvirkning til kjønnslemlestelse av datteren på rundt 10 år, samt en rekke andre alvorlige forhold. Politiet i Hønefoss har nå frafalt siktelsen for kjønnslemlestelse etter hva politiet selv karakteriserer som ”grundig etterforskning”. Vi er dessverre ikke overbevist om at hver stein er snudd i saken. Men den store synderen i saken er uansett Regjeringen.

Hvor mange norske jenter blir lemlestet? To, seks, ti, 20, 50, 100 i året? Ingen vet, men du verden så enige politikerne er: kjønnslemlestelse er en alvorlig forbrytelse og en prioritert oppgave. Prioriteringen sitter derimot langt inne, for enda har ingen saker om kjønnslemlestelse vært prøvd i noen norsk rettssal. Forklaringen er enkel; enten har ikke politiet kompetanse til å etterforske sakene grundig nok, eller så har de rett og slett ikke ressurser til å få etterforsket sakene i det hele tatt. Kan norske politikere godta denne situasjonen?

I dag legger justisminister Knut Storberget (Ap) fram det bebudede forslaget om lovendring når det gjelder foreldelsesfristen på kjønnslemlestelse. Endringen kan kanskje bidra til å få flere saker opp i retten, samtidig med at det kan ha en preventiv effekt. For foreldre kan ikke lenger være trygge på at bare de får lemlestingen utført, så går de etter all sannsynlighet fri.

Ofte når jeg skal skrive Dagbladet ender det opp med Dagbaldet, hvilket jeg ikke lenger tror er en tilfeldighet. Noe mer ball enn det som komme på trykk i den avisen, skal man faktisk lete lenge etter. Denne gangen er det politisk redaktør Marie Simonsen – ”feministen” som mener at helseundersøkelser av hele kroppen til jenter er en alvorlig inngripen i privatlivets fred. Ja, riktig: vi snakker om kjønnslemlestelse.

Flerkoneri er forbudt i Canada, men nå kan en rettssak mot to polygame menn faktisk føre til at flerkoneri blir legalisert. Det hele i religionsfrihetens navn.

For fire år siden fikk kvinner stemmerett og rett til å stille opp i valg i Kuwait. Mange håpet på å få minst en kvinne inn i parlamentet i årets valg. De fikk fire og anser det som en seier, ikke minst mot landets islamister.

Statsråd Anniken Huitfeldt (Ap) krever at innvandrerfedre lærer sine barn likestilling i praksis. Huitfeldt mener at skal likestilling mellom kjønn ha noen verdi, krever det en holdningsendring. En slik endring må ifølge henne starte i familien. Aslam Ahsan (Ap) og Abid Raja (V), begge med pakistanske røtter, slakter Huitfeldts holdning, det samme gjør FrP-lederen Siv Jensen. Det burde de ikke, for Huifeldt har helt rett.

Mai 2005: I forbindelse med utarbeidelsen av rapporten om at norskfødte jenter lemleses, dro HRS på feltarbeid i Gambia. Her traff vi norske jenter som er dumpet i Gambia og etter all sannsynlighet kjønnslemlestet. Faren er i Gambia hos kone nr. 2, mens moren er trygt i Norge. Begge foreldrene mottar dessuten sine norske trygder. Med på turen var også Dagbladet, og vi har har samlet opp noe stoff etter rapporten og turen.

Justisminister Knut Storberget (Ap) har fått mye kjeft hos HRS, både i forhold til blasfemiparagrafen, hijab til politiuniformen og tafatthet i kampen mot kjønnslemlestelse. Men i dag er det tid for ros: Justisministeren foreslår å endre foreldelsesfristen for kjønnslemlestelsessaker. Forslaget innebærer at fristen for foreldelse begynner å løpe fra jenta er 18 år og ikke fra når overgrepet ble utført. En slik endring vil ha avgjørende betydning for å få straffet de ansvarlige og vil også kunne ha en betydelig avskrekkende effekt.

Knut Storberget (Ap) og Anniken Huitfeldt (Ap) har begynt valgkampen med å angripe FrP: Ap "vil beskytte kvinner mot FrP", sies det. Vel, de mest marginaliserte jentene og kvinnene i dagens Norge vet ethvert oppegående menneske hvem er - og nettopp disse jentene og kvinnene, de fleste med muslimsk bakgrunn, har dagens regjering snudd ryggen til. Regjeringen klarer endog ikke å innføre helseundersøkelser for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse av vergeløse jentebarn. Kronikken fra 2006 der jeg utpeker Siv Jensen (FrP) som Norges ledende feminist i de politiske rekkene, er dessverre mer aktuell enn noensinne.

To ganger avviste en saudisk domstol en nå 9-årig jente sitt skilsmissekrav fra en 47 år eldre mann. Dommeren mente at ekteskapet ikke kunne oppheves, men oppfordret ektemannen til ikke å ha sex med jenta før hun ble tenåring. Men på tredje forsøk vant jenta og hennes mor frem med kravet om annullering av ekteskapet.

Jeg kan vel knapt tenke meg en politiker som ønsker å fremstå som mer dialogorientert enn SV-leder Kristin Halvorsen. Hun ploppet raskt frem i Ali Farah-saken, med pekefingeren mot rasismen. – Dette hadde aldri skjedd med en hvit mann, var hennes raske og bastante konklusjon. Nå er imidlertid ambulansesjåførene frikjent for rasistisk motivert handlinger. Men Halvorsen vil ikke si unnskyld.

Sara Azmeh Rasmussens brenning av hijab kvinnedagen foregikk tilsynelatende i et vakuum uten at mediene synes å ha forstått hvilken kontekst handlingen ble utført i, og hvor unge hijabbærende jenter, ikke overraskende, føler seg ”krenket og såret”. Begivenheten gir anledning til løfte blikket ut av norsk lønnskamp og plassere den såkalte kvinnekampen i et større perspektiv.

Den rød-grønne regjeringen har snart hatt flertallsmakt i fire år. Ledende politikere i både Ap og SV har sagt at de vil ha obligatoriske underlivssjekker for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Hvorfor har ingenting skjedd? Ikke engang småjenter som innvandrer fra høyrisikolandet Somalia blir ikke helseundersøkt ved ankomst, slik at man kan konstatere om de er lemlestet eller ei. Slik kunne eventuelle behov for medisinsk hjelp avklares, og slik kunne vi også på et senere tidspunkt konstatere om jenter er lemlestet etter bosetting i Norge. Men hold dere fast: nyinnvandrede gutter, ja, de skal underlivssjekkes frem til puberteten, krever myndighetene, som det er presisert i veilederen for helsestasjonene.

Jenter som er kjønnslemlestet er roligere og mindre interessert i gutter. Slik argumenterte den etiopiske faren, med støtte av moren. Familien ble belønnet med oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.

En fersk rapport viser at flerkoneri i Danmark er langt mer utbredt enn hva politikere og andre har trodd. Det samme er nok gjeldende for Norge. Men i Danmark avdekkes forholdene, og politikeren bretter opp ermene. Socialdemokratene foreslår at denne kvinneundertrykkingen skal møtes med utvisning, også fra dem som medvirker til flerkoneri, som imamer.

Regjeringens troverdighet i innvandrings- og integreringspolitikken nærmer seg et nullpunkt. Asylstrømmen er rekordhøy, det samme gjelder antall familiegjenforente. Det mest absurde utslaget av naiviteten som råder, meldte Aftenposten om lørdag: Om lag 50 somaliske og eritreiske familier har fått opphold for å beskytte barna deres mot kjønnslemlestelse i opprinnelseslandene. I all verden, vet ikke utlendingsmyndighetene (og regjeringen) at norskfødte jenter blir lemlestet, og at de vel så gjerne kan bli lemlestet i Oslo, London og Amsterdam, som i Mogadishu?

Mens vi i Norge knapt klarer å få tvangsekteskapssaker for retten, og der straffene i liten grad hensyntar de overgrep som blir begått, så viser Spania helt andre takter. De har dømt en mor til hele 17 års fengsel for at hun har tvangsgiftet sin tenåringsdatter – og tilrettelagt for at mannen hadde sex med jenta. Dommen kan ende i diplomatisk konflikt.

For andre gang har en saudisk domstol avvist en 8-årig jente sitt skilsmissekrav fra en 47 år eldre mann. Dommeren står på sitt om at ekteskapet ikke kan oppheves, men har sagt til ektemannen at han ikke får ha sex med jenta før hun er tenåring.

Vi er vel alle en smule forutinntatt, det er det vel få som kan benekte. Særlig lar vi vel oss blende, eller kanskje motsatt, av utseende og atferd. Men av og til får vi oss en på kjeften. Som her.

De siste dagene har det vært rapportert om tre tenåringer av irakisk opprinnelse som ble forfulgt av opptil 50 biler i Bø i Telemark. Politiet endte med å gjemme de tre tenåringene fra de rasende ungdommene. I media ble historien raskt koblet til rasisme. En av de irakiske tenåringene fortalte, anonymt, på NRK Dagsrevyen 5. april at ungdommene ropte rasistiske utsagn. Politiet i Telemark var imidlertid mer tilbakeholden med å koble hendelsen til rasisme. Man kan spørre seg: Hvorfor har media denne trangen til å forklare slike hendelser som rasisme, heller enn å spørre de involverte hva som har skjedd? Den irakiske tenåringen på NRK fikk i alle fall ingen slike spørsmål.

Swat-dalens skjønnhet er i århundre lovprist i både dikt, noveller, bøker og sanger i Pakistan og internasjonalt. Swat har vært Pakistans indrefilet for turister. Swat har vært Pakistans ”Sveits”. Men det er ingen skjønnhet igjen i Swat. Det kommer nok heller ingen tursiter dit under vårblomstringen rundt de krystallklare innsjøene, omringet av storslåtte fjellrekker. Ondskapen har invadert Swat: Ei jente ligger på bakken. En mann holder henne nede, mens hans medsammensvorne slår henne med en kølle. Skrikene går gjennom marg og bein. Det er ingen menneskelighet igjen. Hva har skjedd med dette en gang fredelige buddhistiske området preget av humanisme og åndens og tankenes selvransakelse?

Antirasistisk Senter (ARS) arrangerer debattmøte neste måned. Problemstilingen som formuleres er oppsiktsvekkende lat intellektuelt og prinsipielt: Debatten skal handle om ”hvordan aksept for homofili og respekt for islam og kristendommen kan bli integrerte deler av det norske samfunnet”. Jan Arild Snoen har grepet fatt i ”respekt for intoleranse”, og gir ARS det glatte lag.